Helge Ryggvik 05.09.09 Norge sett fra Montecristi, Ecuador

Podcast: Norge sett fra Montecristi, Ecuador

Utdrag av Helge Ryggviks foredrag:

Montecristi, Ecuador

Når jeg var invitert til å snakke om den norske oljeerfaringen var det dels fordi mange med kunnskaper om internasjonale oljeforhold i Ecuador så Norge som et forbilde. Mange nordmenn som har reist rundt i oljeproduserende land kan bekrefte at det finnes en sterk respekt for måten Norge har tatt skrittet inn i oljeverdenen på. Det gjelder selvsagt ikke hele befolkningen. Spør du fattige i flyktningleirene utenfor Baku i Aserbajdsjan, i barrioene i Caracas eller folk i den forferdelige slummen i Luanda, Angola, vil de færreste knapt ha noen formening om Norges eksistens. Selv i det lille sjiktet av middelklassen og spesielt bevisste fagorganiserte som har en oppfatning av Norge, er kunnskap om hva den norske oljeerfaringen består i, begrenset. Litt avhengig av hvem en forholder seg til, er det to enkle forstillinger som dominerer: Folk som på et eller annet vis jobber i petroleumsindustrien, er mest opptatt av det teknologiske – at Norge har utviklet en industri som behersker alle de utfordringene som ligger i det å produsere olje under vanskelige forhold i Nordsjøen – at Norge med Statoil i spissen har klart å utvikle en kompetent oljeindustri som kan konkurrere med de store.

Blant folk som står litt utenfor oljeindustrien, er det en oppfatning av at Norge har klart å finne olje og likevel forbli en egalitær velferdsstat som dominerer, at alle har fått ta del i oljerikdommen: og at Norge samtidig har klart å utvinne sin olje uten alvorlige skader på miljøet.

I begge disse gruppene skårer dessuten Norge på at landet fortsatt oppleves som annerledes enn USA og de gamle kolonimaktene, hjemlandene til de største oljeselskapene.

Lite godt ut av oljen
Som andre oljeproduserende land er også Ecuador preget av kontraster og motstridende interessegrupper. Blant folk flest er det like fullt en gjennomgående opplevelse av at det har kommet lite godt ut av nesten fire tiår med olje. Ja, mange ser oljen som roten til mye av det som har gått galt i den samme perioden. Overskuddet har enten havnet i lommene på internasjonale oljeselskaper som Occidental og Texaco, hos landets rike eliten eller i lommene på korrupte politikere og embetsmenn. De som har fått minst av alle er samtidig den gruppen som har måtte tåle de største belastningene: Indianerne i de delene av regnskogen hvor oljen befinner seg.

Inngangen til oljeaktivitetene for meg ble Lago Agrio, ikke langt fra grensen til Colombia. Derfra bar det først i bil, innover og innover. Neste dag gikk turen videre i båt.
En reise i de delene av Ecuadors regnskog hvor oljeindustrien har operert, gir et sjokkerende bilde av menneskets ødeleggelseskraft. Gamle og nye rør er strukket over alt; langt veier, over veier, over elver. Bare en prøveboring forutsetter nedhugging av skog med åpne sår i terrenget på mange hundre meter. Enorme maskiner hugget ned skogen rett foran mine øyne. Jeg tror jeg må ha sett opp mot hundre kunstige innsjøer hvor en blanding av oljerester og den kjemisuppen som brukes nede i reservoarene for å maksimere produksjonen, utgjør lokale miljøbomber. Flere steder rant forurenset spillvann rett ut i bekker og elver. Det kunne dermed starte sin lange ferd mot havet gjennom Amazonas. Jeg møtte fattige bønder som hadde fått sitt lille jordsmonn og drikkevann ødelagt fordi små bekker av olje og forurenset spillvann rant tvers over deres eiendom; Indianere som opplevde hvordan alt liv i sideelven som viktigste utkomme plutselig døde. De fleste befant seg langt unna Ecuadors nedslitte helsevesen. Det fantes imidlertid undersøkelser som viser at enkelte landsbyer i området har en stor overhyppighet av kreft og andre alvorige tilstander som kan relateres til oljen.

Sånn er det ikke i Norge

Min første tanke var at sånn var det ikke i Norge. Sånn kunne det ikke ha vært i Norge. Norge hadde samfunnsstrukturer og sosiale bevegelser som aldri ville ha akseptert det. Utbyggingen av Ekofiskfeltet var utvilsomt kaotisk, med mange alvorlige arbeidsulykker. Hele 45 omkom bare under utbyggingen av feltet. Det var neppe bare tilfeldigheter at både blow-outen på Bravo i 1977, det største enkeltstående miljøutslippet, og Alexander Kielland-katastrofen, den største arbeidsulykken, med 123 døde, inntraff på Ekofisk. Men med utbyggingene i årene som fulgte ble det skapt et inntrykk av at utbyggingen på norsk sokkel var under rimelig god kontroll. En klar nedgang i antall ulykker var en god indikasjon på at det var riktig. Det visuelle inntrykket fra oljeproduksjonen på land i Ecuador minnet meg like fullt om et viktig forhold. De gigantiske plattformene på Statfjord, Gullfaks, Troll, Snorre, Oseberg og Sleipner er imponerende, stilrene kolosser. For samtlige av de aktuelle feltenes del befinner det seg svært omfattende nettverk av små og store rørledninger, brønnhoder, satellittfelt etc. som ikke er helt ulikt det omfattende nettverk av rør, brønnhoder, pumpestasjoner etc. som har så ødeleggende virking på topografien i den Ecuadorianske regnskogen. Teknologien kommer langt på vei fra samme tidsperiode som installasjonene på norsk sokkel. Jeg håper og tror at de mange undervannsinstallasjonene er i bedre stand enn tilsvarende installasjoner i Ecuador. Med oljedirektoratet, (nå Petroleumstilsynet) SFT og andre reguleringsinstitusjoner og en pågående miljøbevegelse, har vi mange institusjoner som har bidratt til hindre det. De alvorlige utslippene fra lastebøyene på Statfjord i … 2008 var en alvorlig påminnelse om at både alle de installasjonene vi kan se og de langt flere installasjonene under vann, vi ikke kan se, fort kan bli gamle og farlige hvis de ikke underlegges et kontinuerlig vedlikehold.

Dette er et utdrag av Helge Ryggviks foredrag : Norge sett fra Montecristi, Ecuador, holdt i P2-akademiet 05.09.2009