Vårt prosjekt da vi besøkte Kvinnherad kirke, var å se hvordan historien kunne leses i denne vakre kirken fra 1200-tallet. Hvilke opprinnelige elementer står igjen? Hva forandret seg under reformasjonen? Hva skjedde da baronene gjorde sitt inntog i Rosendal i 1661, og hva har diverse restaureringer gjort med  kirken?

Det middelalderske

Bygningskroppen med de tykke murene, de smale spissbuede vinduene i kirkeskipet, den runde buen mellom skip og kor og korets spesielle vinduer som minner om andre kirker i Hordaland og dermed også kan forskyve den tidligere antatte alderen på kirken.

Yngre enn antatt

Man feiret kirkens 700 års jubileum i 1950, men ser vi på detaljer i vinduet i koret ligner formen den litt senere Bergensgotikken. Dette fordi det er satt sammen av to sidestilte vinduer med tredelt avrunding mot spissbue. Over dem står et firpass vindu, nesten som en firbladet blomst. På sidene og i midten er det søyler med såkalt skivekapitel og base. Disse elementene finner vi også i Domkirken i Bergen, Ullensvang og Fana kirke fra sent 1200-tall.

Liturgien krever forandring

I Kunstreisen ser vi på de forandringer kirken har gått igjennom til ulike tider. Med reformasjonen kom kirkebenkene. Folk kunne jo ikke stå under de timelange preknene. Da baronene overtok kirken i 1678 fikk de egen stol på galleriet. Og barokken satte sitt preg på interiøret med et hvelvet tretak der stjernene myldret. Vi så til himmels, selv om ikke himmelen åpnet seg helt, som i de katolske barokkirkene.

Barokk altertavle

Men altertavlen av Hans Sager fra 1705 hadde både engler og gull. Og dens tre bilder samsvarte perfekt til det som skjedde da folk gikk til nattverd. Tiden opphørte, og de ble ett med Jesus og disiplene i deres måltid på det nederste bildet. Og løftet de blikket så de bilder av det presten snakket om videre, nemlig korsfestelsen og oppstandelsen.

Vindu til syne

I 1910 opphørte adelsskapet, og kirken var ikke lenger baronens eiendom, men kommunal. Under restaureringen i 1913 fjernet man både nordgalleri med baronstol og ønsket mest mulig tilbake til det middelalderske. En kopi av Bertel Thorvaldsens kristusfigur i Københavns domkirke ble plassert på alteret, og vakre glassmalerier ble satt inn i et gjenfunnet middelaldervindu i øst.

Altertavlen gjeninnsatt

I 1972 kom imidlertid altertavlen igjen på plass. Barokken ble nå ansett som noe annet enn svultig ”rukkel”. Middelalderen var ikke lenger den edleste epoken. Det er i dag også mer ”stuerent” å la en kirkes historie være synlig i interiøret.

Men diskusjonen går fremdeles, og mange hadde nok heller hatt middelaldervinduet som blikkfang bak alteret enn den altertavlen baronen en gang ga til kirken. Mens andre er svært så fornøyd med løsningen.