Aldri mer motorsykkel

Et ben kledd i blå jeans og sorte sko tramper takten til lystig barnesang i et lydstudio på Rolvsøy i Fredrikstad.

Leif Bråten sitter ved miksebordet og justerer lyden med spakene. Han holder takten med det ene benet. Det andre ble amputert etter en motorsykkeltur i juli i fjor.

– Det er ekstremt mye farligere å kjøre motorsykkel enn det man tror. Jeg skulle ønske noen hadde sagt det til meg da jeg begynte å ta MC-lappen for 20 år siden.

Et halvt år har gått siden Leif lå i grøftekanten på E18 med det ene benet fullstendig forvridd.

«Dette er uvirkelig, dette skjer ikke»

Dagen som endret livet til Leif Bråten var varm. Den første ordentlige sommerdagen, husker han den som.

Leif har akkurat gjort ferdig en CD i studioet i Fredrikstad, og skal videre til en lydjobb på Hvaler. Han tar motorsykkelen sin, en Harley Davidson, tenker at den fortjener en tur i finværet.

Det er saktegående kø på fylkesvei 109 mot Fredrikstad. På høyre side står en bil og venter på å kjøre ut fra en bensinstasjon. Leif ser den hele tiden, holder lav fart.

Han er nesten forbi da føreren bestemmer seg for å utnytte en luke og gir full gass. Leif prøver å bremse og styre unna.

Han rekker å tenke «dette er uvirkelig, dette skjer ikke». Så smeller det. Han kjenner en sterk, stikkende smerte i leggen. Så slipper han taket i sykkelen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna. Jeg ble kastet av sykkelen og over motsatt kjørebane. Svevde noen meter og landet i grøfta. Det smalt skikkelig, forteller Leif.

Flere strømmer til for å hjelpe. De blir stående rundt ham i de 25 minuttene det tar før ambulansen kommer. Minnene er uklare, men Leif husker ennå hva han sa til den ene ambulanseføreren. «Jeg skal aldri kjøre sykkel igjen».

– Hjelper å bli konfrontert

Et halvt år etter er Leif tilbake på ulykkesstedet. Snøen faller våt og tung fra en skittengrå himmel.

Han har kjørt forbi bensinstasjonen mange ganger etter ulykken, men det kjentes likevel rart første gang han fylte bensin her igjen.

Leif parkerer bilen og henter frem protesen og krykkene fra passasjersetet.

Han bretter opp olabuksa og fester «benet», begynner å gå mot stedet der han ble påkjørt av en bil og kastet ut i grøfta.

– Det er helt greit å stå her nå. I begynnelsen tenkte jeg på det hver gang jeg kjørte forbi, men jo flere ganger man er gjennom det forsvinner det litt.

– Kanskje det hjelper å bli konfrontert med det så ofte.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Tøff vei tilbake

Leif har flyttet tilbake til leiligheten som ligger et par steinkast unna lydstudioet hans på Rolvsøy, men veien tilbake til hverdagen har vært tøff.

Måneder med sykehusopphold og rehabilitering ligger bak ham.

I stua er det lite som minner om de 20 årene Leif hadde langt hår og kjørte Harley, bortsett fra et sort hvitt-fotografi som han nesten hadde glemt.

Han finner det frem fra hylla i TV-benken, børster litt støv av glasset.

– Det bildet der ja, sier Leif. Han må smile av synet. En yngre og langhåret versjon av ham selv gliser mot kameraet.

– Jeg er ferdig med det der nå, men jeg må innrømme at det er et veldig stilig bilde, ler Leif.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den sorte Harley-jakka henger fremdeles på knaggen i gangen, selv om han aldri skal ta den på seg igjen.

Leif hekter den ned og lar hånden gli varsomt over det sorte skinnet.

– Dette er en skikkelig MC-jakke, det er ikke noe dritt. Jeg ble aldri for varm eller klam når jeg kjørte i denne, smiler han.

Men de gode minnene har en sår undertone. Ute i garasjen ligger restene av MC-buksa han hadde på seg da han ble kjørt på. Det ene benet er klipt i filler og stoffet har rester av blod.

Sykkelen ble vraket av forsikringsselskapet etter ulykken.

– Jeg savner benet hver dag

Leif kan ikke lenger bære sitt eget lydutstyr eller gå en tur i skogen når han vil sortere tankene.

Han forsøker å bli vant til at ting tar mye lengre tid enn før. At han ikke lenger kan ta trappa i to sprang eller dusje i full fart når han er sent ute.

– Man må lage seg nye systemer for å få til hverdagen. Jeg kan fremdeles ikke gå særlig langt. Men hvis jeg ikke kan gå flere turer i skogen i løpet av livet mitt så er det sånn det ble. Det er jeg egentlig innforstått med.

– Jeg har hele tiden tenkt at det er viktig å ha en positiv innstilling og se hvor langt jeg kan nå, legger han til.

Av og til sørger han over livet han ikke lenger lever. Han legger ikke skjul på at alt hadde vært enklere på to ben.

