02.10.2014

Å kaste den første sten

Halvor Nordhaug. (NRK)

Er det ikke mye tilfeldigheter og skjebne å takke for at noen blir gode borgere og staute familiemennesker, mens andre tryner i full offentlighet? spør Halvor Nordhaug.

Det finnes et uttrykk som heter: Å vokse i alder og visdom. Men blir man klokere med årene? Det finnes en fortelling i Bibelen som kan tyde på at det faktisk er slik. Den står i Johannesevangeliets 8. kapittel. Hvis du hører godt etter, skjønner du kanskje hva jeg tenker på.

De skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 

Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.

Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Hørte du det – det om alderen og visdommen? Da de som ville steine denne kvinnen gikk bort, står det nemlig at ”de eldste” gikk først. De som hadde levd lengst og hadde mest livserfaring var altså de som først innså at de var i samme båt som henne. De hadde gjort sine erfaringer, sine hemmeligheter. Og de visste at ingen av dem var uten synd og ikke hadde rett til å kaste stein.

Hos noen mennesker er deres synder synligere enn hos andre. Kvinnen i vår fortelling var blitt tatt på fersk gjerning i senga med en annen mann enn ektemannen. Så ble hun dratt ut og vist fram i all offentlighet. Slik det også gjøres i dag når menneskers feilgrep blir overskrifter i media eller samtaletema mellom naboer.

Men hvem er du eller jeg at vi skal dømme andre? Er vi ikke alle mer og mer like jo dypere inn vi kommer? Er det ikke mye tilfeldigheter og skjebne å takke for at noen blir gode borgere og staute familiemennesker, mens andre tryner i full offentlighet? Burde ikke i hvert fall vi som er i livets andre halvdel ha lært noe om hvor tynne veggene er mellom seier og nederlag?

Jeg håper at jo eldre jeg blir, jo mer barmhjertig blir jeg i møte med andres feil. At jeg lærer mer om sannheten om meg selv, at jeg husker hva jeg har gjort og sagt i det skjulte – og som jeg skammer meg over. Og hva jeg er i stand til å tenke i det mørke rommet som ingen andre vet om.

Og fordi det er slik, er disse ordene av Jesus også til meg i dag: ”Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer”.

Skriv e-post til Halvor Nordhaug her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører gruppen Sjeminit synge salmen ”Har vi sten i våre hender”.

Hør andakten 2. juli.