Spiller dataspill på heltid

Tivity sitter i en lys og trivelig kjeller. 19 år gamle Sondre Afdal ser sunn og frisk ut - nesten som en toppidrettsutøver. Luften dufter av frisk kaffe, det er ikke en energidrikk å se.

– Jeg prøver å holde meg unna sukker når jeg spiller. Blodsukkeret blir altfor ustabilt.

Sondre har det siste halvåret hatt kontor her i kjelleren i huset i Halden hvor han bor sammen med resten av familien.

Drømmer om proffkontrakt

Da Sondre var ferdig med videregående ville han satse på spillinga. Han spiller et spill som heter League of Legends, og han er god. Skikkelig god.

– Ifølge ratingen er jeg vel kanskje blant de beste i landet og blant de noen hundre beste i Europa, forteller Sondre beskjedent, mens pappa nikker stolt i bakgrunnen.

Nå vil han ta spillingen til nye høyder. Drømmen er proffkontrakt med et lag i utlandet. Da kan han leve av spillingen. Men for å klare det så må han trene, øve, analysere - og generelt være i toppform. Det innebærer at han må bruke like mye tid på spillet som om han skulle vært et langrennstalent.

– Jeg bruker mye tid på å analysere egne og andres spill. Jeg sitter ikke bare og spiller, forklarer Sondre.

– Hadde han ikke vært god, så hadde han ikke fått lov

Men det er ikke gitt at Sondre eller andre unge får den friheten til å satse på spillinga. For i tillegg til å å være god, så krever det at du har forståelsesfulle foreldre som ser at det ikke lenger bare er de tradisjonelle veiene med studieløp og fast jobb som er veien å gå for unge voksne. Sondre har sånne foreldre.

– For oss er dette helt greit. Hadde han ikke vært god, så hadde vi ikke tillatt det, men all den tid han var målbevisst og viste fremgang, så var vi villige til å la han prøve, forteller pappa Geir Afdal.

Men måtte han krangle seg til det?

– Vi har krangla om spillinga hans, men det var mest i starten. Da vi skjønte hva spillinga betydde for han og vi så at han ville satse seriøst bestemte vi oss for å se det positive i det, forteller pappaen til Sondre.

– Vi har sett han spille og vi støtter han

Det høres veldig pedagogisk riktig ut når pappaen til Sondre forteller. Det er kanskje ikke så rart. Geir Afdal er professor i pedagogikk ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo og professor II ved Høgskolen i Østfold. Det er langt fra det sønnen driver med.

– Det er så mye fordommer mot dataspill, og det går mye på uvitenhet. Men vi har sett han spille, og vi støtter han, sier faren.

Og med de ordene blir nok Geir Afdal kåret til Årets Pappa av nettstedet Gamer.no. For ordens skyld: Spillnettstedet har ikke en sånn kåring, men hadde de hatt det, så er det til slike foreldre prisen hadde gått.

– Måten foreldrene til Sondre har tatt dette på er et steg i riktig retning for hele e-sporten. Det sier Stein Wilmann som er e-sport-ansvarlig for Gamer.no.

– Vond følelse

Wilmann sier han bare kan forestille seg hvor vanskelig det er for et barn å alltid føle at man ikke har aksept hjemme for det man driver med.

– Hvis du hele tiden føler at du burde gjort noe annet og at foreldrene dine ikke liker det du driver med, så forsvinner konsentrasjonen og dermed også prestasjonen i spillinga, sier Wilmann.

Wilmann er riktignok mer enn gjennomsnittet opptatt av spilling og at unge skal få spille. Men han skiller på spillinga man gjør fordi man ikke har noe annet å gjøre, og den spillinga som blir kategorisert som e-sport.

– E-sporten er konkurranserettet spilling med masse regler. Folk trener, vi har et skikkelig rammeverk, det er lag og klubber og det er en enorm vekst, forklarer han.

