Dagens Bibeltekst handler om å så og om å høste. ”De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd” – heter det i salme 126.
Jeg vet ikke hvorfor han eller hun som laget denne salmen beskriver de som sår som så triste. Kanskje var de slitne og sultne? Kanskje hadde de mye sorg å bære på etter en tung vinter? Kanskje er det litt sånn å så – det er ikke så lystig. Ikke før man ser at arbeidet bærer frukt.

Det er lett å overføre dette bildet på andre deler i livet – og det var nok også salmesangerens mening. En bønn til Gud om bedre tider. Mange har opplevd at noe som er tungt og vanskelig – såarbeidet – kan føre til noe positivt, selv om man ikke klarte å se enden på det mitt i det vonde. Innimellom leser jeg, hører om eller møter noen som har opplevd helt forferdelige ting i livet. Det kan være sykdom eller katastrofer. Og jeg lurer på hvordan det er mulig å leve videre med savnet, tapet eller sviket? De gangene jeg har fått lov å komme så nær at jeg har våget meg på å spørre – er det gjerne et moment som kommer opp: Sorgen må jobbes med. Man må våge å være ærlig mot seg selv og mot sine nærmeste, gå inn i det vonde, snakke om det – igjen og igjen. Takke ja til all hjelp som tilbys selv om man mest kunne ønske å koble ut verden og legge seg under en dyne. ”Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn” synger salmisten.

Etter å ha lagt ned hardt arbeid i å være i sorgen, jobbe seg gjennom smerte – er det mange som opplever at det er mulig å leve videre. Det er noe å glede seg over her og nå, og fremtiden har kanskje også noe godt å by på. Det betyr ikke at alt er greit. Jeg vil tro at alle som har opplevd å miste en av sine nærmeste i sykdom eller ulykke aller, aller helst i hele verden ville vært sykdommen eller ulykken foruten. Men når tilværelsen først er slik – kan det likevel vokse en styrke og livsvisdom ut av det vonde. Et kjærestepar som klarer å følge hverandre gjennom sorg og smerte – kan oppleve å kommunisere på et dypere plan. Søsken kommer hverandre nærmere, et vennskap får en ny dybde.

De fleste såkorn vokser sakte. Det tar gjerne lang tid før en spire utvikler seg til den blomsten eller det akset vi venter på. Og kanskje er det noe godt i det – at noe får tid til å bearbeides, eller at man får tid til å virkelig glede seg til at det vakreste skal åpnes.

Silje Kivle Andreassen

Musikk Hymne Tone Hulbækmo