Utdrag fra foredraget:

Den 3. november 2001 deltok vi alle i Statistisk Sentralbyrås store Folke- og boligtelling. Formålet med den var å klarlegge hvordan den norske befolkningen fordelte seg på husholdninger eller familier. I gjennomsnitt viste det seg å være 2,3 personer per husholdning. Men svært mange husholdninger bestod bare av én person, 38 prosent av alle.

Da vi første gang fikk en landsdekkende oversikt over norske husholdninger eller familier - nemlig ved folketellingen 1. februar 1801 - var situasjonen en ganske annen. Da bestod en gjennomsnittsfamilie av 5,4 personer. Og det fantes bare 2,6 prosent énpersonhusholdninger.

I løpet av 200 år er altså husholdningsstørrelsen blitt mer enn halvert. Og mens det for 200 år siden praktisk talt ikke forekom at et menneske bodde alene i egen husholdning, består nå over tredjedelen av alle hushold av enslige.

Disse enkle tallstørrelsene synliggjør markante endringer over tid for familien.

Den tradisjonelle familien

Alle vet hva familie er. Familie er ikke noe fremmedord for noen. Men selve ordet kom til oss fra latin. I det gamle Rom betegnet familie alle medlemmene i en husholdning – kone, barn, tjenere og slaver - med det overraskende unntaket at mannen selv ikke ble regnet inn!

Ordet familie er avledet av famulus, som betyr tjener. På den ene side har vi paterfamilias – far sjøl, familiens overhode -- og på den annen side familien hans, hans "tjenere"! Farsautoriteten, paternalisme på godt og vondt, strømmer imot oss ut fra selve begrepet i dets opprinnelige form.

Den norske befolkning ble opptelt familie- eller husholdningsvis for første gang – som vi nettopp hørte – i 1801. Da innrapporterte far sjøl alle personer som hørte til hans familie – kone, barn, slektninger, tjenere, losjerende. For hver person oppgav han navn, alder, kjønn, sivilstatus, yrke, og posisjon innenfor familien. Familie er betegnelsen som brukes i folketellingen, ikke husholdning slik Statistisk Sentralbyrå gjør i dag. For oss ville det kanskje vært mer logisk om det hadde vært omvendt!

Den tradisjonelle familien var en økonomisk produksjonsenhet. Jordbruksøkonomien dominerte her til lands. Husholdningene produserte i stor grad for eget forbruk, men også for salg eller bytte. Poenget var at man selv produserte varer og tjenester. Det forutsatte nok arbeidskraft til å holde virksomheten i gang på et tilfredsstillende nivå. I tillegg til den arbeidskraften som de egentlige familiemedlemmene stod for, var det nødvendig også å knytte tjenere til husholdet. En slik familie eller husholdning var en enhet på flere plan – produksjon, forbruk og bofellesskap.

Kjernen i husholdningen var et gift par. I Norge, som i Europa for øvrig, dominerte kjernefamilien: far og mor og barn. Det typiske mønsteret var giftermål mellom godt voksne, nokså jevnaldrende partnere midt i eller sent i 20-årsalderen, som etablerte egen husstand og fikk fem-seks barn. Falt den ene ektefellen fra, var det vanlig at den gjenlevende giftet seg igjen. Skilsmisse forekom så godt som ikke. Det var nødvendig med kontinuitet og full besetning i ledelsen av den lille økonomiske bedriften som en slik familiehusholdning i realiteten var.

Tjenerne var vanligvis unge og ugifte – mellom 15 og 30 år. Unge mennesker var pålagt å ta tjeneste, for et år eller iallfall et halvt år. De skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. De prøvde å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg og skaffet seg sitt eget. Tjeneste var en form for utdannelse i en tid da skolen, slik vi kjenner den, ikke ennå var blitt et tilbud og en plikt. På en måte var tjenerne en slags fleksibel utvidelse av den egne barneflokken – familiens egne barn kunne være for små til å gjøre nytte for seg, eller de kunne ha vokst ut av reiret.

Ofte omfattet husholdningen også andre slektninger – de gamle foreldrene, eller også ugifte søsken av mannen eller kona, som ofte fungerte som ekstra arbeidskraft.

Transisjonen 1800-2000

Ettersom produksjonen i samfunnet ble industrialisert og flyttet ut av husholdningene, ble deres behov for arbeidskraft sterkt redusert. Tjenestefolkene forsvant; deres produktive arbeidsinnsats ble etterspurt og også bedre lønnet i markedet. Også far sjøl forsvant, iallfall på dagtid, for å tjene til familieforsørgerlønn i "markedet". Men samtidig mistet han posisjonen som arbeidsleder og autoritet innenfor den egne produktive husholdningen.

Mor sjøl ble tilbake i husstanden ennå en tid. Men hennes arbeide, nå ikke lenger produktivt i vanlig økonomisk forstand, ble nå redusert til det såkalte "husarbeide" som etter hvert ble forenklet og teknifisert. Varer og tjenester ble i stigende grad kjøpt inn. Barnearbeid ble regulert, til dels forbudt, og ansett som utbytting. Omsorg og pleie av gamle, syke og handikappede ble flyttet ut av husstanden. Og fra 1960-70-åra har mor også innsett at så vel hun selv som familien hennes er best tjent med at hun har heltids lønnsarbeid utenfor hjemmet.

Familien forandrer seg i samspillet med samfunnet omkring. Familien er ikke en ensartet størrelse, gitt en gang for alle. Familien er en følsom organisme og kan ikke være upåvirket, og har aldri vært upåvirket av samfunnet omkring. Slik samfunnet i sin tur er påvirket av familien. Familien har vært "god å tenke med", om en kan si det slik. Som samfunnets byggekloss nr. 1 har også familien stått modell for teorier om hvordan selve staten og samfunnet skal organiseres, der far har vært satt likt med kongen og familien med folket. Autoritets- og maktfordeling innenfor familien over tid speiler samfunnsutviklingen – fra eneveldig kongemakt over innskrenket kongemakt til demokrati og folkets medbestemmelsesrett.

Men fortsatt blir barn født og tatt hånd om i familiesammenheng. Også etter at kvinnene gikk ut i yrkesarbeid for godt. Og navnløse, store og små oppgaver som tidligere ble skjøttet mer og mindre umerkelig innenfor en sammenheng i familiehusholdningen - fordi familiearbeidskraft var tilgjengelig - ble synlige og kunne forårsake samlivsproblemer mellom partnerne og kanskje også kostbare samfunnsproblemer.

Hør hele foredraget torsdag 27. februar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 1. mars kl. 7.03 i P2!

Sølvi Sogner

f. 1932, er professor emeritus ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har utgitt bl.a. "Folkevekst og flytting" (1979), "Fra stua full til tobarnskull" (1984), "Far sjøl i stua og familien hans" (1990), "Ung i Europa" (1994), "Krig og fred" (bind 6 av Aschehougs Norgeshistorie, 1996).

Lyd og video