Kampen mot kriminaliteten

Han stirrer tomt inn i den røde, kalde betongveggen foran seg. Han vet ikke hvor mye klokka er, men gjennom et lite vindu på den ene veggen kan han se at det er mørkt ute.

Tårene renner sakte ned over de mørke kinnene. Han har knapt vært ute av glattcella den siste uken. Kun én time om dagen har han fått gå ut i en luftegård. De 23 andre timene har han sittet alene med tankene sine og stirret inn i den røde veggen. Tankene hamrer inne i hodet hans. Alt han vil er å sove, men han får det ikke til.

Skrik fra andre fanger og fengselsbetjentenes bestemte skritt gir en hul klang i den trange cella. Han klarer ikke telle hvor mange ganger han har sittet på glattcella. Det er da det går opp for han.

– Jeg skal aldri tilbake hit, tenker Daniel. Han har sett den røde veggen for siste gang. Det er bare én ting som står i hodet på han. Det er datteren som han har sviktet totalt.

Over hundre lovbrudd

Daniel Bendu er bak murene for å sone sin ellevte dom på 17 år. Til sammen har han gjort over 100 lovbrudd og sonet sju år i fengsel. I 2013 satt 13.425 personer i norske fengsel, og Daniel var er en av de rundt 20 prosentene som kom tilbake bak murene igjen før det har gått to år siden forrige soning.

Å være kriminell var Daniels identitet. Teknikkene satt som støpt i hendene, strategiene var som spikret i hukommelsen. Daniel visste rett og slett ikke hvordan man levde normalt.

I mer enn 20 år handlet livet hans om kriminalitet. De elleve dommene strekker seg fra 1995 til 2012. Det er de samme lovbruddene som går igjen: oppbevaring av narkotika, innbrudd i biler, boder og hus, tyveri av biler og oppbevaring av stjålne gjenstander.

– For meg var kriminalitet et yrke. Det var det jeg kunne, sier Daniel.

Han sitter omgitt av fargerike lærebøker som er slitte i kantene. Bøkene bærer preg av å ha blitt lest mange ganger. For første gang i livet, 38 år gammel, har han lyst til å gå på skolen og lære. Hos voksenopplæringen i Nydalen får han hjelp til å fylle hodet med allmennkunnskap, noe han aldri har kunnet før.

Daniel sitter spent og venter. Rett over hjertet hans er det norske flagget sydd fast i genseren.

Han vil så gjerne fortelle historien sin og være et håp for andre som sliter med å komme seg ut av kriminaliteten. Han vil gi noe tilbake til samfunnet og vise at det går an å snu livet, selv tok det han over 20 år.

12 år gammel og kleptoman

Syv år gammel kom Daniel Bendu til Norge fra Sierra Leone sammen med mor, far og to søsken. Familien bosatte seg først på St. Hanshaugen før de flyttet til Hauketo. Siden flyttet de flere ganger.

På slutten av barneskolen begynte det å krible i Daniels fingre. Sjokolade, klær, parfyme, smykker fant veien til 12-åringens lomme.

– Det var ting som jeg ville ha som jeg ikke fikk hjemme. Jeg følte folk så ned på meg, og da fant jeg tryggheten i et miljø der vi ikke stilte krav til hverandre.

For Daniel hadde store problemer med å lese og skrive. Han gjorde alt for å skjule det, og det nye miljøet ble redningen.

Stemmen til Daniel tykner når han nevner lese- og skrivevanskene. Temaet sitter langt inne hos den godt voksne mannen.

– Jeg gikk på fem forskjellige skoler, men ingen klarte å ta tak i problemet. Jeg føler på mange måter at det var det som gjorde at jeg falt utenfor.

Lese- og skrivevanskene ble Daniels store hemmelighet i mange, mange år.

Med «fagbrev» som kriminell

Som 15-åring havnet han på ungdomshjem. Barnevernet ble løsningen for faren da han ikke lenger taklet sin egen sønn.

Det faren ikke visste, var at tiden på ungdomshjemmet fungerte som en opplæringsperiode i kriminalitet. Sammen med andre gutter som hadde falt utenfor begynte Daniel med mindre innbrudd, og tankene om utdanning ble lagt på hylla.

