22.10.2014

Morgenandakten mandag 20.februar

I dag er det blåmandag. Nok ei helg er over. Mangt kan skje i løpet av ei helg, og for alt jeg vet, syns du kanskje betegnelsen blåmandag er en treffende beskrivelse på nettopp denne dagen?
Men dagen i dag har faktisk navnet blåmandag i fra gammelt av. Blåmandag var en dag i overgangen mellom fest og faste. Folk visste at fasten nærmet seg, og derfor måtte en skynde seg å feste og ha det artig. Og etter en fest kunne det gjerne bli en blåmandag. I noen land var det til og med redusert arbeidstid på denne dagen. Og slik er det vel vi egentlig bruker ordet den dag i dag: Etter en skikkelig fest kan det fort bli en blåmandag.

Hva er det vi trenger på en blåmandag? Kanskje det ikke var så dumt med redusert arbeidstid, som i gamle dager. Men sjefen ville muligens heve brynene hvis du kom og sa: ”Du, jeg har en blåmandag i dag, kan jeg få slutte kl 12?”
Det i alle fall jeg trenger på en blåmandag er overbærenhet, at noen kunne være villig til å stå opp for meg og ta meg i forsvar selv om det var ufortjent, gå imellom når anklagene om for dårlig innsats kommer tett som hagl. Det hadde vært noe, det.
Bibelordet i dag må være som skapt for denne dagen. For apostelen Paulus sier: ” For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle”(1 tim 2,1-6). Apostelen forteller meg altså noe som jeg absolutt trenger å høre i dag. Han forteller om en som var villig til å stå opp for menneskene, gikk imellom og kjøpte oss fri med seg selv som løsesum: Det er Jesus.

Dette er ord som ikke bare passer på en blåmandag. Dette er ord som passer alle dager, og som beskriver essensen i den kristne troen. Vi får kalle oss Guds barn fordi det var en som stod opp for oss, ja, som gav sitt liv. Det gjelder alle dager. Også på blåmandag.

Nils Åge Aune

Musikk Til alle tider Bjørn Eidsvåg