Varetekt på ubestemt tid

Kongsvinger fengsel, avdeling G. Fredag 5. februar. Et besøksrom med utsikt til innsiden av murene.

To skinnsofaer langs de korte veggene, et trebord med to trestoler i barnestørrelse i hjørnet. En innsatt i rød T-skjorte og dongeribukser spør om jeg har lyst på te. Vi setter oss i hver vår sofa, Mark Vartanyan og jeg.

– Jeg ble faktisk overrasket over at faren min ikke engang spurte om hvorfor jeg sitter her og hva som har skjedd. Han er sikker på at jeg ikke er den slags person som kan ha gjort noe slik. De bekymrer seg bare for hvordan dette ender og hvordan jeg har det her. Jeg gjør mitt beste for å vise at jeg har det bra og prøver å være sterk for dem. Det er mitt ansvar.

Mark snakker engelsk, med russisk aksent. Det går fort, og han gestikulerer. Øynene viker ikke unna. Han forteller om en tid som går svært sakte og et håp om at situasjonen endrer seg. Et konstant håp som har blitt det hele varetektstiden handler om.

Vartanyan ble pågrepet i oktober 2014 i Fredrikstad, etter at en distriktsrett i den amerikanske delstaten Georgia mente det fantes grunn til å mistenke Vartanyan for datakriminalitet.

En uventet oppringing

I leide lokaler i en tidligere motorfabrikk ved Vesterelva, midt i Fredrikstad sentrum, holder datautviklerne i Dignio til. Siden 2010 har de utviklet produkter som skal gjøre hverdagen enklere og tryggere for dem som trenger omsorgstjenester.

Tirsdag 7. oktober 2014 fikk ledelsen i selskapet en uventet telefon. Det forteller Lars og Håkon Dahle, henholdsvis daglig leder og teknisk sjef i Dignio.

Kriminalpolitisentralen er i den andre enden. De forteller at FBI har en arrestordre på en av deres ansatte, den russiske statsborgeren Mark Vartanyan. Dignio blir bedt om å bidra til at pågripelsen skjer uten dramatikk.

Tidlig dagen etter kommer et team fra Kripos til Dignios lokaler i Verkstedveien, sammen med en representant fra det føderale amerikanske politiet. Dignio gir dem et møterom. En person sendes ut for å spane på Marks hybel og for å holde radiokontakt.

En ventet pågripelse

To uker tidligere hadde politiet aksjonert mot AMgrade, et software-selskap i Ukraina. AMgrade er Marks tidligere arbeidsgiver. Mark har fått høre av en journalist at ransakingen skjedde på anmodning fra FBI.

– Da jeg hørte fra Ukraina, skjønte jeg at noe var på gang, sier Mark Vartanyan. Men det er én ting å høre at politiet vil snakke med deg om noe. Først når politiet vil arrestere deg, da skjønner du at noe har gått fryktelig galt.

– Jeg tenkte hver dag at «i dag kommer de og arresterer meg». Det gjorde de ikke.

Denne oktober-tirsdagen gjør de det. Mark kommer på jobb og setter seg ved arbeidsbordet sitt som vanlig. Politiet kommer ut av møterommet. Pågripelsen skjer helt rolig, kontrollert.

I Fredrikstad satt de andre Dignio-ansatte i sjokk. Mark hadde jobbet på spreng for selskapet siden sommeren 2012. Så bra, faktisk, at han fikk tilbud om jobb i Fredrikstad i 2014 og flyttet fra Ukraina til plankebyen.

– Og vi kjente jo han som en veldig pålitelig person som har jobbet veldig hardt for å levere, sier teknisk sjef Håkon Dahle.

– Vi er et lite programvareselskap her, og han har vært på en måte den definitivt største bidragsyter til det vi har utviklet. Så alle her var i sjokk og kunne ikke forstå at dette kunne stemme i det hele tatt.

9. oktober sikter Kripos Vartanyan for enten alene eller sammen med andre å ha solgt eller utviklet trojaner-programmet Citadel.

Vartanyan avhøres av en FBI-agent. Anklagene legges frem. Mark tolker det hele som at det FBI egentlig vil ha, er opplysninger om en person som går under pseudonymet Aquabox.

Som de fleste andre kjenner Mark bare FBI fra et omdømme spredt gjennom film og TV. De jakter på skurker over hele verden. De representerer rettferdighet og jakten på sannheten.

