Hopp til innhold

Ekebergslettas historiske skatter

Tanken om å bruke Ekebergsletta til idrett og friluftsformål er en gammel tanke.

Luftskipet Norge på Ekebergsletta

Luftskipet Norge mellomlandet på Ekebergsletta på vei til Nordpolen i 1926.

Foto: Oslo museum, Anders Reer Wilse Oslobilder.no

Norway Cup

Norway cup starter til helga.

Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Til helga braker det løs med Norway Cup på området, noe som er helt i tråd med den opprinnelige tanken med sletta.

Ideen om «Fritt land på Ekeberg» ble første gang fremmet ifølge lokalhistoriker Gunnar Pedersen så tidlig som i 1580.

I 1881 ble forslaget behandlet av kommunen: …«Ikke blot af Hensyn til Befolkningens fysiske Sundhet, men ogsaa til Opretholdelse af dens aandelige, moralske og sociale Velbefinnende»

Forhandlinger med eieren ble satt i gang. Området tilhørte Ekeberg Stamhus. Men blant annet fordi jordsmonnet var dårlig, var det et lite lønnsomt sted å drive.

HØR: Ekeberg før og nå

Tumleareal

Likevel skulle det ta lang tid før hele området var tatt over av kommunen. Det skjedde i 1933.

Rolf Hofmo

Rolf Hofmo lanserte ideen om Ekebergsletta som et tumleareal.

Foto: Storløkken, Aage / SCANPIX
Sjøfly ved Gressholmen

Sjøfly ved Gressholmen.

Foto: Scanpix / SCANPIX
Stamhuset Ekeberg

Ekebergsletta tilhørte Stamhuset Ekeberg.

Foto: Morten Holm / SCANPIX
Dag Jarnøy og Gunnar Pedersen

Dag Jarnøy og Gunnar Pedersen.

Foto: Hilde Nilsson / NRK
Ekebergsletta

Ekebergsletta i dag.

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX
Hjalmar Riiser-Larsen

Hjalmar Riiser-Larsen.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Idrettspolitikeren Rolf Hofmo står i dag som en av de viktigste personene bak dagens slette. Etter 2. verdenskrig jobbet han som kontorsjef ved Statens ungdoms- og idrettskontor.

Han gjorde en stor innsats i oppbygging og sikring av idrettsanlegg over hele landet. Blant andre Ekebergsletta.

Selv sa han i et NRK-intervju fra 1960 at målet var å lage et tumleareal ettersom mange av byens løkker var nedbygd.

Flyplass

Et bilde mange har sett fra Ekebergsletta er da luftskipet Norge mellomlandet der på vei til Nordpolen.

En 35 meter høy forankringsmast ble bygd, men revet under 2. verdenskrig.

En annen luftig idé var å anlegge en flyplass der. Det ble ikke noe av fordi en ingeniør fra tyske Lufthansa mente kastevinder og Brannfjells beliggenhet gjorde det uklokt.

I stedet ble det en sjøflyhavn på Gressholmen.

De små hyttene

I den ene enden av sletta, opp mot Brannfjell, ligger det noen små, røde og gule hytter. Disse ble bygd i to omganger av Norske kvinners sanitetsforening.

Pengene kom fra salg av julemerker og etter innsamling fra utvandrede nordmenn som en gave til byen.

Hyttene skulle brukes av tuberkulosesyke oslobarn og deres familier, fordi lufta på Ekeberg var en helt annen enn nede i byen på starten av 1920-tallet.

– Luftforurensningen nede i byen var stor den gang også. Man fyrte med ved, og det var industri. På Ekebergsletta var det mye friskere luft, og man hadde fått det for seg at det var bra, forteller Dag Jarnøy i Bekkelagets lokalhistoriske forening.

I dag er det Friluftsetaten som eier hyttene og leier dem ut.

Den 1. Mosseveien

Kongeveien, eller helt korrekt «Den Fredrikhaldske kongevei», var navnet på veien mellom Christiania og Halden fra 1703.

Den startet nede i Middelalderparken og gikk via Ekebergplatået mot Halden, derfra til Skåne og København.

Denne veien var svært viktig som ferdelsåre for hele Norge, ifølge lokalhistorikerne. Kanskje kan den kalles den 1. Mosseveien?

– Det kan man godt si. Det var den eneste kjøreveien fra Christiania og sørover, og det var hovedveiforbindelsen til København, forteller Jarnøy.

– Den var nok veldig viktig. Den hadde nok en like viktig funksjon som dagens E6, sier Gunnar Pedersen.

Klok kone

I skogen like ved sletta bodde en klok kone fra rundt 1850. Anne Brandfjeld holdt til på husmannsplassen Ekeberglien.

Anna Brandfjeld var lært opp av kloke koner i hjemtraktene hennes ved Gjøvik.

Hun hadde god kunnskap om urter, og hun var spesielt flink til å kurere engelsk syke og ulike typer eksem. Mange benyttet seg av hennes kunnskaper.

En historie handler om han som senere ble luftskipsfører på luftskipet Norge, Hjalmar Riiser-Larsen.

Han bodde i området som liten, og da han ble svært syk, visste ikke moren sin arme råd, og hun søkte hjelp av Anna.

– Han hadde et problem. Han ble tynnere og tynnere og gikk til den ene legen etter den andre, forteller Gunnar Pedersen.

Anna ga den lille gutten en mikstur som smakte fælt, men bendelormen som gjorde ham syk, kom ut.