Hopp til innhold

Andreas fikk «gubbesyken» som 24-åring

Biff og pils får skylden for at urinsyregikt øker. Andreas Stokstad trodde han hadde skadet seg i en fotballkamp.

Andreas Stokstad

Det startet med intense smerter i stortåa. De har Andreas Stokstad fortsatt, 16 år etter første anfall.

Foto: Anette Torjusen / NRK

– Jeg trodde jeg hadde brukket stortåa. Etter en fotballkamp fikk jeg skikkelig vondt i tåa og trodde jeg hadde fått meg en smell. Men det var ikke noe brudd på røntgen.

– Hemmer meg i hverdagen

Andreas Stokstad har gjort det meste riktig. Spist sunt, vært personlig trener i 12 år og sykler flere mil til og fra jobb hver dag. Han husker godt da han første gang ble rammet av urinsyregikt, eller podagra som det også heter, i tåleddet – i en alder av 24 år. 16 år senere lever han fortsatt i perioder med sterke smerter.

– Jeg hadde alle symptomene på podagra. Blodprøvene viste også forhøyede verdier av urinsyre, forteller han.

Sykdommen i seg selv er til å leve med, men skaper mye krøll.

– Først og fremst er det en irriterende sykdom. Det hemmer meg i hverdagen. I tillegg har jeg jo en jobb med å fortelle hva det er jeg har, sier han lattermildt.

Han understreker at det ikke er så mange som har hørt om podagra eller kaptein Voms tå.

Selv har han betennelsen med jevne mellomrom, selv om det kan gå et år mellom hver gang og smertene som oppstår er intense.

– Hvis du slår deg, går smertene over hvis du holder pusten noen sekunder. Her er det en bankende betennelse. På det verste kan jeg ikke beveget tåa. Ikke kan jeg ha noe oppå eller gå. Spesielt vondt er det om morgen da alt blodet presser seg ned i tåa når jeg står opp. Da går det en del minutter før det er overkommelig, forklarer han.

Andreas Stokstad

Til daglig klarer han å kontrollere smertene med medisiner og ro når anfallene kommer.

Foto: Anette Torjusen / NRK

Han sier det er helt klart relatert til kosthold.

– Når jeg er plaget, må jeg være forsiktig med rødt kjøtt og melkefett. Jeg liker melk veldig godt og jeg liker sauser veldig godt. I tillegg liker jeg rødt kjøtt. Har jeg ikke vært ihuga på kosthold, merker jeg det. Jeg kan for eksempel ikke spise makrell i tomat. Jeg drikker ikke alkohol lenger, så det er ikke noe problem.

Det gode liv gjør flere syke

Ferske tall som NRK har fått fra Folkehelseinstituttets reseptregister viser at antallet som fikk blåresept hvor urinsyregikt var angitt som indikasjon var i 2005 vel 40 000. Det økte til nær 50 000 i 2013.

Det mest brukte legemiddel er Allopurinol som hemmer urinsyreproduksjonen.

Medisinsk ansvarlig ved Volvat medisinske senter, Jørn Schelin, sier at sykdommen er kostholdsrelatert og at det er mye man kan gjøre selv.

Man kan blant annet gå ned i vekt, redusere inntaket av rødt kjøtt og skalldyr, samt belgfrukter. I tillegg er øl, portvin og noen ande viner noe man bør være forsiktig med, forklarer han.

Han understreker at mye av maten og drikken som trigger urinsyregikt, er sunne. Men at det bør være en balansegang.

Han tror det er flere grunner til at reseptene på urinsyregikt har skutt i været.

– Vi har fått bedre råd og det betyr at vi spiser mer rødt kjøtt med vin til. I tillegg har vi blitt flere her i landet og vi er nok raskere til å gå til legen med smerter, forteller han.

Han sier videre at det er flest menn som får sykdommen og at det rammer grunnledd der blodet går langsomt som i stortåa.

– Får litt selvmedlidenhet

Småbarnsfaren synes det er interessant at antall resepter har økt, og håper at det ikke blir så stigmatiserende å ha sykdommen i fremtiden. Selv ser han ikke noen forbedring på sin egen situasjon.

– Jeg ser for meg at det fortsetter sånn som jeg har det. Det jeg er bekymret for er en spredning til andre ledd. Den ene tåen min er litt vridd og har stivnet. Hvis andre ledd også blir sånn, bekymrer meg. Men så langt har jeg tatt det med godt humør. Jeg kan ikke grave meg ned av den grunn.

Han forteller videre at når anfallet rammer, må han sitte helt rolig.

– Det er jo litt vanskelig i forhold til jobb og familie når man må sitte helt i ro.

Gruer du deg til anfallene?

– Jeg får jo litt selvmedlidenhet, men jeg vet jo hva jeg går til. Det verste er at det hindrer meg i å gjøre ting.