”Dødens brenninger brøt omkring meg, malstrømmene skremte meg. Dødsrikets bånd ble spent om meg. Dødens snarer møtte meg.” Slik uttrykkes redsel med Kong Davids ord, i 2.samuelsbok.
Mange ganger hadde kong David vært i krig, med fare for sitt liv. Han hadde sett mennesker rundt seg falle for spyd og sverd. Han hadde sett døden i kvitøynene da Goliat sto foran ham, da han selv bare var et barn.
Jeg ropte til Gud!” skriver David ”mitt rop nådde hans øre.”
Hvordan Gud hører Davids rop, beskrives ikke i dette kapitlet, men hans ord får meg til å tenke på en sterk fortelling jeg leste for mange år siden.
I rorbua ligger Elezeus. Han er på lofotfiske sammen med sin høvedsmann og mannskap. Han er syk. Lungene hans er i ferd med å gi opp. De sitter rundt ham, de fem sjøkarene. «Dødens brenninger» brøyter seg vei gjennom rommet. Per Suzansa, høvedsmannen, går mot den syke og spør ”Er det dårlig med deg i kveld Elezeus?”
Elezeus svarer med svak, surklete røst ”Eg må få gå til alters.”
Nå vet ikke de driftige karene hva de skal gjøre. ”Det er langt til presten” svare Per høvedsmann.
”Det er lengre til nåden,” hviske Elezeus.
Så velger de ut den frommeste blandt seg, Henrik. Etter lange runder svarer Henrik ”ja, ja i Guds navn da.” Så tar de det de har, en dråpe rigabalsam og en bit av brødet som kona til Elezeus har bakt og lagt i lofotkista til mannen sin. Syndsforlatelse blir gitt, brød og drikke deles ut.
Per Suzansa bøye seg ned over den sjuke og sei ”farvel da, Elezeus! Du... får hels i forvegen. Eg kjem snart etter.”
Fortellinga e henta fra boka ”Den siste viking” av Johan Boyer.
Redsel fylte rorbua. Både resel for døden og tankan på de der heime som ville bli uten forsørger. Men også redsel over å gjøre feil, gi nattverden på feil måte og la vennen dø uten å få nattverden, herjer i dem alle og får dem til å handle, fort.
Og slik er det at de opplever, midt i dødens brenninger, at deres rop til Gud, når Guds øre og de fylles med.... fred, ikke lenger redsel. Også han som er syk, kan nå gå i fred.
Redselen er som blåst bort og over rorbua senke natta seg. Fiskerne sovner og neste morgen er ikke Elezeus mer. Men freden, den varer ved.

Ann Christin Elvemo

Musikk Tårnhøye bølger går Odd Nordstoga og Nordstrand Kirkekor