I stedet for å skaffe seg en alminnelig jobb opparbeidet Daniel seg «fagbrev» som kriminell med innbrudd, narkotika og dealing som spesialitet.

Arbeidslivet var aldri noe han trivdes særlig i, det ble bare en jobb her og der. Å vente flere uker på å få pengene inn på konto var for lenge. Som kriminell kom pengene raskt inn og forsvant like raskt ut igjen.

Daniel var hekta. Å skaffe seg en utdanning var noe av det siste han ville.

– Ville aldri skade noen

Jo eldre han ble, jo verre ble lovbruddene. Og ingenting kunne stoppe han, for i tankene til Daniel var det bare spenningen og de raske pengene det stod om. Det handlet om han, han og bare han.

– Har du gjort mer ulovlig enn det du er dømt for?

– Klart det er mer, forteller han. Mye mer. Ting så stygge at han ikke vil fortelle detaljert om det.

Han slo, han pinte, han raserte hjem.

– Jeg tenker på alle de jeg har ødelagt livet til. Det plager meg.

Han ville aldri såre noen, men det ble en del av spillet. Egentlig var det bare spenningen, dopet og pengene han var ute etter.

Selger tyvgods hjemmefra

Inne i en fjong klesbutikk går to unge menn rolig rundt og kikker på klær. De tar seg god tid til å se seg omkring. Det personalet ikke vet, er at de unge mennene sjekker ut hvordan alarmsystemet er satt opp, og hvor de dyreste varene er plassert.

De to kompisene hadde spottet ut den rådyre klesbutikken i forveien av brekket, det var en del av rutinen. Før de skulle på raid, pleide gutta alltid å stjele to biler, en til flukt og en som reserve. Denne gangen ble det bare én, en stor Voyager.

Natten kommer snikende over Oslo. Med bakgrunn fra byggfag skrur Daniel forsiktig av gipsplatene på bakveggen til butikken før de skynder seg inn. Heldigvis fungerte ikke alarmen i butikken.

Dyrt tøy blir stappet ned i søppelpose på søppelpose før hver sekk lesses inn i Voyager’n.

Tilbake i leiligheten til Daniel tømmes sekk på sekk med tøy ut. På gulvet ligger det klær verdt nærmere én million kroner. Dette er bare et av en rekke «vellykkede» innbrudd som gir raske penger.

Men det hender Daniel blir avslørt.

Med livet på repeat

Første gang Daniel havner i fengsel er han 19 år. Dommen på 30 dagers fengsel er starten på en ny livssyklus: Lovbrudd, anmeldelse, opp for retten, dømt, inn i fengsel og ut igjen.

Livet gikk på repeat, for Daniel visste bare hvordan man levde ulovlig. Han visste ikke hvordan han skulle leve som andre. Fengselsoppholdene ble en skole i å lære nye teknikker og utveksle tips, et sted han kunne knytte nye kontakter.

Alle hadde gitt opp håpet for Daniel.

Utenfor fengselet ble politirazzia og mennesker hamrende på døren det normale. Å rømme fra politiet ga han et kick som han aldri i verden ville bytte bort mot et A4-liv.

Men livet som kriminell var ikke bare som en actionfilm, det brakte også med seg angsten. Daniel torde aldri være borte fra leiligheten i mer enn to timer. For bak en lukket dør bugnet det av penger, stjålet tøy, dyre viner, våpen og narkotika som flere andre ville ha en del av.

Av og til stoppet han opp og så seg tilbake. Var det slik han skulle leve for alltid? Men hodet og hendene lystret ikke fornuften. Han klarte ikke stoppe.

Rus og dårlig helse

En tiendedel av lovbryterne står bak omtrent halvparten av de registrerte, oppklarte lovbruddene.

Det er få studier som viser hvilken effekt ulike tiltak faktisk har mot tilbakefallsproblematikken. Ifølge Torbjørn Skardhamar ved Statistisk sentralbyrå (SSB) er det lite ny forskning om gjengangere.

– Det er en liten sammensatt gruppe som begår mange av lovbruddene. Noen er hardbarka kriminelle, men flesteparten er folk som har falt ut av deler av samfunnet, sier Skardhamar.