I Norges eneste liga, Telenorligaen, er det påmeldt 720 lag og 5500 deltagere. Dette har blitt så stort at foreldre nå må engasjere seg, mener Wilmann i Gamer.no.

Etterlyser foreldreinvolvering

– Foreldre legger ned så mye frivillig arbeid som trenere eller oppmenn, de baker kaker og driver dugnadsarbeid - men det er for fotballen, håndballen eller orienteringsklubben. I e-sport-miljøet er det et stort fravær av foreldregenerasjonen, og det taper alle på, sier Stein Wilmann engasjert.

Spesielt trekker han frem de store datapartyene som spillerne arrangerer selv. Han mener det hadde vært en fin arena for foreldre å involvere seg mer og dermed også fått større forståelse for det barna deres driver med.

– Og hadde foreldrene vist større interesse, så kunne de ha fanget opp når barnet spiller for å bli best eller fordi det er et tidsfordriv eller en virkelighetsflukt. Da er det lettere å gripe inn dersom det er nødvendig, sier Wilmann.

Les også:

• – La ungene spille
• Counter-Strike blir toppidrettsfag

Har ikke tror på «spilletid» for alle

Han mener derfor det blir kunstig å snakke om begrenset spilletid for ungdommer, fordi alle barn og unge er forskjellige.

– Så lenge skolen er ivaretatt og karakterene er gode, og sønnen eller datteren din har et velfungerende sosialt liv og spillinga er med mål og mening, så ser jeg ingen grunn til å legge begrensninger, sier Wilmann, og legger til at barna tross alt er sosiale med dem de spiller med og mot.

Han får støtte fra Khalid Azam som er i Medietilsynet. I alle fall delvis.

– Man må definere hvilken rolle spill skal ha i familien, og det er vanskelig å gi noen kjøreregler som gjelder for alle. Men barn og unge kommer til å spille spill, og man må snakke om hvilken rolle spillet skal ha, sier Azam.

Skytespill i stedet for Word og Excel

Khalid Azam er rådgiver og har dataspill som spesialfelt. Selv har han spilt siden han var fire år, og fordi han er et barn av åttitallet, gikk det mye i Nintendo da han var liten.

– På nittitallet, da alle kjøpte hjemme-PC for at ungene skulle lære seg Word og Excel, så ble det mer skytespill, forteller han.

Fortsatt spiller han flere timer hver dag. Han deltar på spillquiz hver måned, og er generelt veldig glad i dataspill. Hva han selv spiller for tiden vil han ikke si, fordi Medietilsynet ikke vil være med på å markedsføre ett spesielt spill.

– Er det derfor du fikk denne jobben?

– Delvis, men også fordi jeg har valgt å gå dypere inn i spillmaterien. Jeg har tatt en relevant utdannelse og også jobba som spilljournalist. I tillegg har jeg mye faglig kunnskap om aldersgrenser, spillvaner og ikke minst spilleproblemer

– Spillproblemer går over

For det er vel gjerne det foreldre frykter mest av alt: At poden aldri skal komme seg opp av kjellerstua, trekke opp rullegardina og få sol i ansiktet igjen. Der kan Azam komme med noen beroligende ord.

– Det er ikke så mange som har spilleproblemer, og hos dem som har det, går det som regel over av seg selv i løpet av to-tre år, sier Azam.

Han presiserer at det i mange familier kan være hverdagslige konflikter rundt spill og tidsbruk uten at det nødvendigvis er snakk om spilleproblemer. Det er derfor viktig å snakke sammen om dette og få på plass gode regler.

– På samme måte som med alle andre aktiviteter så handler det om moderasjon. Og at man er veldig glad i en ting behøver ikke nødvendigvis å bety noe negativt.

– Så hva er positivt med spillinga?

– I dag er det mye enklere å si at det er noe positivt med å spille enn det var før. Det har blitt en stor del av barn og unges kultur. og det har en sosial og kulturell kvalitet som gjør det viktig for dem, sier rådgiveren.

