Utdrag fra foredraget:

Lørdag den 22 august 1896 var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle, ja i ifølge datidens eksperter vanvittige ide, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv. Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø.

Dagen før hadde Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde i et forsøk på å nå Nordpolen. Nå var slitet, frosten, redselen, lengselen tilbakelagt; om ikke polpunktet var nådd, hadde Fram vist at det var mulig å slippe tilbake med viktige vitenskapelige resultater og med livet i behold, ved simpelt hen å la seg fange av naturens egne krefter og ved å arbeide på naturens egne premisser.

Men festen ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Den ble en fest for nordmenn og Norge - Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt.

Landet stod nå midt inne i den siste fase av veien mot selvstendighet. I 1814 var båndene til Danmark brutt og indre selvstyre etablert, men samtidig hadde landet måttet inngå et konge- og unionsfellesskap med Sverige, hvor det ytre forsvar og utenrikspolitikken var lagt i kongens og svenskenes hender. I 1884 hadde Stortinget bundet regjeringsmakta og dermed kongens makt, ved at det parlamentariske prinsipp var tvunget gjennom. Men fortsatt var utenriksstyret i kongens og svenskenes hender.

Da Fram vendte tilbake i triumf hadde Norge nettopp måttet gjøre et ydmykende tilbaketog i spørsmålet om eget utenriksstyre (konsulatsaka). Samtidig reiste det seg en nasjonal, noen vil si en nasjonalistisk stemningsbølge i Norge i de siste tiåra av 1800-tallet. Denne bølga var dels et resultat av, men også en viktig faktor bak kampen mot unionen.

I denne situasjonen var det ikke rart at "Fram" ble gjort til et nasjonalt symbol. Kunne ikke et folk som hadde gjennomført det ingen annen vitenskapelig og politisk stormakt hadde klart, bestemme selv både på hjemme- og utebane? Samtidig var det viktig for mange at Nansens ekspedisjon ikke ble politisert, d.v.s. tatt til inntekt enten for høyre- eller venstresiden i norsk politikk. Som kjent gikk der dype politiske skiller også når det gjaldt forholdet til unionen med Sverige. Derfor var det viktig at Framekspedisjonen skulle bli et samlingsmerke som hele nasjonen kunne identifisere seg med. Det kunne bl.a. gjøres ved å tolke ekspedisjonen som et uttrykk for norske egenskaper og dyder.

Det begynte allerede i Tromsø: Ordfører Johnsgård trakk i sin hilsningstale de historiske linjene tilbake til vikingetoktene mot nord og framholdt at ekspedisjonen ville "løfte vort land og hæve den norske Nations Plads blandt Nationerne". Nansen takka for mottakelsen, og sørget i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.

All ære til Tromsøs velkomst, det ble en verdig start på den sammenhengende festen, for ikke å si festtalen, som fulgte Fram sørover langs kysten. Men alt blekner mot mottakelsen i hovedstaden Christiania. Den store folkefesten for Fram-mennene ble holdt på festningsplassen søndag den 13. september, hvor tusenvis på tusenvis av mennesker var samla. Det sies det er den største massemønstringa i hovedstaden noen gang, 7. juni 1945 inkludert.

Her venta Bjørnstjerne Bjørnson, festtaleren over alle festtalere, festens hovedtaler. Han gikk rett løs på sitt prosjekt: gjøre Framferden til et symbol på Norge, gjøre de dyder som denne ekspedisjonen representerte til nasjonale dyder, gjøre kunnskapene, både de praktiske og de teoretiske som hadde muliggjort ekspedisjonen til norske, kort og godt: gjøre Framekspedisjonen norsk.

Men der fantes alternative tolkninger. Kong Oscar II lanserte en av dem. Kongen ballanserte på en knivsegg. Han var langt fra populær på venstresiden, og Dagbladet hadde til og med advart mot at han skulle blande seg inn i feiringa: "... ved Kongehusets Nærvær vil Festens nationale Karakter ikke fremhæves, men fordunkles.." (Dgbl. 27/8).

Under festmiddagen på slottet noen dager før folkefesten på festningsplassen tok kongen indirekte opp denne utfordringa. Han avslutta nemlig talen med å understreke at han som norsk konge både hadde rett og plikt til gjøre seg til talsmann for alle nordmenn i det han takket for den "æresglands" ekspedisjonen hadde spredt over fedrelandet. Han mente også at det var rett og rimelig at nordmenn følte en særlig stolthet ved denne anledningen, men i motsetning til Bjørnson forsøkte han samtidig å internasjonalisere Framekspedisjonen.

Nansens nordpolferd tilhørte "hele verden og Menneskeheden i sin Almindelighed, altsaa ikke udelukkende noget enkelt land. Leiv Ericson, Vasco da Gama, Columbus, Cook, Peary, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridjof Nansen, er sejrende Bærere af et Kulturarbeide, der har Betydning for hele Verden" kan vi lese i Dagbladets referat fra talen. (Dgbl 10/9 –96).

Hør hele foredrag torsdag 20. februar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 22. februar kl. 7.03, i P2!

Einar-Arne Drivenes

f. 1946, er cand. philol. og førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø. Fagområde: Sosialhistorie og økonomisk historie, spesielt fra Nord-Norge og Nordkalotten. Utgitt "Fiskarbonde og gruveslusk" (1985), "Nordnorsk kulturhistorie" (medred., 1994). Drivenes er også redaktør (sammen med Harald Dag Jølle) for "Norsk polarhistorie" som kommer ut i 2004.

Lyd og video