Dette foredraget handler om av de virkelig store muslimske tenkerne i det 11 århundre, Abu Hamid Mohammad al-Ghazali Det er Nora S. Eggen, arabisk filolog og stipendiat ved Universitet i Oslo som skrev dette foredraget for P2-akademiet.

Her følger et utdrag av den skriftlige versjonen av foredraget:

Den unge Ghazali var en feiret lærd i Bagdad da han noen-og-tredve år gammel fikk et sammenbrudd som skulle bli skjellsettende for hans videre livsløp. Det var ikke første gangen han hadde opplevd en form for eksistensiell uro. Men denne gangen var angrepet av en slik art at han var fysisk ute av stand til å snakke og undervise, og kroppen ville ikke ta til seg næring. På høyden av sin karriere forlot Ghazali Bagdad og bega seg ut på en reise som skulle vare i flere år. Bortsett fra en kort periode elleve år senere, kom ikke Ghazali tilbake til akademisk virksomhet. Men i disse senere årene utviklet han sin epokegjørende tenkning og skrev han noen av sine viktigste verker.

Ghazali er en sentral person i islams intellektuelle historie.

Han har blitt kalt for prototypen på en muslimsk intellektuell, og han har vært til inspirasjon for en lang rekke tenkere i historisk og moderne tid. Mens han erkjente behovet for å bygge på tradisjon, forkastet han å blindt følge tidligere autoriteter (taqlid). Mens han benyttet seg av rasjonell argumentasjon, avviste han den menneskelige rasjonalitet som den ypperste kilde. Mens han anbefalte og selv levde et enkelt liv i gudssøken, frarådet han en religiøs praksis som fornekter kroppens behov. Slik han så tilværelsen som dobbeltsidig, så han at også mennesket fungerer med en sammensatt enhet.

Liv og virke

Abu Hamid Muhammad al-Ghazali ble født i år 1058 i Tus i det persiske Khurasan. Han ble tidlig foreldreløs, men ble sørget for av øvrig familie. Forut for sin krise og den påfølgende reisen hadde Ghazali gått gjennom den klassiske dannelsen til en islamsk lærd. Først i hjembyen Tus, deretter ved større læresteder som Nishapur. Her fikk han muligheten til å gå i lære hos noen av sin tids største lærde (spesielt Juwayni Imam al-Haramayn, d. 1085), og han fikk grundig skolering innen de klassiske disiplinene arabisk språk, Koranen, profeten Muhammads praksis og rettsvitenskap. Senere spesialiserte han seg på teologi og filosofi. Blant Ghazalis lærere var også kjente sufier (som Abu ‘Ali al-Farmadhi, d. 1055).

Fra 1085 hadde Ghazali nær kontakt med den innflytelsesrike vesiren Nizam al-Mulk, seljuk-sultanens høyre hånd. Og i 1091 ble han kalt til et professorat på den nylig opprettede Nizamiyya-skolen i Bagdad. Dette ble tidens desidert mest toneangivende lærested innenfor sunni islam, og en spydspiss for Nizam al-Mulks visjon om å bygge opp en klasse av lærde som skulle inngå i seljukenes maktbase. I denne perioden skrev Ghazali flere rettsvitenskapelige verk som viser en lærd med stor innsikt i subtile juridiske problemstillinger. Han skrev også en rekke verk innenfor teologi og filosofi. Ghazali sto nær den dominerende sunni teologien (ash‘ari) men han tilførte denne teologiske diskursen et nytt trekk gjennom en argumentasjon som bygget på aristotelisk logikk. I mer diskuterende verk, gikk Ghazali ut mot mystikkorienterte shi‘a-grupperinger (isma‘iliyya). Innenfor filosofien skrev Ghazali både beskrivende og kritiske verk om så vel gresk (Aristoteles) som arabisk-islamsk filosofi (al-Farabi d. 950 og Ibn Sina i Europa kjent som Avicenna d. 1037).

Men i 1095 forlot altså Ghazali Bagdad, og en karriere som hadde sett ut til å bli lysende. Senere beskrev han sin sinnstilstand mens det bygget seg opp til full krise, og han forteller om hvordan han kjente seg dratt mellom på den siden den materielle virkeligheten han var en del av, hvor han følte at religiøs kunnskap hadde blitt en politisk og økonomisk handelsvare, og på den andre siden et indre behov for klarhet og åndelig fokus. Man skal ikke se bort fra at også andre forhold var med på å påskynde Ghazalis avgjørelse om å reise fra Bagdad. I 1092 var Ghazalis beskytter Nizam al-Mulk blitt drept av de fryktede assasinerne . En krass politisk og ideologisk maktstrid fulgte i kjølevannet av hans og den daværende sultanens død kort tid senere. Striden skulle føre til borgerkriglignende tilstander, og som en av rikets sentrale lærde fant Ghazali seg selv motvillig midt i striden. Under dekke av å skulle reise til Mekka på den obligatoriske pilegrimsferden, reiste Ghazali først til Damaskus, så Jerusalem, Medina, Mekka og muligens Egypt, før han vendte tilbake til sin fødeby Tus. Elleve år senere, i 1106, tok han opp igjen sin akademiske virksomhet ved Nizamiyya-skolens avdeling i Nishapur. Men allerede året etter trakk han seg for godt tilbake til Tus. De siste årene bygget han opp og ledet et kombinert retrett- og lærested (khanqa) der. I år 1111 døde Ghazali, femtitre år gammel.

Dette er et utdrag av Nora S. Eggens foredrag i P2-akademiet

Last ned hele foredraget her: Podcast