– Kan ikke huske foreldrene mine sammen

Hele livet har Diana Markosian levd med en fraværende far. Alle minnene hun har av han er et hull i familiebildene.

– I det ene øyeblikket danset vi sammen i den lille leiligheten vår. I neste øyeblikk forlater han oss.

Ville bare glemme

Den 26 år gamle fotografen har vunnet flere internasjonale og prestisjetunge priser og stipender, er publisert i en rekke magasiner og er representert gjennom det kjente bildebyrået Getty Images.

Foto skulle bli den unge jentas bane, selv om barndommens bilder har store hull. Nå er hun i Norge og gjester blant annet Dok 15 i Fredrikstad som starter torsdag.

For tiende gang samler Pressefotografenes klubb verdens beste fotografer til inspirasjon og lærdom.

– Faren min kunne forsvinne i måneder, men så plutselig kom han tilbake. Helt til moren min ikke orket mer. Da pakket vi og dro fra han.

Hun husker det som det var i går.

– Moren min vekket meg og ba meg pakke alt jeg eide. Hun sa vi skulle på en reise og neste morgen landet vi i California.

Marklosian er amerikansk-armensk. Etter en barndom delt mellom Moskva og Armenia, har hun levd med et tomrom i livet.

For hun og moren reiste uten å ta farvel.

– Moren min ville bare glemme faren min og klippet ut bildene av ham i familiealbumet. Men disse hullene gjordet vanskeligere for å meg å glemme han. Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være og ha en far. Det gjør jeg fortsatt.

Hun gjorde alt for å glemme den delen av livet.

– Jeg hadde ingen vanlig barndom. Jeg kan ikke huske foreldrene mine sammen. Moren min ville ha mer ut av livet og etter å ha sett såpeserien «Santa Barbara», rømte vi dit. Jeg mistet all kontakt med faren min.

– Jeg var helt nummen

Å vokse opp i Santa Barbara som en farløs, ung jente, var vanskelig.

– Jeg brukte å fortelle at han døde da jeg var sju år, hvis noen spurte meg om han. Det var lettere å forstå at han var død enn borte. Da jeg møtte han for første gang etter mange år, ville jeg gråte som den sjuåringen jeg var da jeg sist så han. Vi har alltid behov for en far, uansett hva vi forteller oss selv.

15 år gikk. Hun utdannet seg til fotograf, men mange spørsmål i livet hennes var fortsatt ubesvarte. Alle handlet om faren. Hun bestemte seg for å reise til Armenia for å finne faren.

– Jeg var helt nummen da jeg møtte han. Jeg fortalte meg selv at jeg ikke trengte en far og jeg ville bare rømme fra det hele. Jeg angret på at jeg dro. Ville ikke konfrontere han, forteller hun.

I stedet for glemme det hele, tok hun frem kamera.

– Jeg begynte å se livet mitt gjennom kameralinsen. Jeg stoppet opp og forsket på en fortid jeg hadde skjøvet vekk. Jeg bestemte meg for å flytte inn til faren min og se om vi kunne gjenoppta kontakten.

Det var ikke meningen at bildene skulle brukes til noe. Kamera ble hennes beskyttelse mot det som var vanskelig.

– Hele møtet med faren min og måten jeg jobbet på, forandret min måte å tilnærme meg situasjoner på. Jeg ble en iakttager uten å være pågående.

– Håper å kunne hjelpe

Møtet med farene forandret henne og påvirker hvordan hun tar bilder i dag.

– Jeg er nok mer personlig, intim og rå i bildene mine etter turen til Armenia.

I Armenia møtte hun faren, bestefaren og hans nye familie. De hadde lett etter henne i alle de 15 årene hun hadde bodd i USA. De hadde satt inn annonser i aviser og søkt gjennom databaser.

Vel hjemme i USA ble bildene hennes publisert. Bildene ble til serien «Inventing my father». En reise helt utenom det vanlige.

– Jeg visste ikke hvordan folk ville reagere, men i løpet av kort tid fikk jeg over to tusen mailer fra hele verden. Da slo det meg hvor universal min historie er. Hvis jeg kan hjelpe noen, gi dem styrke til å konfrontere livet sitt, er det verdt det.

– Fungerer som et filter

Flere fotografer gjør som Diana Markosian. De bruker kamera når de må bevege seg i et landskap som er følelsesmessig vanskelig.

– Kamera kan fungere som et filter mellom deg og det som foregår. Det kan også være en katalysator som hjelper deg med å se ting som er vanskelig, sier høgskolelektor ved fotojournalistutdanningen i Oslo, Jon Petter Evensen.

Han tror mange fotografer prøver å undersøke både verden og egne liv gjennom foto.

– Ofte kan det handle om, som i Diana Markosians tilfelle, å finne ut hvem man er som person.

Evensen mener fotofestivalen Dok 15 er en viktig arena for å vise historier gjennom foto.

– Pressefotografiet er kjempeviktig for å lære om andre mennesker og lands utfordringer. Samtidig som vi kan finne paralleller til det norske samfunnet, sier han.

Han tror det er viktig å stoppe opp og dvele litt ved bilder.

– Vi har godt av å se noe annet. Ta for eksempel Mads Nissen, som er årets vinner av World Press Photo. Hans bilder handler om lesbiske og homofiles utfordringer i Russland. Mange av de samme utfordringene, har vi i Norge. Diskriminering er universelt. Fotografiet tar ofte opp universelle problemstillinger. Jeg tror det er viktig å bli litt konfrontert innholdet i sterke bilder, sier han.

Aldri før har det vært bedre mulighet til å fortelle historier til folk gjennom bilder.

– Pressefotografiets fremtid er jeg ikke bekymret for. Aldri før har det vært lettere å distribuere bilder til en hel verden. Det er lett for unge fotografer og studenter å nå ut med bildene sine, forteller Evensen.

– Må jobbe hardt

En som lar seg inspirere av fotografer, er Eskil Wie, student ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han vil også fortelle historier som er nære.

– Jeg ser opp til fotografer som klarer å fortelle historier man ikke klarer å fortelle med tekst.

Han mener at dagens unge fotografer er med på en rivende utvikling av fotografiet.

– Vi har muligheten til å fortelle nære og viktige historier, vi må bare finne nye måter å gjøre det på. Fotojournalistikken er den beste måten å gjøre det på.