SE VIDEO: Titity gir deg tre tips til hvordan du kan bli en bedre spiller - nederst i saken.

Alle barn spiller

Ifølge Medietilsynet spiller nesten alle barn en eller annen form for spill på skjerm. Nesten hundre prosent av alle gutter og jenter. Og det får de noe igjen for, ifølge Medietilsynet.

– Det ene er mestring. Det andre er at spill er veldig sosialt i dag. Mange ser på det som en asosial kjelleraktivitet, og slik var det nok i større grad før, men det er så utbredt nå at det er en viktig sosial arena for barn og unge.

Azam anbefaler også alle familier å titte innom internettsiden Husfred, hvor man blant annet kan sette opp en avtale med barna om spillingen og annen skjermbruk.

Les også:

• Når dataspill blir sport
• Isak spiller dataspill for Besiktas

Mer og mer stuereint

Men det er kanskje et slags taktskifte i emning, både hjemme rundt kjøkkenbordene og i det offentlige rom. Rådgiver Ola Magnussen Rydje i Tankesmien Agenda skrev i februar en kommentar i Aftenposten hvor han krevde full frifinnelse for datanerdene . Han skriver at dataspillende ungdom gjennom de siste tyve årene fortjener en unnskyldning for å ha blitt latterliggjort og stigmatisert som sosiale utskudd. Han skriver at de ble ikke skoleskytere. De ble ikke sosiale tapere, og de ødela ikke folkehelsen. Tvert om. (...) De ble helt vanlige folk.

Og det kommer mest sannsynlig til å gå bra for Tivity også. Sondre Afdal er litt over halvveis i friåret sitt. Eller satsingsåret. Selv om han ikke er der han bør være, ifølge han selv.

– Jeg er langt unna å nå delmålene som jeg satte meg før dette året starta, ler Sondre. Men legger til at han den siste tiden har følt en veldig oppsving, og at han føler seg mer selvsikker.

Overraskende nok er det Sondre som kommer med de mest spillebegrensende rådene til foreldre til spillende barn.

Fikk en halvtime om dagen

– Jo yngre de er, jo mindre bør de spille. Seriøs satsning på spill er poengløst på en tolvåring. Da er du rett og slett ikke utvikla nok til å kunne gjøre det bra og har ikke ferdighetene du trenger for å hevde deg.

Han begynte først å spille mye da han var elleve. Den målretta spillinga kom mye senere.

– Jeg hadde en halvtime om dagen da jeg var yngre. Jeg ønsket meg selvsagt mer, men jeg ser nå at det var nok.

– Og rådet til dem som vil satse?

– Ikke prøv hvis du ikke er god. Vit at du kommer til å legge ned enormt mange timer for det som til slutt blir en ekstremt lav timelønn.

• Legg et godt grunnlag
• Legg en plan for hva du skal øve på og hvordan du skal øve
• Kartlegg feilene du gjør
• Spis minimalt med sukker - spis sunt!
• Hold deg i form fysisk og driv med andre aktiviteter i tillegg til spillinga
• Spill i moderate mengder, du blir ikke bedre jo lenger du spiller i strekk.
• Ta pauser

Spiller ikke for moro skyld

Sondre har tatt seg god tid nå, men vi vet at han aller helst vil tilbake til spillet. På spørsmål om han kan starte et online-spill så vi kan få se på, så trekker han på det. Hvis han starter så må han fullføre. Uten forstyrrelser. Full konsentrasjon.

– Jeg spiller ikke for moro skyld lenger. Selv om det er kjempegøy å spille, så er dette mer som en jobb for meg nå.

– Men du har ikke kollegaer her. Savner du kontakten med andre fra skolen?

– Overraskende lite faktisk, men jeg er flink til å treffe dem ellers. Men jeg får jo hele tiden nye bekjentskaper gjennom spillinga.Det går ikke en dag uten at jeg snakker med noen, så jeg føler meg ganske sosial fortsatt. Forskjellen er at jeg ikke treffer dem fysisk, sier Sondre.