Leser for datteren fra fengselet

– Jeg tenkte jeg skulle lese "Karsten og Petra får sykkel". Datteren min har akkurat fått seg sykkel så jeg tror det blir moro for henne å høre at pappa leser denne.

Ali er 30 år. Det meste av 20-årene har han tilbrakt i fengsel. Nå sitter han sammen med bibliotekar Sissel Rødland Dalen i Oslo fengsel. Mellom dem står en lydopptager.

– Du kan trykke på pause hvis det er noe, men småfeil er ikke så farlig. Det skjer også når man leser hjemme. Prøv å ikke lese for fort, ellers kan du bare prøve å late som om hun sitter ved siden av deg, forklarer Sissel.

Ali kremter og puster tungt.

– Kan jeg få et glass vann? Nå ble jeg litt nervøs.

Skaper nærhet

I prosjektet "Lyden av lesing" leser foreldre inn bøker for barna som barna får på CD, slik at de jevnlig kan høre farens stemme.

– Jeg håper hun spiller det av på kveldstid når hun legger seg, sier Ali.

I Oslo fengsel har de holdt på med dette i halvannet år, men det er ti år siden det første pilotprosjektet startet i Hustad fengsel.

– Jeg har hatt lese- og skrivevansker og har aldri følt meg trygg på å lese for folk. Hjemme er det moren som tar seg av lesingen på kveldene. Nå tenkte jeg å lese en gang for alle. Så når hun blir eldre, kan hun huske at pappa gjorde dette for henne.

• LES OGSÅ: Film om barn med fedre i fengsel
• LES OGSÅ: Må ha barneansvarlig i fengslene

Leker gjemsel

Fra 2010 har Nasjonalbiblioteket drevet prosjektet sammen med blant andre Kriminalomsorgen og Forfatterforeningen. 15 fengsler har blitt med og prosjektperioden er over. Håpet nå er at bibliotekene fortsetter tilbudet innenfor sine vanlige budsjetter.

– Gjennom dette kan vi bidra til at innsatte har en god relasjon til barna sine. Det å lese godnatthistorier er noe mange av oss tar for gitt, men som ikke er så enkelt når man sitter i fengsel, forteller seniorrådgiver Erlend Ra i Nasjonalbiblioteket.

Samboeren og datteren bor like i nærheten av fengselet, og Ali får besøk av dem to ganger i uka. Da leker de.

– Jeg har ikke så mye jeg skulle sagt og gjør det hun ber meg om å gjøre. Jeg får ikke lekt med henne i hverdagen, så hun vil ofte leke gjemsel her inne. Da gjør vi det. Og det er alltid de samme gjemmestedene, ler Ali.

Går glipp av det meste

Mens bibliotekaren henter vann forteller Ali at savnet etter familien er stort.

– Jeg ble satt inn da dattera mi var seks måneder, og slapp ut da hun skulle fylle fire. Så røyk jeg inn den samme dagen hun fylte fire år. På bursdagen hennes måtte hun se at pappaen ble pågrepet av bevæpnet politi. Det var veldig trist. Og jeg skal sitte her en god stund til.

Selv om datteren ofte er på besøk, er det mye av livet hennes han ikke har tatt del i. Han sitter fengslet for drapsforsøk og har fortsatt en god stund igjen bak murene.

– Jeg har gått glipp av alle de fantastiske tingene en far ønsker å få med seg. Jeg tenker på at hun begynte å krabbe, begynte å prate og å gå. Nå har hun fått seg sykkel med støttehjul, så skal støttehjula av og så begynner hun på skole. Det har vært et stort savn og veldig trist.

Han har sittet inne flere ganger. Men denne gangen er det annerledes.

Et vendepunkt

Vendepunktet kom da han ble satt i varetekt i 10. etasje i B-blokka. Han satt med brev- og besøksforbud uten tilgang til TV.

Fra cella kunne han se ned til lekeplassen der han pleide å gå forbi på vei til barnehagen med dattera.

– Jeg hadde en avtale med henne om at hun kunne leke i ti minutter på vei til barnehagen og i tjue minutter på vei hjem. På den måten gikk det fortere å få henne til å gå. Denne ordningen fortsatte moren hennes med. Da jeg så henne i lekeparken, innså jeg problemet mitt. Det gjorde noe med meg som menneske. Jeg var så nære, men likevel. Jeg kunne jo ikke skrike ut vinduet, det hadde ikke vært bra om hun kunne høre pappaen sin, men ikke se han.

Erkjennelsen forandret soningen for Ali.

– Det er mye rus her i fengselet, men jeg bryr meg ikke om å ruse meg. Jeg gjør nå ting som jeg aldri før har gjort under soning, og får gode tilbakemeldinger. Det lille rommet i tiende etasje gjorde noe med meg. Å se dattera si der ute og føle seg hjelpeløs. Når dattera di spør om det er på grunn av henne du ikke vil komme hjem, så er det på tide å ta tak i livet. Hun har ikke valgt meg som far, så jeg må vise at jeg er en strålende far.

Krevende innspilling

Bibliotekar Sissel er klar, lydopptageren er klar, og nå er også Ali klar.

– Karsten ønsker seg sykkel, men mamma og pappa sier han må vente. Jeg er jo fem år, sier Karsten. Og alle i gata får lov.

Etter et kvarter, noen småstopp, og stort sett feilfri lesing er jobben gjort. Ali er letta.

– Det var jo ikke så farlig.

Bibliotekar Sissel ler. Hun har erfart at det er mange som synes det er krevende å gjøre innspillingen.

– Det krever ganske mye mot å være med på det. En ting er å bestemme seg for å gi barnet sitt denne CD-en, en annen ting er innlesningen. Noen er kanskje ikke vant til å lese høyt i det hele tatt. Det å sitte foran en annen voksenperson å gjøre det, krever ganske mye mot.

– Jeg synes det er en fin mulighet for oss fedre som vil gjøre noe for barna våre. Jeg er heldig som får se datteren min ofte, men det er fedre som sitter her som ikke får det med tanke på at de ikke fungerer bra med moren.

Blir rørt

Datteren fyller fem om en knapp uke. Ali håper hun kan få CD-en med et eksemplar av boken så raskt som mulig. Han vil heller sende den til henne enn å gi den når hun kommer på besøk.

– Det hadde vært kult for henne å få sin egen post. Hun er jo bare fire år og har ikke fått egen post før.

Deichman i Oslo fengsel kan skaffe bøker på mange ulike morsmål. Bibliotekar Sissel Rødland Dalen håper flere av de 400 innsatte benytter seg av tilbudet, siden gaven blir godt mottatt.

– Jeg snakka med en som hadde lest rim og regler for en liten baby. Han var veldig fornøyd da mammaen hadde fortalt at babyen sovnet til pappas stemme hver kveld. Sånne historier blir man litt rørt av.

Selv om det er lenge til Ali kan leve et hverdagsliv sammen med familien i hjemmet, ser han frem til at den dagen skal komme.

– Jeg føler at det å være far er en stor gave i seg selv, og jeg ønsker bare å være der til enhver tid, hjelpe til og bidra. Det er ikke noe som er viktigere enn familien. De har stått ved meg i tykt og tynt. Jeg har vært sammen med en dame i åtte år og jeg har sittet i fengsel i fem av dem. Og fortsatt er hun sammen med meg. Så det er tydeligvis noe jeg gjør riktig når jeg først er ute, ler Ali.