Den vant gullpalmen i Cannes i fjor og det synes jeg kanskje var litt overdrevent mye for en skillingsvisefilm som trykker på de rette emosjonelle knappene, men som ikke setter et varig inntrykk.

Sonja har nettopp fått en sønn. Hun oppsøker kjæresten Bruno, en ung småkriminell som lever fra hånd til munn hver dag med det han kan stjele og omsette. Han tar med seg lille Jimmy og selger ham i en illegal adopsjon uten at Sonja vet det. Det setter i gang en kjede av vanskeligheter, samtidig som Bruno tvinges til å ta ansvar for noen andre enn seg selv for første gang i sitt liv.

Sonja oppsøker kjæresten Bruno (Copyright foto: Arthaus)

Jeg tror at filmens tittel ikke bare henspeiler på spedbarnet, men også på Bruno. Han er selv et barn, i alle fall mentalt. Han er en overlever som lever fra hånd til munn hver dag, men har mangelfullt utviklete sjelsevner. Han er en stakkar som det er synd på.

Bruno spilles godt av rutinerte Jérémie Renier. Jeg liker ham, kanskje fordi han ligner både en gammel kamerat, en kollega av meg OG Ole Evenrud?

Småkriminelle Bruno tar ansvar (Copyright foto: Arthaus)

Brødrene Dardenne forteller historien uten effekter eller manipulerende fortellerteknikkk. Dette ligner en dogmefilm med håndholdt kamera som går tett innpå figurene. Historien virker svært realistisk. Byens betong og asfalt er et passende bakteppe for hendelsene som utspiller seg.

Regissørbrødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne (Copyright foto: Arthaus)

Men jeg synes ”Barnet” er litt kjedelig. Det skjer ikke så mye og figurene er enkle, lavintelligente sjeler som jeg ikke greier å opparbeide den største sympatien for. Før filmen er ferdig har både Bruno og Sonja riktignok innsett visse realiteter og kanskje forandret seg litt fra slik de var da vi først møtte dem. Men etter rulleteksten fortsetter de nok med sitt håpløse rennesteinsliv.

Av Birger Vestmo, NRK P3