Gjengangerne har ofte problemer med rus. Gjennomgående mangler flere tilknytning til familie, har få gode venner utenfor et rus- eller kriminelt miljø, har lav formell kompetanse og har både dårlig fysisk- og psykisk helse.

– De lever et usunt liv. De har store utfordringer med å få seg et normalt liv med vanlig jobb. Med en lav formell kompetanse er det vanskelig å få en jobb som betaler bra. De vet om andre måter å få tak i penger på.

Kriminalitet framfor datteren

Tilbake i den røde glattcella går det opp for Daniel at om han ikke endrer på livet nå, vil han aldri klare det. Det er november 2012, og Daniel er 36 år. Han sitter i fengsel for ellevte gang. De syv årene bak murene har spist opp tiden han kunne brukt på å være sammen med datteren.

Han var bare 22 år gammel da hun kom til verden. Bare én måned før hun ble født slapp han ut av fengsel. Daniel var klar for å endre på livet og ta ansvar, men klarte ikke å slutte med det han drev med. Han følte seg altfor ung til å bli pappa.

Resultatet ble at den lille jenta måtte vike for kriminaliteten fra dagen hun ble født. I løpet av oppveksten hennes stilte han bare opp sporadisk. I en periode besøkte hun han annenhver helg, men det ble det brått slutt på da politiet en dag kom på razzia mens hun var på besøk.

Å snakke om datteren sitter langt inne hos Daniel. Han tar en pause, prater om noe annet, før han orker å fortsette. Han er blank i ansiktet.

– Jeg har tenkt mye på hva datteren min har måttet gå igjennom. Jeg har sett for meg at klassekamerater har spurt henne «Hva jobber faren din med?». Jeg har visst så lite om henne. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke med henne om.

– Må selv ønske å komme ut av det

Etter at det gikk opp for han at han endelig måtte forandre livet sitt, fikk han hjelp i fengselet til å slutte med rus, og han lærte metoder for å stenge de kriminelle tankene ute. Da han satt inne for tiende gang i 2009, fikk han hjelp til å lære å lese og skrive ordentlig. Etter alle de lovløse årene var det egen motivasjon som fikk Daniel til å ville endre livet. Ingen andre hadde tidligere klart det.

– Hjelpeapparatet er der i utgangspunktet, men man må ville det selv. Ellers kommer man seg ikke ut av det, sier Daniel.

36 år gammel begynte han på det livet han aldri hadde forstått. Han ble fulgt tett opp av både Kriminalomsorgen og flere frivillige organisasjoner etter at han selv hadde ytret et ønske om å forandre livsstil. De hjalp han med å sende søknader, takle motgangen og legge opp et løp for livet framover.

Torbjørn Skardhamar i SSB mener egen motivasjon er veldig viktig for å klare å forandre livet, men påpeker at man også er avhengig av et bredt og godt tilbud.

– Det er vanskelig å bli motivert om man ikke ser praktiske muligheter for å få en annen livsstil. Å tilby gjengangere en jobb kan være positivt fordi man får en mulighet til å gjennomføre det man er motiverte for. Det er vanskelig å endre livsstil uten å ha en ordinær jobb, sier Skardhamar.

Daniel setter seg rolig ned på en stol inne på voksenopplæringens lille bibliotek og trekker opp datamaskinen sin og noen ark han har fått utdelt av læreren. Først 38 år gammel orker han å åpne en bok av fri vilje.

På Daniels venstre håndledd sitter en pulsklokke. Han blar sakte gjennom arkene mens klokken jevnlig slår mot bordplaten.

– Kan du lese høyt hva som står på arket?

Sakte, men bestemt leser han en miks av ord på norsk og latin. Det er anatomi som står på læreplanen. Målet er å bli personlig trener og han er på god vei i utdanningsløpet.

For var det en eneste ting han alltid hadde kunnet utover kriminaliteten, så var det boksing, basketball og hip hop.

Slet med å komme inn i samfunnet

Å snakke om det nye livet er befriende.

– Nå bruker jeg endelig systemet riktig, slik som jeg aldri har gjort før. Alt jeg eier nå, er ærlige ting, og jeg har bare ærlige penger, sier Daniel stolt.

Selv om han har fått hjelp til å endre livsstil, presser de kriminelle tankene seg ofte på. Å komme ut av kriminaliteten er en lang og vanskelig vei.

– Det er en stor utfordring å mestre de tunge tankene. Du er til stede med deg selv, du kan ikke lenger ruse deg bort når ting blir for tunge, sier Daniel og ser ned i bordplaten.

Han forklarer at man bare må stå i det mens det raser. Ellers kommer man aldri ut av den onde sirkelen.

Leder av Friomsorgen i Oslo, Reidar Espedal, mener samfunnet i dag ikke tar imot gjengangerne godt nok når de er ferdig med å sone straffen.

– Gjengangerne går ut i verden med et handikap. Får de ikke tett nok oppfølging, faller mye av ansvaret på den enkelte. Det er et tankekors at de som kanskje trenger oppføring aller mest ikke får den, sier Espedal.

For soner man full straff, som gjengangere ofte gjør, får man ikke hjelp av friomsorgskontorene til å skreddersy et eget opplegg. Da blir man avhengig av god oppfølging i fengselet og man står selv ansvarlig for å få oppfølging av NAV, sosialkontorene og ulike etater når man kommer ut.

Hvis man da allerede sliter med å ta vare på seg selv og har et dårlig sosialt nettverk er det lett å falle tilbake til kriminaliteten.

– De blir ikke godt nok investert i. Når man kommer ut av fengsel møter man et samfunn som i liten grad har lyst til at vedkommende skal komme ut igjen. Det er utfordringen i forhold til løslatelsesarbeidet å skape et samfunn som kan ta imot dem som har sonet sin straff, sier Espedal.

Redd for å bli stigmatisert

Overgangen fra kriminell til lovlydig var ingen dans på roser. Å skaffe seg jobb og bolig var ikke enkelt. Fordi han var sosialklient, var det ingen som ville leie ut bolig til han. Søknad på søknad ble avslått. Dermed ble en kommunal leilighet siste utvei.

– På grunn av situasjonen må jeg bo i en kommunal bolig, men jeg vil ikke bo i et belastet område. Det gjør det vanskeligere for meg å komme unna problemene, sier Daniel.

Med hullete CV var det heller ikke lett å skaffe seg en jobb. Daniel skammet seg over at han hadde så lite å vise til. Han er redd for bli stigmatisert for resten av livet.

– Du vet du ikke er kvalifisert nok når du søker jobb. Da danner man seg et bilde av at man ikke klarer det.

Løsningen ble en deltidsjobb i Stormberg, som er kjent for å rekruttere tidligere innsatte. Jobben fikk han gjennom Retretten, en stiftelse som hjelper rusavhengige.

Den ukjente framtiden

Joggeskoene knirker mot snøen. Daniel puster raskt mens den kalde vinterluften pumpes inn og ut av lungene. Armer og bein svinger i takt mens han løper raskt over den hvite snøen. Han smiler mens han jogger, han er i sitt rette element.

Daniel bruker mye tid på å trene, for det er ikke lenger noen venner som venter på han, eller et nettverk han kan ta del i. Selv om han fikk hjelp til å komme i jobb og begynne på skole, kunne han ikke gå tilbake til de gamle vennene. De tilhører fortsatt det livet han ikke ønsker å leve.

Daniel innrømmer at livet rett og slett har blitt kjedelig. Kriminaliteten handlet om det stadige adrenalinkicket. Nå er livet blottet for spenning. Likevel synes han den rolige hverdagen er verdt å leve.

Nå kan han endelig fokusere på datteren og være ordentlig til stede for henne. Etter alle de vonde årene har de begynt å få god kontakt igjen.

Daniel har forsonet seg med sitt eget liv, men framtiden er langt unna. Han synes det er vanskelig å se for seg hva som vil skje i årene framover. Forhåpentligvis har han sittet bak murene for aller siste gang. Forhåpentligvis jobber han som personlig trener.

Kribler det i fingrene, er det en ting som er sikkert:

– Vil jeg komme tilbake til det gamle miljøet, står døren alltid åpen.

Men nå har Daniel andre planer, og han er ved godt mot.

• Les også: Et fengslende møte