Foto/Copyright: 20th Century Fox.

Du blir ikke klokere av å se den, tvert imot er du sannsynligvis et par hundre hjerneceller fattigere når du forlater kinolsalen.

Men hjelpes for et sabla godt stykke underholdning.

Andy Sachs er ei smart og jordnær jente som drømmer om å bli journalist i en av new yorks største aviser. Hun har en like jordnær kjæreste og like normale venner.

Ved et tilfeldighet får hun en jobb som hundrevis av New Yorks mer velkledde jenter ville drept for: stillingen som assistent for den beryktede sjefredaktøren i motemagasinet Runway.

Andy er i en situasjon hvor hun ikke kan være kresen på jobbene, og i håp om at denne muligheten kan gi henne gode referanser og en fot innenfor pressen, kaster hun prinsippene sine på båten og går inn i jobben med hud og hår.

Og mer trenger jeg vel ikke si. Filmen er nemlig en oppvisning i forutsigbarhet.

Allerede i løpet av Andreas første arbeidsdag hos den autoritære redaktøren Miranda Priestly, skjønner vi at hun snart vil få en real makeover.

Vi skjønner også hvordan kjæresten og vennene hennes vil reagere på dette. Og derfor vet vi også Andrea til slutt vil ta til fornuften på en eller annen måte.

Foto/Copyright: 20th Century Fox

Men til tross for manglende originalitet innrømmer jeg at jeg lot meg suge inn i dette overfladiske universet av champagne og haute couture.

For rettskafne Andy er alibiet mitt, og da spiller det ingen rolle om vi leker litt med bling bling i mellomtiden.

Hun skal jo tross alt ende opp som seriøs, gravende journalist.

Miranda Priestley er en nådeløs, umulig å gjøre til lags og benytter enhver anledning til å tråkke på sine ansatte.

Med andre ord en karakter som er skreddersydd for stadig like praktfulle Meryl Streep, som i seg selv gjør filmen verdt å se.

Anne Hathaway kler også rollen som den spake og lett kuelige andy, og Stanley Tucci er morsom som den fjollete sjefen for Runways kreative avdeling.

Men bortsett fra disse tre er persongalleriet ikke akkurat noe perlekjede.

Filmen resirkulerer et par trangsynte myter, som for eksempel at de fleste jenter ville solgt sjela si for et par Manolo Blahnik-sko.

Og så er det jo bare helt typisk at når Hollywood først skal beskrive mektige kvinner, så er det motemagasinenes dronninger de tar for seg.

Filmen er basert på Lauren Weisbergers roman, som lå på New York Times bestsellerliste i seks måneder.

Weisberger har basert historien på sine egne erfaringer som assistent for Vogue-redaktør Anna Wintour, og etter å ha lest et sammendrag av romanen, ser den heldigvis ut til å inneholde en utgave av hovedkarakteren Andy som har litt sterkere motforestillinger mot bransjen og litt flere strenger å spille på.

Foto/Copyright: 20th Century Fox

The Devil Wears Prada er en nesten provoserende karakteristisk jentefilm. Regissør David Frankel har laget flere episoder av suksesseiren Sex and the City og burde dermed være godt kvalifisert til å se livets små hinder fra bortskjemte og vakre middelklassekvinners synsvinkel.

Og han har laget en film som er svært underholdende selv om den framstår mer på en glanspapirutgave av Extreme Makeover enn en troverdig fortelling fra innsiden av den glansede pressen.


Av Karen Moe Møllerop og Lars Andersen, NRK P3