Velsignelsen som avslutter alle gudstjenester og kirkelige samlinger inneholder noen av de nydeligste ordene jeg vet. I over 3000 år og på alle verdens språk har Guds velsignelse blitt gitt til mennesker i alle livs-situasjoner. Herrens velsignelse, som også kalles for ”den aronittiske velsignelse”, ble gitt av Gud til Moses, og israelsesfolkets første yppersteprest Aron ble pålagt å bruke den.

I 4. Mos står det at ” Herren sa til Moses: Du skal tale til Aron og hans sønner og si til dem: Når dere velsigner israelittene, skal dere si: Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.”

Jeg traff for en stund siden en dame som fortalte at hun startet hver dag med å høre andakten i radio. ”Den prøver jeg alltid å få med meg før jeg går på jobb”, sa hun, - ”og det fineste med hele radioandakten er velsignelsen. Hun gikk ikke ofte i kirken, og hun kalte seg ikke for kristen. Men velsignelsen var viktig for henne å få med seg.

Noe liknende opplevde jeg da jeg for noen år siden var menighetsprest, og jeg hadde fortalt konfirmantene velsignelsen og innholdet i den. Det gjorde inntrykk da jeg senere samme uken traff noen av dem og en av dem sa til meg; ”Per Anders, kan ikke du velsigne oss i dag også a`?”

Velsignelsesordene som om noen om noen minutter skal avslutte også denne andakten er for meg også noe av det fineste jeg gjør som prest. Den avslutter alle gudstjenester, og den brukes i fest og i sorg. Velsignelsen inneholder noe av det mest holdbare jeg får overbringe som Guds hilsen til mennesker, og ordene oser av varme og godhet.

”Herrens ansikt lyse over deg”,- sier vi i velsignelsen. Og det er litt av løfte; at Guds ansikt er et tilvendt ansikt som ser oss og bryr seg om oss i alle livets situasjoner, - i glede og i sorg, i gode dager og mørke dager, i liv og i død.

Guds ansikt er godhetens ansikt som er vendt mot oss.

Noen ganger kan andres ansikter være ubehagelig å møte. For vi mennesker møter hverandre altfor ofte med skeptiske og kritiske blikk. I Guds ansikt møter jeg ingen fordømmelse uansett hvordan jeg selv føler meg. Istedet møter Han oss med oppreisning og nye muligheter.

Det Nye Testamentet er fullt av fortellinger om mennesker som møtte Jesu ansikt. Og sett av Ham opplevde de seg akseptert og bekreftet.

Derfor er det meningsfylt å leve også denne dagen i lys av Guds velsignelse og vite at løftet fra Ham innebærer et tilvendt ansikt som bryr seg om oss uansett hvordan vi har det.

Skriv e-post til Per Anders Nordengen her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Nidarosdomens Guttekor under ledelse av Bjørn Moe, synge ”Må Herren signe og bevare deg”.

Hør andakten 25. april 2008