God tur 3_1
Her er du: NRK.no > Programmer > Radio > God tur
Alle fakta-
opplysninger fra radioprogrammet finner du igjen her samlet til et hendig reiseleksikon.

NRK P1
søndager kl 10.05
reprise mandager
kl 22.05



 
God tur 22.02.04

En landsby i Guatemala

Forskjellen mellom livet i en liten landsby i Guatemala og Norge er like lang som avstanden mellom de to landene. Mange som har vært på besøk i San Andres, som ikke ligger langt fra Atitlansjøen, sier at livet her minner om det de har lest i bøker om Norge for et par hundre år siden.

Publisert 20.02.2004 15:56.
Fra San Andres.
I denne landsbyen bor det 3000 fredelige sjeler, og det er først og fremst roen du best merker. Bortsett fra ungene som leiker, er det ingen i landsbyen som løper.

Det er heller ikke nødvendig – hvorfor skulle de det? De har jo tid – kanskje den mest kostbare skatt som vi nåtidsmennesker har mistet. De har tid til å sette seg ned, tid til å prate, men det betyr ikke at hverdagen ikke kan bli både lang og tøff.

Tortillas-baking hele dagen

Morgenen i landsbyen begynner når hanene galer, og det gjør de til gangs – og ikke alltid på en tid som vi syns er den beste å begynne dagen på! Men da har kvinnene i landsbyen allerede fått sko på bena – de har litt å gjøre før mann og barn står opp.

De skal fyre i ovnen, eller på jordgulvet i kjøkkenet med ved under risten, som balanserer på noen steiner, for maiskakene, eller tortillas, som de heter, skal være frokostferdige før arbeidsdagen begynner for resten av familien.

Maismel og vann røres sammen og klappes til små kaker, som minner om våre lomper og stekes på glørne. For en nybegynner er det en klissete jobb – for en trenet går det med raske fingre. Det trengs, for i løpet av en dag spiser en voksen mann i hvert fall borimot tredve, og de skal lages nye for hvert måltid. En gasskomfyr er det bare få i landsbyen som har.

En del av familien som Brita ble kjent med under oppholdet. Flor står som nr. 2 fra venstre.

Hjertevarme

Jeg har vært så heldig at jeg er blitt kjent med en guatemalsk familie i denne landsbyen – og fått tatt del i livet på nært hold. De bor litt utenfor sentrum – på en liten gård. Huset deres er nytt i år, det er i mur og består av et soverom og oppholdsrom på rundt 20 kvadratmeter og kjøkkenet som er halvparten så stort ved siden av.

I fjor var huset mindre og bygget av en slags størknet jordvelling. De er veldig stolte av investeringen de nå har gjort. Ute på gårdsplassen står to store vannkummer, en med rent vann – den andre til oppvask. De vasker i kaldt vann i en skumsky av såpe. Familiens fire hunder lusker rundt og venter på mat. Alle sammen har lopper.

I rommet ved siden av kjøkkenet, hvor det meste av kar og kopper ligger på et bord eller henger på veggen, ligger mannen fortsatt og sover – bare på en madrass på gulvet. De har ett klesskap. Stol og bord. På veggen henger et Jesusbilde og en gitar og en spiker med de siste regningene.

Fattigdom og samhold

Flor og Louis er barnløse, og det er sjelden i Guatemala, seks sju barn er ikke noe særsyn, men familien rundt er stor, og det er tett samhold, og brødrenes unger er like mye hos tante Flor som hos foreldrene. De er Maya-indianere, som de fleste i landsbyen. Det finnes noen ladinos, som er blanding mellom indianerne og etterkommere etter de spanske erobrerne – men få – om enn ingen - av de siste.

Brita lærer tortillas-baking av Flor.
Flor er en knøtt liten, ferm og rund kvinne med strålende smil og en latter som bobler i halsen. Hun er varm og inkluderende. Flor går alltid i nasjonaldrakt – en brodert poncho som hun knytter i livet over et stripete eller rutete skjørt. Alle kvinner i landsbyen går kledd slik.

Mennene sluttet med drakten under borgerkrigen – det var farlig å stikke seg ut. Louis er snekker. Nå har han vært utsatt for en ulykke – han fikk et feilspark i magen på fotballbanen – og det sto om livet. Nå er han på bena og prøver å jobbe litt. 25 quectales om dagen klarer han å tjene nå – en quectales er litt mindre enn en krone. Da han var syk, tok de opp et lite lån – for det er ingen offentlig hjelp å få i Guatemala.

Få har råd til skolegang

Det er heller ingen skoleplikt i Guatemala. Det koster 50 queztales å skrive seg inn, og det er det ikke alle som har råd til. Et annet problem, sier rektor på barneskolen er at ungene ofte må jobbe, og derfor ikke alltid møter opp til skoledagen. Det betyr at de ikke klarer eksamen og må gå om igjen og om igjen – det er mange analfabeter.

Livet går sin rolige gang i gatene.
De som prøver seg på en faglig utdannelse, blir gjerne lærere. Da skal du gå tre år på skole etter ungdomsskolen. Men de fleste utdanner seg til arbeidsledighet. De som får jobb, tjener rundt 1300 quetales i måneden. Det er en bra gjennomsnittslønn i Guatamala. Universitetsutdannelse er for dyrt for de fleste indianere. Mange lærere som ikke får jobb, går inn i politiet eller hæren. Det er ingen tvungen militærtjeneste i Guatemala – verver du deg, er det for tre år, men da er du sikret lønn.

Den nye presidenten Berger overveier forresten å sette inn militære, for å få bukt med kriminaliteten. Det var ett av løftene ved valget i julen. De andre var som valgløfter flest, men landsbyfolket i San Andres er likevel rimelig fornøyd med mannen, selv om han ikke var deres kandidat.

Lange vevtradisjoner

Når Louis er gått på jobben, skal Flor gjøre i stand i huset og vaske klær og handle, for det er snart mat igjen. Noen ganger går hun til vaskestampen i sentrum for å få en sosial prat og samkvem med andre kvinner. Men siden hun ikke har barn, har hun tid til litt håndarbeid. De fleste indianerkvinner i Guatemala vever eller broderer eller strikker eller syr.

Flor vever, og skjerfene hennes i utrolige fargekombinasjoner gjør hun i en teknikk som en norsk vev-ekspert skal få vanskeligheter med å avsløre. Guatemalske kvinner har masse å lære fra seg, bare så synd at de aldri har anledning til å reise ut.

Den katolske kirken.

Rolig liv

I sentrum er det stille på dagen. Med ungene på skolen, mannen på arbeid på jordet – eller i annen virksomhet og kvinnene stort sett hjemme, og ganske få biler - blir det lite bråk av. En hund døser søvnig i gaten – på baren sitter verten på trappa.

I sentrum ligger parken – med restene av den katolske kirka som ble ødelagt av jordskjelvet sist, den ene ytterveggen står igjen – like fin og hvit som den var. Resten av innholdet skal bygges opp igjen.

Her ligger politistasjonen og banken og brannstasjonen. Det frivillige brankorpsets brannstasjon, som er den fineste bygningen i landsbyen, hvit med snodde søyler. I gården står en ambulanse og en arvet brannbil, som ikke foreløpig kan brukes, fordi den ikke har vann. Men den er rød og gild og blir nok brukbar en gang.

Brannstasjonen er byens stolthet.
Brannstasjonen er egentlig byens bokstavelige hjerte - for det reddes. Ikke når det brenner – for da brenner det ned, men når noen har skadet seg eller trenger rask hjelp. De frivillige har utdannete dykkere, sykepleiere og jordmor.

Men fødestuen er lite i bruk. De fleste kvinnene er skeptiske og vil føde hjemme. Prevensjon er fremmedord. En kvinne i landsbyen døde av kreft, og alle visste at hun hadde drevet med preventiver – så det er farlig. Men på brannstasjonen er det døgnvakt - det gir trygghet.

Sosiale kvelder

På kvelden livner landsbyen til. Noen prøver seg med et gatekjøkken, en grill med kjøttbiter og kylling – gjennomstekt, velsmakende og totalt ufarlig – selv om det ser kummerlig ut. Folket trekker litt mer ut på gatene, står i klynger og prater. Alkoholikerne tyr til baren – de finnes, og de er godt voksne. Menn, selvsagt.

Det ligger mange tragedier i kjølvannet av en alkoholisert far. Av andre fedre også. Ikke sjelden har han flere damer – og barn med dem. En mann jeg vet om i landsbyen har 23 barn. Noen kvinner ser aldri mannen sin igjen.

Den evangeliske kirken.
Kirka i landsbyen står sterkt. Den katolske og den protestantiske og den evangeliske og noen andre varianter. Kirka gjør mye for ungdommen og er et samlingspunkt. På kvelden hører du sang og musikk fra de fleste. Den evangeliske svinger mest – her er det gospel.

Klokka ni er det ro for kvelden. Mørket kommer tidlig. Men i en krok har to ungdommer funnet hverandre. Det kan resultere i giftermål – hvis jentas far sier ja. Det er han som bestemmer. Og sier han ja, flytter jenta til mannens familie. Sønnene bor eller bygger hus rundt foreldrene.

Slik går dagen og livet sin vante og rolige gang i San Andres. Og et lite apropos til dere tenåringsforeldre i Norge: I San Andres er det ikke stoff – ingen rus blant ungdommen og merkeklær er helt uaktuelt. Akkurat det høres vel ut som et paradis.

Siste saker:
Flere saker: ALT OM UTENOM EUROPA

 
10 SISTE GOD TUR
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no