– Da jeg snakket med FBI-agenten, så stolte jeg blindt på det han sa. For han var en representant for dette omdømmet.

– Under avhøret sier jeg klart at «Nei, jeg er ikke involvert i dette. Jeg er ikke skyldig i dette. Jeg utviklet ikke dette», hevder Mark.

– Men etterpå, i det korte utdraget av det to timer lange avhøret, står det at «Mark bekrefter at han kan ha gjort dette». Så mitt nei ble endret til et kanskje.

Det føderale amerikanske etterforskningsbyrået FBI har ikke svart på NRKs henvendelser.

10. oktober 2014 varetektsfengsles Mark Vartanyan i fire uker. I november kommer den formelle begjæringen om utlevering til USA.

5. desember avgjør Oslo tingrett at Vartanyan kan «holdes i varetektsfengsel inntil noe annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke lenger enn til utleveringssaken er avgjort», slik Utleveringsloven åpner for.

– I de første to månedene lå jeg bare i sengen og ventet på at et mirakel skulle skje. Nå er min første prioritet å støtte familien min, selvsagt. Så uansett hvordan jeg føler meg, så deler jeg det jeg får vite med familien, slik at de ikke føler seg nedslåtte og lurer på hva som skjer med meg.

FBI setter en felle

Citadel er altså en trojaner. Som hestefiguren fra fortellingen om Trojas fall, ser Citadel ut som én ting, men er i det skjulte noe helt annet. Trojanere som Citadel kalles også Crimeware: Verktøykasser for datainnbrudd som selges til kriminelle.

Trojanere kan brukes til flere typer datakriminalitet og oppdateres fortløpende for å ha overtak på programvaren som skal beskytte mot slike datainnbrudd. Det er et evig våpenkappløp.

I juni 2012 utga FBI seg for å være en kjøper og fikk tak i to versjoner av Citadel fra en selger som kalte seg Aquabox. FBI ønsket å finne ut hvem Aquabox er og å avdekke hvem som utviklet og stadig oppdaterte Citadel.

FBI konstruerte en fiktiv feil i Citadels programkode og ba Aquabox om hjelp for å rette «feilen». Etterforskerne lastet opp et skjermbilde av programmet til SendSpace.com, som er et nettsted for fildeling, og ventet på at Aquabox skulle reagere.

6. november 2012 registrerte FBI at skjermbildet ble lastet ned til en IP-adresse.

Samme dag ble en tekstfil kalt ootync.gpg.txt lastet opp fra IP-adressen registrert på Marks daværende PC til SendSpace.com. Den gikk umiddelbart videre til Aquabox sin IP-adresse – og FBI ble mistenksomme.

Deretter ble en komprimert datafil lastet opp til SendSpace fra Marks IP – og skjermbildet med FBIs «feil» lastet ned til Marks IP.

Dagen etter ble filen patched.zip lastet opp til SendSpace fra Marks IP-adresse. Denne filen er slik FBI ser det en oppdatering av Citadel, laget av Mark på oppdrag for Aquabox.

Totalt 48 filer som FBI mener kan knyttes til Citadel, ble lastet opp fra Marks IP til SendSpace.com og så lastet ned til to IP-adresser knyttet til Aquabox. Dette skjedde fra august 2012 til og med januar 2013.

FBIs forklaring er at Mark Vartanyan har deltatt i utviklingen av Citadel og at filtrafikken viser at han drev med feilretting av trojaneren på oppdrag for Aquabox.

– Hva er din forklaring, Mark?

– Det jeg har, er egentlig en gjetning, sier Vartanyan.

– Først og fremst må jeg si at jeg ikke lastet opp disse filene. Jeg har heller aldri sett noen dokumenter som viser hva innholdene i filene faktisk er. Så beslutningene som er tatt og bedømmelsen FBI har gjort, er slik jeg ser det gjetninger basert på filnavn. Om jeg tar en fil med en bilde av en katt, kaller det et virus og laster det opp et sted, så har jeg blitt en hacker.

– FBI syns at timingen er mistenkelig. Og det var din IP-adresse.

– Det er mange måter å bruke en annen persons IP-adresse på. Det gjøres vanligvis ved å infisere en PC med en trojaner, som dermed har tilgang til all informasjon, brukernavn inkludert.

Mark slettet innholdet på PC-en sin to ganger, ved å wipe, eller overskrive alle data på harddisken med nye, meningsløse data. Den første gangen var tidlig i september. Den andre gangen var etter at han fikk vite om politiaksjonen mot AMgrade.

Hvorfor?

– Det er ikke noe spørsmål for meg engang. Selvsagt slettet jeg dataene.

Første wipe var fordi han forventet å få en større og kraftigere PC av Dignio, sier han. Kundedata og spor av arbeid han gjorde for sin norske oppdragsgiver måtte dermed slettes, slik at det ikke kunne havne i en ny brukers hender.

Wipe nummer to var av sikkerhetsmessige grunner, sier Vartanyan. Han mener han selv kunne ha en PC infisert med en trojaner.

– Det er millioner av infiserte datamaskiner der ute, så det er ikke noe som bare har skjedd meg. Jeg ville forsikre meg om at en trojaner ikke kunne gjøre mer skade for meg, og enda viktigere, for de serverne jeg hadde tilgang til. Dignio, tidligere kunder og deres servere – jeg ville forsikre meg om at alt dette var trygt. Så selvsagt wipet jeg av sikkerhetshensyn.

Endelig i retten

Han husker de første fengslingsmøtene. Spørsmål om varetekt ble avgjort for noen uker om gangen, som en kjede der han snakket til en rekke dommere men ikke ble hørt.

Men etter seks måneder i varetekt har Mark til slutt sin dag i retten. Oslo tingrett skal fra 8. april 2015 ta stilling til om en amerikansk «probable cause to believe» har samme vekt i det norske rettssystemet som en «skjellig grunn til mistanke» har. Det er et vilkår som må oppfylles for at Justisdepartementet i henhold til Utleveringsloven kan starte behandling av en utleveringsbegjæring.

Citadel «ble brukt til å skade et stort antall beskyttede datamaskiner og stjele finansiell og personlig informasjon. Informasjonen ble brukt til å begå straffbare handlinger, som nettbankbedragerier, identitetstyverier mm og medførte tap eller fare for tap for et stort antall banker og eller finansinstitusjoner», står det i siktelsen.

Oslo tingrett bruker to dager på rettsforhandlingene. Vartanyans forsvarer Frode Sulland sier retten ikke kan legge FBIs opplysninger og den amerikanske siktelsen til grunn som fakta uten en egen, grundig gjennomgang. At et amerikansk jusbegrep ikke uten videre kan sidestilles med et norsk. At avhøret av Mark, og FBIs tolkning av hvorvidt han innrømmer skyld eller ikke, må trekkes i tvil.

Tingretten konkluderer med at FBI-avhøret «ikke gir et dekkende inntrykk av samtalen». Avhøret fremstår også for retten som «en høyttenkende samtale av en ganske annen karakter enn det man forventer av et norsk politiavhør».

–​ Da begynte jeg å få litt håp. Om at jeg ikke bare ville bli stengt ute av prosessen, men at jeg faktisk ville ha en sjanse til å faktisk si noe i retten, sier Mark.

15. april kommer kjennelsen: Vilkårene for utlevering av Mark Vartanyan til USA er ikke til stede.

– Det var første gang at jeg følte at dommerne i det minste hørte på meg. Jeg var glad og trodde at dette endelig er over, erindrer Mark.

Kripos anker

Men Kripos mener tingretten ikke har lagt nok vekt på opplysningene fra USA. De anker. Det tar ikke Mark Vartanyan så nøye.

– Jeg hadde gode følelser da anken kom, sier Mark Vartanyan.

– At jeg etter den endelig kunne fortelle faren min at jeg omsider skal komme tilbake i et normalt liv. At jeg kunne si til min forlovede at jeg snart kan se deg i øynene igjen. Og alt det ble ødelagt på én dag.

– Jeg trodde fortsatt, litt naivt, at retten er noe som er fundamentalt, nesten overnaturlig rettferdig. Dessverre har jeg sett at også retten består av mennesker. Når saken åpner med at dommeren sier noe slikt som at «Jeg skjønner ingenting om datamaskiner, vennligst fôr meg med teskje». Da skjønte jeg at det er mennesker som sitter i retten som definerer hva som er rettferdig. Og at det retten kaller justis, så aksepteres som fakta.

Probable cause

Opplysningene om Vartanians wiping var ikke kjent for tingretten. En wipe fjerner alle bevis, også av tidligere wipes. Det er vanskelig å motbevise en påstand om at Marks PC var infisert med en trojaner og at filer ble lastet opp og ned uten hans vitende og samtykke.

I lagmannsretten uttaler det sakkyndige vitnet Josef Noll seg om wipingen. Han er professor ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo, og forteller at en wipe er en naturlig handling for en programmerer. Men lagmannsretten mener spesielt wipe nummer to er mistenkelig.

Lagmannsretten mener også at det er sannsynlig at filene som ble lastet opp, er direkte knyttet til oppdateringen av Citadel. Retten mener det også er mer sannsynlig at det var Mark Vartanyan som lastet filene opp enn at en annen gjorde det.

Alt i alt mener en enstemmig Borgarting lagmannsrett – under tvil – at det fins skjellig grunn til å mistenke at Mark Vartanyan med vitende og vilje har deltatt i utvikling og vedlikehold av Citadel.

26. juni 2015 kommer kjennelsen som kan sette arbeidet i gang i Justisdepartementet.

– Vi har jo hele tiden hevdet at det ikke er tilstrekkelig bevisgrunnlag i forhold til den siktelsen som han har stått overfor, sier forsvarsadvokat Frode Sulland.

– Vi fikk etter omfattende behandling og en grundig avgjørelse i tingretten medhold i at det var ikke skjellig grunn til mistanke.

Kripos ønsker ikke å kommentere kjennelsene.

Nye runder i retten

Varetektsfengslingen skal hindre at Vartanyan unndrar seg rettsforfølgelse, som det heter. At han stikker av. Det mener advokat Sulland at Mark aldri ville gjort.

– Man må huske på at min klient i denne saken forholdt seg rolig i flere uker etter at han var kjent med at det var gjennomført ransaking av kontorer der han tidligere jobbet, utdyper Frode Sulland.

Rettsrundene om varetekten endte med at Høyesteretts ankeutvalg fikk siste ord i saken i januar 2015.

Høyesterett var enig med Vartanyan og Sulland i at «probable cause ...» bygger på et mindre strengt beviskrav enn «skjellig grunn ...». Så det er opp til den norske domstolen å vurdere om det norske vilkåret er oppfylt.

Det mener Høyesterett at Lagmannsretten har gjort.

– Han har ikke vist noen vilje eller ønske om å unndra seg i denne saken. Nå er det fengsling fram til utleveringssaken er endelig avgjort, og det er da prøvd og akseptert til og med av Høyesterett i denne saken, konstaterer Sulland.

Mark håpet at når Justisdepartementet til slutt bestemte seg, så ville det være en grundig beslutning.

– Jeg har et håp, i og med at de i det minste har hørt noe av det jeg har sagt. Jeg håper også, selvsagt, at departementet vil legge vekt på at mistanken mot meg ligger helt på grensen av det som kreves. Spesielt med tanke på kjennelsen fra tingretten. Jeg kan ikke si at jeg baserer håpet mitt på noe. Jeg håper bare at de gjør det riktige til slutt og lar meg få se min elskede forlovede igjen.

Fire dager etter at vi møter Mark, tirsdag 9. februar 2016, kommer svaret fra Justisdepartementet.

Vartanyan kan utleveres til USA, forutsatt at han ikke tiltales for å ha inngått i kriminelt forbund med andre. Vartanyan og hans advokat Frode Sulland bestemmer seg raskt for å klage på vedtaket.

– Denne avgjørelsen oppleves som dramatisk og svært alvorlig for vår klient. Han er naturligvis veldig skuffet, sier Frode Sulland.

– Det forbeholdet som ligger i utleveringsvedtaket har sammenheng med at man ikke har prøvd for norske domstoler om det er skjellig grunn til mistanke for inngåelse av forbund, eller det man kaller «conspiracy» i USA.

Altså personer som deltar i organisert kriminalitet.

– Det er først en klagefrist, og så er det en saksbehandling og en prosess rundt det. Deretter skal dette iverksettes, så det vil fortsatt gå noen uker. Men det er vanskelig å si hvor lang tid dette vil ta, sier Sulland.

– Vi vil benytte den ankemuligheten i håp om at man vil vurdere dette på nytt. Vi har hele tiden fremholdt at det er et svært svakt bevisgrunnlag, og vår klient har nektet enhver form for straffskyld. Og vi er i tillegg bekymret for hvordan en behandling av straffesak mot ham vil skje i USA, både når det gjelder dette spørsmålet – hva han vil bli siktet og straffeforfulgt for – men i tillegg; det at han er russisk borger gjør jo at man frykter hvilken behandling han vil få.

Norsk rett mener det er sannsynlig at Vartanyan har deltatt i utvikling og oppgradering av skadelig programvare. Men noe utover det har ikke norsk påtalemakt og rettsvesenet funnet grunn til å mistenke Mark for. Da kan ikke amerikanerne det heller.

– Det ville vært et særlig tiltalepunkt med betydelig straffskjerpelse som følge, hvis man også hadde funnet at det var skjellig grunn til mistanke for dette. Så det ligger som en begrensing i forhold til hva han kan straffeforfølges for i USA, fortsetter Sulland.

– Er det noe amerikanske justismyndigheter vil ta hensyn til?

– Det er jo vi redd for hvordan vil utvikle seg. Formelt er utleveringen begrenset av dette vilkåret. Men etter det vi har fått informasjon om, er det grunn til å frykte for den videre straffeforfølgning også på dette punkt.

Justisdepartementet svarer NRK i en e-post at «Justis- og beredskapsdepartementet kommenterer ikke enkeltsaker om utlevering.»

Store problemer for Dignio

Dignio var Marks oppdragsgiver allerede mens han jobbet for AMgrade. Han skjønte at han kunne forbedre programvaren deres, men andre ting var viktigere å utvikle der og da – slik som systemet for kundehåndtering og programvarens ytelse og stabilitet.

– Jeg brukte rundt seks måneder med å jobbe med forbedringer i hemmelighet. Så en dag så kontaktet jeg sjefen og sa «Jeg har en overraskelse til deg» og at den neste generasjonen av programplattformen var ferdig. Og han ble kjempeglad og sa at vi kanskje kunne jobbe sammen på samme kontor. Og det er noe annet når du kan møte folk ansikt til ansikt, og ikke bare over Skype.

– Mark jobbet med programvareplattformen som ligger i bunnen av alle våre produkter, sier daglig leder Lars Dahle. Han holdt på på fritiden mens han bodde i Ukraina, fra rundt april 2013 til han flyttet til Norge våren 2014.

– Alt han gjorde da gjorde han på kveldstid, legger teknisk sjef Håkon Dahle til.

– I vanlig produksjon for en programmerer tilsvarer den jobben ca. 1.000 dagsverk. De programmererne vi har nå sier den koden er noe av det beste de har sett. Det er godt dokumentert og ryddig. Ikke noe hastverksarbeid, sier Håkon.

– Jeg kom egentlig ikke til Norge for pengene, sier Mark.

Han kaller arbeidet for Dignio en drømmejobb, som gjerne tok opp 12 til 14 timer av døgnet.

– Jeg ble veldig godt betalt i Ukraina og gikk faktisk ned i lønn da jeg kom til Norge. Jeg kom hit fordi jeg fulgte hjertet mitt. Jeg elsker virkelig dette prosjektet og den innflytelsen det kan ha i verden. Det er fantastisk at det vi lager ikke bare kan skaffe noen en fortjeneste, men at det også kan hjelpe folk til å leve bedre liv.

Pågripelsen førte til bråstopp. Og det fikk alvorlige konsekvenser for bedriften, husker Håkon.

– Vi var da i en fase hvor Mark skulle begynne å rekruttere personer til et nytt utviklingsteam for Dignio. Vi hadde ikke ansatt noen enda.

Da Mark ble arrestert, sto Dignio uten noen til å fullføre den nye versjonen av selskapets IT-plattform. Et forsøk på å rekruttere nye kodere i Vietnam førte ikke frem. Men via en kontakt i Innovasjon Norge kom Dignio i dialog med Embla, et norskdrevet firma i Sri Lanka. Da løsnet det, forteller Håkon Dahle.

– De begynte 1. januar 2015. De er fire personer. Det er et godt team, men de klarer likevel ikke å produsere på Marks nivå.

– Hvis han er så flink og så kjapp til å arbeide, så har han kanskje hatt tid til å drive med litt annet på fritida også?

– Jeg tror han hadde hatt tid til det, svarer Lars, men det vi har sett fra bevisførselen er jo at han skulle ha begått helt elementære feil som hackere ikke gjør. Vi kjenner Mark som en smart person. Han ville aldri ha jobbet på den måten hvis han hadde hatt onde hensikter.

– Han har hatt dagjobben sin hvor han har jobbet med versjon én for Dignio, svarer Håkon Dahle.

– Og så har han jobbet på sin egen fritid uten å få betalt med å utvikle grunnlaget for neste versjon. Så at han skal ha hatt et annet hobbyprosjekt på gang? Det er lite som tyder på det, vil jeg si.

