Fra 1825 til etter 2.verdenskrig reiste rundt 1 million nordmenn over Atlanterhavet for å skape seg en ny tilværelse. Hva skrev de om i brevene hjem? Hva var det som opptok dem i møtet med dette nye, imponerende landet?
Riksarkivet i Oslo har samlet mange av Amerikabrevene som nådde slekt og venner i Norge. Og disse livstegnene betød mye for mottakeren. En fattig husmann som vinket datteren av gårde til Amerika, sa etterpå: - Jeg har aldri vært med på å begrave levende mennesker før. Han visste at det var en farefull ferd. Men så, mange uker etterpå, kom det brev om at alt var vel. Dermed var sorgen vendt til glede igjen.
Amerikas frie luft
 |
| Emigrantskipet Montebello klart for avgang til Amerika. (Foto: Norsk Folkemuseum, A.B. Wilse) |
- Neppe nogen, som i tilstrekkelig lang tid har indaandet Amerikas frie luft, er i stand til at trives under forholdene der hjemme, skriver en utvandret nordmann.
I det nye landet møtte han ideer om frihet og likhet, som han var ukjent med hjemmefra. Her trengte han ikke bøye hodet for øvrighetene, og han kunne kle seg som han ville. Hjemme i Norge var det strenge regler for hva slags klær og stoffer de ulike klassene hadde lov til å bære. - Pigerne er saa fint paakledt, at man ikke kan gjøre nogen forskjel paa tjenestepige og frøken, om de saa gaar ved siden av hinanden!
Smør hver dag
- Men her i landet lever vi godt, da flesk og kjøtt, hvetebrød og smør og kaffe brukes daglig.
De flest nordmenn følte at de hadde det godt i Amerika. De spiste seg mette hver dag, og maten var god og variert. Hverdagen var heller ikke så slitsom som hjemme, bl.a. takket være moderne jordbruksredskaper: - Det skulde være morsomt at være hos eder med en av de beste maskiner herfra. Da skulde du sett jeg skulde gjort en dags arbeide!
 |
| Om bord i emigrantskipet "Hellig Olav", 1904, på vei til Amerika. (Foto: Norsk Folkemuseum, A. B. Wilse) |
Huad you want?
- Når jeg kom til en amerikaner, spurte han meg vennlig: Huad you want? Want you work? Will you hav som ting to it and trink? Jeg forstod naturligvis ikke hans mening og gikk hoderystende og like sulten derfra, forteller er av utvandrene i et brev hjem. Og språket var nok den største vanskeligheten i møte med det amerikanske samfunnet.
Nordmennene undret seg også over fenomener som navneskikker. Hjemme var det vanlig å kalle opp barnet etter slektninger, men i Amerika valgte folk akkurat det navnet de likte best. Også i fritiden støtte de på utfordringer: - Her kan av og til være en dans eller ball, men da jeg ikke har lært meg til at danse på den måte de her bruker, så er jeg sjelden med.
Bli hjemme
Gjennom amerikabrevene fikk slekt og venner hjemme i Norge innsikt i et fascinerende samfunn, svært annerledes enn deres eget. De hørte om mennesker med annen hudfarge, om et annet styresett, andre klesvaner, om gullgraving og fantastiske nyvinninger. Men de fikk også advarsler:
- For gamle folk er det mindre tjenelig at komme til Amerika. I sær vil det falde dem besværlig at lære sproget, og sent vil de finne seg i at opgive sine gamle cermonier og skikke. Derfor tror jeg de gjør rettere i at blive hjemme.
P2 onsdag 24. sept. kl. 14.30
Reprise tirsdag 30. sept. kl. 21.30.
Programleder Ann Jones har lest amerikabrev sammen med historiker Knut Sprauten.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon