26.10.2014

Han slipper ikke

Inger Anne Naterstad. (Foto: Privat til NRK-bruk.)

Gud aldri slipper, verken meg som står ved siden av, eller min venn som kjemper for livet med det som bare Gud vet hva er, sier Inger Anne Naterstad..

Teksten er hentet fra Salme 42, 1-6a.

Den innerste fortvilelsen begynner der ordene slutter. Der du vet at dette ikke skal forståes – bare leves. Hver av oss vet hvor de katastrofene er. Der vi vet at dette må jeg bare være i. Dette må jeg tåle. Vi vil ikke dit. Noen av oss har vært der, og noen er der. I det vonde. Enten vi kjenner smerten på egen kropp eller det er i fortvilelsen over den smerten vi ser hos den vi elsker. Eller det er i det uendelige savnet. Et sted stopper ordene.

Av og til kan vi søke til andres ord for å fange fortvilelsen. Søke til en sammenheng. En gjenkjennelse. Noen har vært her før. I den smerten som ikke har ord. Der det bare er nærværet, en hånd, et blikk som kan gi trøst og trygghet. Den som ber vet at bønnen ikke alltid har ord. At den av og til bare er en følelse. En lengsel. Et savn. Som jeg - i det ordløse - tror at Gud kjenner.

Noen av salmene i Bibelen har en overskrift. Over den jeg skal lese litt fra nå står det at dette er En læresalme. Det er en fin overskrift over en salme som kan låne meg ord i den svarte fortvilelsen. En læresalme. -ikke fordi vi nødvendigvis kan lære av hverandres fortvilelse. Men vi kan lære noe av at den svarte smerten er kjent, at den kanskje en gang kan få ord – at den finnes – at den ikke bare er min. Den svarte fortvilelsen finnes også andre steder. Det er ikke nødvendigvis til trøst – men det går kanskje an å lære at det er sant.

I salmen står det:

"Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn? Mine tårer er blitt min mat både dag og natt.

Dagen lang kommer folk og sier: «Hvor er nå din Gud?» Jeg vil lette min sjel og tenke på det som var: at jeg gikk fram i det store følget, drog i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang – en pilegrimsskare i fest. Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg?"

Den som er i den svarte fortvilelsen og den innerste smerten er aleine. Men det er sjelden det eneste som er sant. Noen ganger er det livsviktig å vite at det finnes en virkelighet til. Det finnes noen som vil stå ved siden av og høre at det svarte akkurat nå er alt.

Tror det. Ser det. Kikker inn i det svarte. Men på avstand. Den som står ved siden av vet at det svarte er den andres, det er ikke mitt. Kjenne at jeg ikke blir like redd som du. I den avstanden finnes det helbredelse. Ditt mørke er like virkelig som mitt lys. Men ditt mørke kan ikke svelge mitt lys.

Det som gjør godt med den gamle salmen, er at den minner meg om at Gud vet. Og at Gud aldri slipper, verken meg som står ved siden av, eller min venn som kjemper for livet med det som bare Gud vet hva er.

Skriv til Inger Anne Naterstad.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Anders Wyller synge ”Som en hjort skriker etter rennende bekker” – teksten er fra Salmenens bok.

Andakt fredag 22/9.