Budstikka-redaktør Kjersti Sortland sier det rett ut i sin lederkommentar onsdag:
– Norge sa nei til OL fordi for mange i distriktene elsker å hate oslofolk.
Reaksjonene på lokalavisredaktørens beskyldning om "nissementalitet" blant OL-motstandere i distriktene har ikke latt ikke vente på seg. Men har hun et poeng bak spissformuleringene? Hvorfor lot ikke det norske folk seg begeistre?
Mye har vært sagt om hva som gikk galt for Oslo etter at Høyre sa nei og kommunen trakk sin OL-søknad tirsdag. IOCs rigide krav og pampevelde blir ofte trukket fram og har nok vært en medvirkende nei-grunn både blant folk flest og i det politiske miljøet.
Men det var først i forbindelse med sløseriet under Sotsji-OL det negative søkelyset for alvor ble rettet mot IOC. Enkelte mildt sagt uheldige medieutspill under lekene gjorde ikke saken bedre. Men den folkelige motstanden mot Oslo-OL i 2022 var sterk også før Sotsji 2014.
Mangel på entusiasme
Høyres idrettspolitiske talsmann Svein Harberg sammenfattet Høyres OL-nei slik i Politisk Kvarter på NRK P2 torsdag morgen:
– Det var ikke urimelige IOC-krav, men nordmenns mangel på entusiasme som var den viktigste årsaken at Høyre landet på et nei til OL.
Hvorfor greide ikke nordmenn å opparbeide den nødvendige entusiasmen for Oslo-OL i 2022? Oslo kommune og idrettsbevegelsen har erkjent at de ikke har greid å selge inn Oslo-OL som et nasjonalt prosjekt, men hvorfor har de ikke det?
Lillehammer om igjen
Jeg tror hele innsalget av Oslo-OL virket mer ekskluderende enn inkluderende på andre deler av landet.
Oslo skulle invitere verden til et urbant og kompakt "Games in the City". Det ble skapt inntrykk av et OL med hiphop og hettegenser, mens mange nordmenns drømmebilde av et norsk vinter-OL snarere består av Sissel Kyrkjebø og vettedrakter. Med andre ord Lillehammer-OL om igjen.
OL skulle gi sårt tiltrengt byutvikling i slitne områder, fortrinnsvis i Groruddalen, og skaffe Oslo nye idrettsanlegg som de færreste bestrider behovet for. Men må man arrangere et OL og belaste skattebetalerne landet rundt for milliarder av kroner for å få til det? var spørsmålet mange stilte. OL ble et sentraliseringsprosjekt som gikk rett inn i den evige sentrum-periferi-debatten.
Games in the City
Da det urbane Games in the City-konseptet ble lansert på en pressekonferanse i desember 2012, løftet selv en ytterst OL-entusiastisk Børre Rognlien en advarende pekefinger.
Dette er et vinnerkonsept overfor IOC, men kan få problemer med forankringen utenfor Oslo, antydet idrettspresidenten. Bekymringen gikk ut på at andre kommuner i liten grad ville få glede av anleggsinvesteringene.
Alpint, bob og aking var lagt til Lillehammer-regionen - som en dyd av topografisk nødvendighet. Kunstløp skulle arrangeres i allerede eksisterende Telenor Arena på Fornebu i Bærum, så nær Oslo-grensa som det er mulig å få til. Det eneste nye anlegget som skulle bygges utenfor Oslo var curlinghallen i Lørenskog. Ikke akkurat grisgrendte strøk, det heller.
Folkeavstemning bare i Oslo
Og så kom folkeavstemningen.
En folkeavstemning ville ingen andre enn Fremskrittspartiet ha, men påfunnet ble motvillig akseptert av de andre borgerlige partiene i Oslo for å redde et budsjettforlik i bystyret.
Dermed fikk Oslo-folk - og kun Oslo-folk - anledning til å si ja eller nei til OL. Og deler av retorikken fra ja-siden var ikke akkurat egnet til å gjøre motstanden mindre i resten av landet. Her ble det gitt inntrykk av at Oslo skulle karre til seg flest mulig idrettsanlegg og velte mest mulig av regninga over på hele Norge.
– Mattepensum om igjen
Tidligere nevnte idrettspresident Børre Rognlien sa for eksempel dette til VG midt i valgkampen:
"Hovedstaden kommer altså til å bruke tre milliarder kroner, men få igjen 30 milliarder. Så hvis folk likevel stemmer nei, så bør de ta mattepensum for 4.klasse om igjen."
At utsagn av denne typen bidro til å gjøre skepsisen til pengebruken enda større blant de som fikk regninga, men ikke fikk si sin mening, er fullt forståelig.
Og heller ikke Oslo-folk lot seg rive i større grad enn at nær halvparten sa nei, tross et flertall for. Heller ikke her var alle overbevist om at det var prestisjeanleggene til OL breddeidretten trengte og at pengebruken ikke ville gå utover skolene og eldreomsorgen.
Mer salgbart konsept
Resten av historien er kjent, men kunne den sett annerledes ut? Kunne Oslo kommune og Norges Idrettsforbund laget et konsept som var mer salgbart? Kunne vi fått om ikke en kopi av Lillehammer-OL, så i hvert fall noe som lignet den formidable suksessen fra 1994?
La oss prøve oss på litt kontrafaktisk historeskrivning. Hva hvis Oslo2022 hadde blitt lansert som Oslo/Lillehammer 2022 med to likeverdige partnere, én i hovedstaden og én i distrikts-Norge.
Skiskyting til Lillehammer
Den populære publikumsidretten skiskyting kunne vært lagt til Birkebeineren Skistadion, som likevel får en ansiktsløftning til ungdoms-OL i 2016. Det ville også gjort at Paralympics i 2022 alt vesentlig ville blitt arrangert på Lillehammer. Skiskytterstadion skulle nemlig uansett vært hovedarena for de paralympiske lekene fordi løypene i Holmenkollen er for bratte.
Vikingskipet på Hamar kunne vært gjenbrukt som skøytehall allerede fra starten av, og ikke som et krisetiltak for å redde stumpene på tampen. Og kanskje kunne flere av ishallene som ble bygget til Lillehammer-OL vært benyttet også i 2022.
Kanskje kunne en slik "delt løsning" gitt et norsk OL i 2022 en bredere folkelig forankring og skapt mer begeistring og entusiasme. Det spørsmålet får vi neppe svar på, for det er vanskelig å se for seg noen ny norsk OL-prosess på svært lenge.
- LES OGSÅ: Oslo-idretten har ikke gitt opp drømmen om nye anlegg
- LES OGSÅ: Hele Norge får OL-regninga
