Slik vil man få de unge ranerne på rett kjøl

Totalt 19 unge menn mellom 15 og 21 år satt på tiltalebenken da dom falt i den såkalte barneranssaken i Oslo tingrett torsdag. Av de 19 tiltalte fra Groruddalen, ble fem dømt til ubetinget fengsel.

I tillegg ble fire unge tiltalte dømt til betinget fengsel, seks ble ilagt samfunnsstraff og fire ble frifunnet. Martin Hay forsvarer en 19-åring, som ble dømt til ett års ubetinget fengsel for flere ran.

Hay sier hans klient nå er innstilt på å legge sin kriminelle løpebane bak seg, blant annet ved hjelp av det såkalte Salto-prosjektet.

– Han vil begynne med utdannelse, der det er søknadsfrist 1. mars. Han er også med i et prosjekt i bydelen, Salto, som også samarbeider med politiet. Han får hjelp fra NAV, og skal også få hjelp med sitt rusproblem. Rehabiliteringen er i full gang, sier Hay.

– To ting som gjelder nå

Tove Christiansen er koordinator for «Sammen lager vi et trygt Oslo», også kjent som «Salto-prosjektet» i bydel Stovner.

Salto er et samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt, og skal forebygge kriminalitet og rusmisbruk blant barn og unge. Christiansen forteller at hun regner med at om lag ti av de unge mennene som ble dømt for ran torsdag, vil bli fulgt opp gjennom prosjektet.

Christiansen sier det er avgjørende at de unge ransdømte nå selv er innstilt på å starte et nytt og bedre liv.

– Det er to ting som gjelder nå. Det ene er å få gjennomført samfunnsstraffen så fort som mulig, for dem det gjelder. Det andre er fokusere på skolearbeid. Dette betyr også å starte opp igjen med dette for dem som har falt fra, sier Christiansen.

Rydding og sjauing

De seks ungdommene som ble ilagt samfunnsstraff er nå fra 15 til 18 år gamle. Straffene ble satt fra 60 til 230 timer. Christiansen påpeker at det er Friomsorgen som skal bestemme hvordan samfunnsstraffen skal gjennomføres, men sier Salto vil komme med sine innspill.

– Vi har tenkt at det i dette tilfellet ikke være hensiktsmessig at ungdommene avtjener samfunnsstraffen ved de lokale aktivitetsklubbene, der de omgås.

Christiansen sier andre alternativer for eksempel kan være å jobbe på en frivilligsentral, et Røde Kors-senter, å rydde et lager på hjelpemiddelsentralen, eller stable kasser ved et kommunalt gartneranlegg.

– Dette er bare eksempler, og det er ikke opp til oss å bestemme. Uansett, 230 timer er mye, og det er avgjørende at man kommer i gang så fort som mulig, sier Christiansen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

75 prosent «jobbing»

Beate Kristensen ved Oslo Friomsorgskontor nikker anerkjennende når hun hører de nevnte eksemplene på samfunnsstraff. Samtidig påpeker Kristensen at det blir gjort individuelle tilpasninger ut ifra de enkelte ungdommens interesseområder.

– Vi kartlegger alltid ungdommene, og det kan være mye forskjellig. Det er gjerne en blanding av gruppevirksomhet og en samfunnsnyttig tjeneste, sier Kristensen.

Hun anslår at rundt 75 prosent av timene går med til å gjøre selve den «samfunnsnyttige tjenesten», altså arbeidet. De resterende 25 prosentene går med til kurs, samtaler, og gruppearbeid.

– Alle timene trekkes fra. Det er nytt. Tidligere hadde man samfunnstjeneste, der bare selve jobben ble trukket fra. Samfunnsstraffen er en ramme av timer, som fylles med timer som skal tilrettelegges den enkelte, sier Kristensen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Har kjent på kroppen at det er viktig

Blant de mange som var til stede i Oslo tingrett under domsavsigelsen torsdag, var Ap-politiker Jan Bøhler.

Bøhler har bakgrunn som ungdomsarbeider og fritidsklubbleder, er nå storbypolitisk talsmann for Arbeiderpartiet og er tidligere kjent som en ihuga forkjemper Groruddalen og de østlige delene av Oslo.

I tillegg har Bøhlers familie selv fått kjenne ransproblematikken på kroppen. For to år siden ble sønnen, som da var 14 år, ranet ved T-banestasjonen på Furuset i Oslo.

– Det er noe av grunnen til at jeg kjenner på kroppen at dette er viktig, og kan leve meg inn i ofrenes situasjon, sier Bøhler.

Han påpeker at det er nå – etter domsavsigelsen – at de unge ranernes livsløp skal stakes ut.

– Det blir interessant å se om disse ranerne fortsetter på en kriminell løpebane, eller om de greier å bryte den. Det avgjøres heller ikke her i retten, sier Bøhler, og etterlyser flere tilbud på kveldstid, også for dem som ikke går på «danse – eller teaterverksted».

Under rettssaken i Oslo tingrett pekte blant annet en av 17-åringene som senere ble dømt til samfunnsstraff på behovet for flere fritidstilbud.

– De som kommer etter oss trenger fritidsklubber og liknende for at de ikke skal ende opp med å gjøre det samme som oss, sa 17-åringen til NRK i januar.

Etterlyser familie

Christiansen i Salto-prosjektet forteller at man har flere virkemidler for å hjelpe de unge ranerne. Særlig viktig mener hun det er at ungdommene selv gir sitt samtykke til at opplysninger fra Salto kan deles med samarbeidspartnere som barnevern, skole eller politi.

– En 16-åring kan uttale seg i sin egen sak. Samtidig er det vergene som har ansvaret, så begge må skrive under. Slike samtykker er helt vesentlige for oss, og det pleier å gå greit å få det, sier Christiansen.

Bøhler etterlyser også større involvering fra familiene til gjerningsmennene.

– Det trengs det innsats, også fra familiene. Jeg har etterlyst at flere av familiene og foreldrene skulle være i retten, for å vise barna at de tar det på alvor. Det er nødvendig, fordi det er ikke bare det offentlige som kan løse dette, mener Bøhler.

Bøhler mener også det er positivt at flere av de unge ranerne ble idømt betinget fengsel.

–Slik har man et ris bak speilet når deg gjelder å holde seg unna kriminalitet, sier Bøhler.