– Jeg savner det benet hver dag. Selv om jeg har fått protese og ting har gått veldig bra, kunne jeg gjerne vært uten en sånn opplevelse. Men benet får jeg aldri igjen og det får jeg ikke gjort noe med. Nå må jeg se fremover, sier han.

– Tre sekunder til, så hadde jeg klart meg

For Leif startet 2014 i Fredrikstad tingrett, der han på nytt måtte hente frem minnene fra den fatale julidagen i fjor.

Saken havnet i rettssystemet fordi politiet mente føreren av personbilen brøt vikeplikten da han kolliderte med Leif.

– Jeg har prøvd å ikke fokusere så mye på det som har skjedd, men det var veldig godt å bli ferdig med det. Det gikk greit å gjenoppleve minnene, selv om det ble veldig nært.

Dommen fra tingretten slår fast at det var mannen i bilen som kjørte uaktsomt.

55-åringen hadde vikeplikt for Leif, men han forklarte i retten at han ikke så at han kom kjørende. Leif var nesten forbi bilen da det smalt.

– Tre sekunder til, så hadde jeg klart meg. Livet er skjørt på en måte. Kroppen tåler ikke så mye som man kanskje kan tro inn imellom.

– En liten feil kan bli skjebnesvanger

Leif begynte å kjøre motorsykkel fordi et par av kameratene hans gjorde det. Det fantes ingen følelse som den han fikk når han satte seg på sykkelen.

Etter ulykken har han fått et annet syn på saken. I høst gikk det kaldt nedover ryggen på han da han hørte lyden av MC-motorer. Nå ønsker Leif å advare andre.

– Det er mye som er farlig, men det å være myk trafikant er en betydelig risiko. Jeg kjørte sakte og hadde oversikt over situasjonen, likevel hadde jeg ingen sjanse, sier han.

For motorsyklister kan konsekvensene av selv en liten feil bli enorme.

– Man er veldig ubeskyttet og da ligger det i kortene at en liten feil fort kan bli skjebnesvanger, sier leder for trafikksikkerhetsseksjonen i Statens vegvesen region Øst, Kjell Seim, til NRK.no.

– Ante ikke at det var så ekstremt

Ifølge Transportøkonomisk institutt har motorsyklister åtte til ti ganger så høy skaderisiko som de som kjører bil.

17 av de 147 personene som døde i trafikkulykker i 2012 var motorsyklister, ifølge Statistisk sentralbyrå. Samme år ble 83 personer hardt skadd i MC-ulykker.

21 personer mistet livet i motorsykkelulykker i fjor, mens 86 ble hardt skadd.

En analyse fra Statens vegvesen viser at 66 prosent av ulykkene skyldes feil fra motorsyklisten. Ofte er det snakk om utforkjøringer.

Leif forteller at han var klar over at han var mer utsatt enn andre trafikanter i de 20 årene han kjørte MC.

– Jeg visste at det var farlig og at ting kunne skje fort, men at det var så ekstremt ante jeg ikke. Hvis jeg ikke hadde mistet benet i ulykken hadde jeg fortsatt latt være å kjøre sykkel, understreker han.

– Vi er klare over skaderisikoen

Hans Petter Strifeldt i Norsk Motorcykkel Union mener norske motorsyklister er svært klare over risikoen de utsetter seg for.

– Sånn som jeg opplever motorsykkelmiljøet så er bevisstheten rundt det veldig stor. Det er en veldig gjennomtenkt aktivitet for de aller fleste, sier han til NRK.no.

Strifeldt kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av at folk ikke forstår hvor farlig MC-kjøring er.

– Opplevelsen man har når man kjører motorsykkel, mestringsfølelsen, den finner i alle fall ikke jeg andre steder. Når man ønsker å drive med den aktiviteten må man sørge for at man har de mentale og utstyrsmessige redskapene som kan redusere risikoen, understreker han.

– Er det verdt risikoen?

– Ja, definitivt. De aller fleste som kjører sykkel er veldig klare over skaderisikoen. Men vi er små i trafikken og er også avhengige av at bilistene tar hensyn.

– Får kjøpe meg en sportsbil

Leif har bestemt seg for at det ikke er verdt det. Nå om dagen nøyer han seg med å trampe takten til nyinnspilte toner i lydstudioet sitt på Rolvsøy i Fredrikstad.

Jobben som lydmann har betydd mye i tiden etter ulykken. Leif har søkt tilflukt i musikken når tankene har tatt overhånd.

Når det raser som verst blir han roligere av å tenke at han kanskje kan nå frem til noen unge mennesker som vurderer å ta MC-lappen.

– Jeg håper at jeg kan være den personen jeg selv savnet for 20 år siden. Jeg har virkelig fått kjenne marginene på kroppen. Du må leve livet og lære av egne feil, men jeg hadde tre sekunder på meg og kjenner fortsatt på det øyeblikket da jeg skjønte at det ikke kom til å gå.

Leif Bråten kommer aldri til å sette seg på en motorsykkel igjen, selv om han av og til kan savne følelsen det ga ham. MC-jakka blir hengende på knaggen i gangen.

– Hvis savnet blir for stort får jeg kjøpe meg en sportsbil isteden. Da kan du ta av taket og så får du litt av det samme opplegget.