Likevel er jeg glad for dette rådet, og jeg ønsker å følge det. Jeg vil starte dagen med å avsette rause tabbekvoter til menneskene rundt meg. Saken er nemlig den at det er godt for meg selv. Det er jeg mest av alle som trenger denne øvelsen. Så jeg unngår å havne i kulde og smålighet. Så jeg ikke lukker meg til i kritikk og selvgodhet. Jeg har et daglig behov for å åpne mitt hjerte, så menneskene jeg møter kan hjelpe meg å holde det varmt.

De fleste merker fort når rausheten mangler. Det er slitsomt å være sammen med folk som leter etter andres feil. Som fryder seg når de finner dem, og mer enn gjerne kommenterer dem. Jeg skal stå til ansvar for det jeg gjør, men fri meg fra blikket som finleser livet mitt som en streng revisor. Som bruker rødblyant på tabbene og husker hvert eneste feiltrinn. Det er nok av kritiske blikk. Det jeg trenger og lengter etter er rause blikk. Som gir meg litt å gå på.

Et dikt av Thomas Tranströmer sammenligner mennesket med en romansk kirke. I kirkens dunkle lys åpenbarer det seg hvelv etter hvelv, for den som gir seg tid til å se. En engels stemme hvisker om menneskets storhet. Den sier: Ikke skam deg over at du er menneske, vær stolt! Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

Det kjappe blikket får aldri med seg nyanser og detaljer. Derfor holder det ikke, når det er folk det dreier seg om. Da trenges et annet blikk. Et tålmodig og barmhjertig blikk.

Vår Herres nåde har vært overstrømmende rik, sa Paulus da han så tilbake på eget liv.
Det dreide seg om mer enn tabber for hans del. Det han så var slett ikke noe vakkert syn. Han hadde spottet Gud, hatet kirken og forfulgte uskyldige. Han var den største synderen av alle.

Og nettopp han vitner om den Gud som sletter synder ut. Som ser på oss med barmhjertighet. Som lar oss begynne dagene med store tabbekvoter. Så vi har litt å gå på.
Vår Herres nåde er overstrømmende rik.

Dag Aakre

Musikk La mæ gi dæ ei hand Hans Inge Fagervik og Kristin reitan