Utdrag fra foredraget:

"Jeg trodde alle tenkte som meg", sa Karl Evang til Haagen Ringnes, da han ble intervjuet i forbindelse med sin avgang som helsedirektør i 1972.

Ikke alle tenkte som Karl Evang. Tvert imot ertet han på seg all slags mennesker og samfunnsgrupper. Han var tydelig i sine meninger og uttalelser, han var svært radikal, han hadde betydelig makt og var ikke redd for å bruke den.

Evang var helsedirektør fra 1938 til 1972. Da det norske samfunn skulle gjenreises etter den andre verdenskrig, var han en av de første til å bruke begrepet "velferdsstat", og han er i ettertid regnet som en av velferdsstatens og det moderne norske helsevesenets fremste arkitekter og ideologer.

Et sosialmedisinsk helsebegrep

Gjennom hele denne tiden holdt Evang fast ved og fanebar en sosialmedisinsk ideologi. Den ble aldri vitenskapelig formulert i form av en intellektuelt utarbeidet og systematisk teori, men dannet likevel grunnlaget for hans politiske praksis og praktiske virke. Evangs sosialmedisinske tankegods utgjør dermed en åndsarv til den norske velferdsstatens helsevesen. Det sammenfalt i stor grad med Det Norske Arbeiderpartiets hovedintensjon: å sikre individet fra vugge til grav.

Dette foredraget handler om utviklingen av den unge Karl Evangs sosialmedisinske tankegods og om hans kulturradikale drøm om det hele menneske. Evang var ikke alene om å utforme sine ideer, han var en av flere som trakk i samme retning. Like lite som all annen vitenskap ble Evangs sosialmedisin utformet i et verdifritt vakuum, isolert og nøytralt. Den var en del av samfunnet, av sin tid, og ble til i samspill med sosiale, teknologiske, kulturelle, historiske og idehistoriske forutsetninger og faktorer. Likevel kan det sies at Evang med sin praktiske deltagelse var med på å forme sin egen samtid mer enn de fleste.

Rent idéhistorisk sett er det også interessant å studere praktisk deltagelse via en mann som Karl Evang. Det er ikke nødvendigvis slik at de store litterære tekster eller filosofiske systemer er de beste inngangene til å beskrive en tid eller historisk epoke.

Som i et nøtteskall oppsummeres den unge Karl Evangs sosialmedisinske ideologi og menneskesyn i det såkalt utvidede helsebegrep. Det lyder:

"Ved helse må forståes at et menneske ikke bare er fri for sykdom og svakhet, men at det nyter fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære."

Dette utvidede helsebegrepet er fremdeles nedfelt i Verdens Helseorganisasjons grunnlov, paragraf 1. Det ble formulert i 1946 av tolv helsearbeidere fra like mange nasjoner - og en av de tolv var Karl Evang. Evang spilte en helt sentral rolle i etableringen av WHO. Helsebegrepet er den dag i dag internasjonalt godkjent av alle Verdens Helseorganisasjons medlemsland.

Hva er sykdom?

Målsettingen er formidabel. "Fullstendig… velvære" lyder som en utopi. Det underforståtte målet er "livslykke". At et helsevesen, en velferdsstat eller en bestemt profesjon skal ha dette ansvaret, kan lyde både svært ambisiøst, og nokså skremmende.

Men helsebegrepet skjuler en særdeles radikal tilblivelseshistorie. Det ble formulert i et forsøk på å åpne for nye definisjoner av hva som var sykdom, hva som var sunnhet, og hva det ville si å være et helt menneske. Den tradisjonelle dualismen, tanken om at mennesket består av kropp og sjel, utvides og utfordres. Det sosiale legges til og sidestilles med de to andre, som absolutte og nødvendige dimensjoner ved det å være menneske.

Vi skal bevege oss tilbake til mellomkrigstiden, til den unge Karl Evangs læreår. Han ble særlig påvirket av, og virket innenfor, medisinen, og den revolusjonære organisasjonen Mot Dag. Evang var medisinstudent mellom 1922 og 1928, og han meldte seg inn i Mot Dag i 1924.