Vartanyan ler når han får samme spørsmål.

– Vel, jeg pleide jo å jobbe frilans, men det handlet da om å finne litt variasjon i hverdagen. Da jeg var i Ukraina hadde jeg mange venner. Så selvsagt satt jeg ikke bare hjemme og programmerte, spesielt ikke etter at jeg traff min elskede. Da ville jeg selvsagt heller bruke tiden min med henne. Venner og kjærester er viktigere enn arbeid, selv om jeg elsker jobben.

Frykter hestehandel erstatter rettssak

En utlevering er bekymringsfull for Mark av en annen grunn. Han frykter at han aldri vil få en sjanse til å konfrontere sine anklagere i en amerikansk rett. Statistikker og artikler advokat Sulland har søkt fram underbygger dette.

For eksempel viser en artikkel skrevet av Jed S. Rakoff, som er dommer i New Yorks sørlige rettsdistrikt, at stadig flere saker gjøres opp før de skal behandles i retten, via såkalte «plea bargains». Også føderale straffesaker.

Advokat Sulland kaller dette en tradisjon og en praksis for så å si å presse folk til å tilstå for å slippe alvorlige straffer.

– Vi har pekt på overfor Justisdepartementet at vi er bekymret for at han vil bli utsatt for press i retning av tilståelser og «plea bargaining». Det er jo er den måten de aller fleste straffesaker avgjøres på i USA.

– Og vi er bekymret for i hvilken grad hans lange varetektsopphold i Norge på nå 16 måneder vil bli hensyntatt ved en eventuell straffeutmåling.

Vartanyan sier han var redd for hva han kom til å stå overfor i USA, fordi han ikke visste hva som ville komme. Nå vet han det og har blitt enda mer redd.

– Når alt kommer til alt: Jeg er en russer. Folk er folk, mener jeg, men propagandaen virker dessverre veldig godt. Hva enn som avgjør min skjebne, så vil amerikanske fordommer mot russere være en hemsko for meg.

Etter det Vartanyan har kunnet lese av tidsskrifter, så risikerer han å bli straffet med opp til 75 års fengsel i USA.

– Det er ganske imponerende. Med en «plea bargain» kan det bli mye mindre. Jeg vet ikke, egentlig. Jeg foretrekker å ikke tenke på det, siden det ikke ser bra ut på noen måte.

Venting, håp og frykt

– Hva gjør du hvis du kommer ut som en fri mann?

– Jeg må se familien min med en gang. Det er helt sikkert. Når det gjelder et mer lengre perspektiv, så ... Jeg vil faktisk jobbe videre med Dignio, så jeg har ikke noe imot å bli i Norge.

16 måneders frihetsberøvelse. Først uten noen sluttdato, nå i en ny ankeprosess. Alt dette har endret ham, føler Mark. Han kjemper hardt for å unngå det, men det skjer. Detaljer, store og små hendelser, begynner å bli vage. Ting glir unna.

– Jeg har begynt å glemme hva det betyr å være en fri mann. Jeg har begynt å glemme ansiktene til mine kjære.

Han synker litt sammen og forteller om et kjærlighetsbrev han skrev til sin forlovede for et år siden. Det handlet om noen øyeblikk de hadde sammen, som han fant dyrebare.

– Seks måneder etterpå får jeg lese brevet igjen, og det slår meg at «jøss, skjedde det der virkelig»?

De eneste besøkene Mark får bortsett fra advokatvisitter er av kollegene fra Fredrikstad. Familien hans er langt unna, og det er visaproblemer og pengeproblemer som må løses.

– Mine kolleger har støttet meg skikkelig. Familien min, vi håper fremdeles å se hverandre snart. Men kollegene mine besøker meg nesten annenhver uke, og det er den beste dagen i uka når jeg kan møte folkene jeg savner så mye. Jeg savner arbeidet også, selvsagt.

Og hans forlovede i Ukraina.

– Vi har litt tid på telefonen, men 20 minutter i uka er for lite til å holde et forhold ved like. Men jeg er stolt av henne, for hun venter på meg fortsatt. Jeg var redd for at kjærligheten ville dø etter så lang tid. Men overraskende nok ser jeg at den bare blir sterkere. Jeg er ivrig etter å møte henne igjen. Venter på det øyeblikket hver dag. Og jeg er redd for at det øyeblikket aldri kommer. En frykt jeg må leve med hver dag.