– Dagen i dag vil alltid være en vond dag fordi vi selv alltid vil huske de opplevelsene vi hadde. Samtidig vil vi også bli minnet på brutaliteten. Det er 77 mennesker som skulle levd, men som ikke gjør det fordi ondskapen tok dem fra oss, sier Pedersen til NRK.no.
Han sier at det likevel er godt å være sammen med andre mennesker som har opplevd det samme denne dagen.
– Man tilhører et fellesskap. Vi som var der og andre som er blitt berørt av dette, har et fellesskap. Det å få være sammen 22. juli er også fint og godt.
Les også:
Her kan du se Eskil Pedersen snakke ut om flukten fra Utøya til BBC.
se video: BBC-intervju med Eskil Pedersen
Snakker om de som er borte
Eskil Pedersen klarte å flykte fra Utøya den 22. juli for to år siden ved at han sammen med åtte andre personer kom seg om bord i ferga MS «Thorbjørn» som lå ved Utøya og som brakte dem 2,7 km nordover til Bråtan på fastlandet. Pedersen haiket deretter sammen med fem andre til Hønefoss politikammer.
AUF-lederen er alvorstynget når han snakker om alle dem som er borte, og som savnes ekstra denne dagen.
– Jeg har en vennegjeng som samles innimellom. Da synger vi de sangene vi sang sammen med dem vi mistet på Utøya, og vi snakker om dem som er borte, sier han.
Pedersen sier at det er noen ting som han husker ekstra godt på dagen i dag.
– Jeg ser for meg øya, det som skjedde. Det regnet og det var mørkt og trist. Så ser jeg for meg rosetogene, mennesker som viser omsorg og ga bort klemmer. Det er den doble tanken og betydningen rundt 22. juli jeg tenker på, sier han ettertenksomt.
Statsminister Jens Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland og Eskil Pedersen under minnemarkeringen på Utøya etter terroraksjonene 22. juli 2011.
Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix«– Jeg kan ikke snakke»
Pedersen sier han husker en telefon spesielt etter at han var kommet i trygghet etter massakren 22. juli.
– Jeg fikk en telefon fra en nær venninne. Hun spurte om jeg hadde det bra. Jeg sa: «Jeg har det bra, men jeg kan ikke snakke». Da husker jeg lettelsen også i hennes stemme. Senere på kvelden fikk jeg ringt til mamma, hvor vi fikk snakket sammen i noen minutter. Det var viktig for begge to, sier han.
– Hvilke spørsmål har du grublet mest på etter 22. juli?
– At en person alene kunne gjennomføre et så brutalt og hatefullt angrep på forsvarsløse ungdommer. I Norge og Europa finnes det fortsatt andre mennesker som deler gjerningsmannens tankegods, og som også er villige til å bruke de samme virkemidlene. Jeg tenker mye på hvordan vi skal klare å hindre at dette skal skje igjen i Norge og andre land, sier han.
– 22. juli vil alltid være der
Pedersen sier at 22. juli alltid vil være en del av ham, uansett hvor lang tid det går.
– Jeg har akseptert at 22. juli alltid vil være en del av livet mitt. Uansett hvilke roller jeg skal ha i fremtiden tror jeg nok også at folk kommer til å tenke på 22. juli når de ser meg. Det er ingenting jeg prøver å komme meg bort fra, men noe jeg må akseptere, sier han.
– Hvor lenge mener du vi bør markere denne dagen?
– Selv om to år er en stund er det ikke veldig lang tid. Vår organisasjon ble angrepet den dagen, og det vil vi markere. Hvordan det vil bli markert i fremtiden er vanskelig å si, men vi skal markere 22. juli på en eller annen måte uansett.