Mellomkrigstida var svært annerledes enn i dag. Arbeidsløsheten var på over 30 %, det fantes ikke offentlige faste trygdesystemer for arbeidsløshet, alderdom, sykdom eller graviditet. Fattigforsorgen derimot, hadde stor pågang: mellomkrigstiden er kalt "fattigdomsvesenets siste istid". Sosialdarwinismen sto fremdeles sterkt, og opprettholdt forestillingene om at fattigdommen var en samfunnsmessig og naturgitt nødvendighet.

Sunnhetstilstanden blant arbeiderne og de mange ubemidlede var elendig. Sykdom ble regnet som en uomgjengelig del av livet og hverdagen. Fordringer på sunnhetens vegne var i svært liten grad integrert i arbeiderklassens krav. Parolene handlet om arbeid og brød, ikke fravær av sykdom, langt mindre "fullstendig … velvære".

Helse som politisk verktøy

Mellomkrigstida var også sterkt politisert. Tyvetallet bar preg av kultursjokket etter den første verdenskrigens grusomheter, med hungersblokade og krigsfreden i Versailles. Det forrige århundrets optimisme på framskrittets, menneskehetens og humanismens vegne fikk en uopprettelig knekk. Man kan spore to hovedreaksjoner blant mellomkrigstidens intellektuelle: kulturpessimisme og kulturoptimisme. Verden av i går gikk tapt – men samtidig var en ny tid i emning, og en ny samfunnsorden innen rekkevidde. Den russiske revolusjon i 1917 og arbeiderbevegelsens fremmarsj i alle land ikke bare overbeviste, men beviste for de unge radikalere riktigheten av marxismens og leninismens vitenskapelige teorier om samfunnsendring.

Den gamle verden var borte, men mulighetene for et nytt og langt bedre samfunn gjorde uutslettelige inntrykk på etterkrigsgenerasjonens søkende unge, deriblant Karl Evang. Det handlet om frihet, rettferdighet, solidaritet, kamp mot all undertrykkelse og en revolusjon som måtte komme. "Hvilken åpenbarelse!", skrev Evang om sitt første møte med Studentersamfundet, (som den gang var et svært viktig samfunnsforum), om debattene og stemningen: "Det var en helt ny verden av realiteter som åpnet seg."

Den revolusjonære studentorganisasjonen Mot Dag øvet "magnetisk tiltrekning" på mellomkrigstidens unge intellektuelle, og skulle komme til å sette sterkt preg på hele perioden – ikke minst på tredvetallet, som offentlighetens viktigste bolverk mot en økende nazisme og fascisme. Ubestridt leder for embetsmannssønnene var Erling Falk, og i kretsen rundt Mot Dag fantes personer som Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Nic Hoel (senere Waal). Karl Evang ble raskt en del av de innerste sirkler, der man bodde i kollektiv og hadde felles økonomi. Denne organisasjonen fikk enorm betydning for hans ideologiske utvikling.

Her skaffet han seg kunnskap om de nyeste samfunnsvitenskapene, om materialistisk historieforskning, sosiologi og sosialpsykologi, og dermed vitenskapelige belegg og redskaper for å forstå mennesket i samfunnet. Her opparbeidet han seg en ufravikelig overbevisning om at mennesket var et sosialt vesen, uløselig forbundet med det øvrige samfunn. "Individet er en abstraksjon", skrev han så tidlig som i 1922 – og så sent som i 1974.

Det ble det holdt grundige og inngående studiesirkler om sosiologi, marxisme, leninisme, psykoanalyse. Evang var selv den som for alvor brakte Freud på dagsordenen i Mot Dag, så tidlig som i 1926. Freuds lære og psykoanalysen skulle komme til å spille en helt avgjørende rolle for Evangs overbevisning om betydningen av menneskets psykiske velvære.

Hør hele foredraget torsdag 2. januar 2003 kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 5. januar kl. 7.03!

Etter sending kan du også lytte til foredraget på nettet. Bruk lydlenken øverst på denne siden.

Siv Frøydis Berg

f. 1967, er cand. philol. i idèhistorie og stipendiat ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo. Hennes fagområde er medisinsk historie, bioteknologi og norsk kulturhistorie etter 1880. Utgitt "Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet. En idéhistorisk fortelling om sosialmedisinens framvekst i norsk mellomkrigstid" (2002), og diverse artikler.

Lyd og video