”Snow Cake” er en britisk/canadisk samproduksjon og er vel anvendte midler. Den forteller en snål historie som rører flere deler av følelsesregisteret.

Den gjør det godt, og derfor kan den være verdt å sjekke ut. Spesielt fordi den har to svært dyktige skuespillere i hovedrollen.

Sigourney Weaver og Alan Rickman. Foto/Copyright: SF Norge AS.

Britiske Alex Hughes plukker opp haikeren Vivienne, en svært lystig sjel som på kort tid tør opp den alvorstyngede Alex.

Men så blir bilen truffet av en trailer. Vivienne dør, Alex overlever uten en skramme. Han bestemmer seg for å oppsøke Viviennes mor.

Men Linda viser seg å være en trengende autist som overtaler Alex til å bli en stund. Gradvis avdekkes sjelesår som kanskje kan heles av … snø?

Alan Rickman og Sigourney Weaver. Foto/Copyright: SF Norge AS.

Hovedrollene spilles av Alan Rickman og Sigourney Weaver. Med en gang jeg ser dem, tenker jeg på andre filmer de har spilt i.

Jeg venter liksom bare på at Alan Rickman skal si ”Give me my detonators” som i ”Die Hard” og at Sigourney skal rope ”Get away from her you bitch” som i ”Aliens”.

Men de er såpass drevne at jeg fort glemmer det og retter fokus mot Alex og Linda.

Alan Rickman og Sigourney Weaver. Foto/Copyright: SF Norge AS.

Alex er en plaget mann med hemmeligheter som avdekkes forsiktig. Linda er den rake motsetningen. Hun har ingen hemmeligheter, fordi hun avdekker alt umiddelbart.

Det er interessant å se hvordan dette forholdet utvikler seg. Det er ikke et kjærlighetsforhold, men to mennesker med forskjellig utgangspunkt som trenger hverandre i en vanskelig tid.

Rickman er solid, mens Weaver sliter litt med å skape en troverdig autist. Kanskje er det for tydelig at hun prøver så hardt.

Alan Rickman klemmer til. Foto/Copyright: SF Norge AS.

Jeg vil også trekke frem Emily Hampshire, som spiller Vivienne. I den korte tiden hun er med i filmen lyser hun opp lerretet med intelligent hjertevarme og får meg til å føle reelt savn når hun plutselig er borte.

Carrie-Anne Moss er en mer mystisk figur som naboen Maggie. Hun har også behov for menneskelig nærhet, men på et helt annet plan enn Linda.

Alex er altså i interaksjon med svært forskjellige mennesker, noe som ofte gir interessante resultater.

Regissør Marc Evans forsøker kanskje litt for hardt å gjøre ”Snow Cake” smårar, pussig og annerledes. Og avslutningen trekker ut i langdrag.

Men det er ganske små innvendinger til en film som stort sett holdt min interesse ved like.

Og så er det jo gøy å se at det britiske folks lotteri-innsats resulterer i god film!


Av Birger Vestmo og Lars Andersen, NRK P3