Hopp til innhold

Hjertet banket raskere idet han nærmet seg: På jobben ventet rasistisk hets

Én av fire flerkulturelle i Oslo har opplevd rasisme de siste to årene. Her er fem av dem som har kjent det på kroppen.

Aristide Mutula Sagbakken kan huske at han var 13 år gammel og løp gjennom gatene i Mjøndalen.

En illsint mann og en bjeffende hund jaget ham, forteller han.

– Jeg gjorde ingenting annet galt den dagen enn å være svart. Men akkurat da hadde 13 år gamle meg masse adrenalin og fikk et kick av å bli jaget.

Slik var det ofte når Aristide opplevde rasisme i barndommen. Han undertrykket de vonde følelsene.

I oppveksten var det få andre mennesker med mørk hud rundt ham.

Han forsøkte ofte å fortelle om rasismen han opplevde.

Men følte hverken at han ble hørt eller forstått.

Minnene om det han har opplevd, har vært tunge å bære alene.

En av fire personer med flerkulturell bakgrunn i Oslo har opplevd rasisme de to siste årene.

Det kommer frem i en undersøkelse Infact har gjort for NRK.

De aller fleste svarer at de har opplevd rasisme på flere arenaer.

På arbeidsplassen, boligmarkedet, i kollektivtrafikken, på byen og på åpen gate.

Bilde av Artistide i snøen. Han ser inn i kamera. Han har på seg en hette sort jakke og briller.

Syv av ti svarer at de ikke har varslet noen om det de har opplevd.

Aristide prøvde å fortelle om trusler, vold og mobbing på skolen. Og om skjellsordene og kommentarene som ble slengt etter ham på fotballbanen.

Men siden de færreste lyttet, sluttet Aristide å fortelle.

Jeg visste ikke engang om jeg hadde rett til å reagere.

Så når Aristide opplevde rasisme på skolen, valgte han å le med.

Han sparket heller følelsene sine ut i fotballen.

Og gjemte seg gråtende på rommet når han kom hjem.

Skulle ønske han var annerledes

Noen ganger har det føltes som en krig for å bli forstått.

Jeg har måttet overtale venner om at det er sant. At rasismen er rundt meg hele tiden. Selv om de får høre at det skjer, klarer de ikke å sette seg inn i hvordan det er.

Aristide Mutula Sagbakken

Innimellom ønsket Aristide at han ikke så ut som han gjorde. At han hadde en annen hudfarge.

Det Aristide beskriver, kalles for internalisert rasisme, sier psykologspesialist Winnie Nyheim-Jomisko.

– Det er når man tenker at sånne som meg er ikke gode nok. Sånne som meg kan ikke bli en lege. Sånne som meg er ikke like mye verdt som andre. Den hudfargen jeg har, den synes jeg er stygg.

Bilde av psykolog Winnie Nyheim-Jomisko. Hun har sort og krøllete hår. Hun står i en gang og ser direkte mot kamera. HUn har et seriøst blikk. Hun har på seg en blomstrete skjorte.

PSYKOLOG: Winnie Nyheim-Jomisko har spesialisert seg på rasisme relaterte traumer.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Hun tror dette er noe mange barn og unge kjenner på, sammen med ensomhet og frykt.

Det er en helt klar sammenheng mellom det å oppleve rasisme som barn og utvikle angst, depresjon eller andre former for psykisk uhelse som følge av det

Winnie Nyheim-Jomisko

Klientene psykologspesialisten tar imot, har blitt utsatt for rasisme.

Hun forsøker å få klientene til å skjønne at de ikke er skyld i rasismen selv. For den skjer i en samfunnskontekst.

Hun mener mange som blir utsatt for rasisme, bærer på det alene.

65 prosent av de som har svart på NRKs undersøkelse, mener de ikke ble tatt på alvor da de varslet.

– Det er mange som sier at de ikke har noen å snakke om det med, eller at det ikke blir anerkjent.

De siste årene har Aristide tenkt mye på hva som skal til for å forhindre at flere opplever det samme som ham.

Han skulle ønske at flere foreldre lærte barna sine om rasisme.

Jeg mener man må fokusere mer på hvordan man kan forebygge rasistiske hendelser og hindre at barn og unge blir rasister.

Adam ble utsatt for rasistisk trakassering på arbeidsplassen

18 prosent svarer at de har opplevd rasisme på arbeidsplassen.

Nyojah Rogers Ali Adam er én av dem.

Nyojah Rogers hjerte banker raskere hver gang han nærmer seg Universitetet i Oslo (UiO).

Bilde av Adam. Han ser inn i kamera. Han har sort hår mørk hud og sort genser.

– Det er en kamp. Når jeg nærmer meg, så føles det som at jeg har vondt i hele kroppen. Jeg føler meg syk og uvel. Flere ganger har jeg måttet snu og gå tilbake.

Nyojah Rogers har jobbet som driftstekniker og driftsleder i Eiendomsavdelingen på UiO i tretti år.

De første årene trivdes han i jobben. Både med arbeidsoppgavene og med kollegaene.

Så var det noe som snudde.

«Jævla apekatt».

«Black stupid man».

«Driftsleder for negerarbeid».

Apelyder.

I over ti år ble Nyojah Rogers utsatt for grov rasistisk trakassering fra flere kollegaer.

Jeg prøvde å bare holde ut og holde ut, men det kom en tid der jeg ikke lenger klarte det alene.

I 2017 fortalte Nyojah Rogers og flere kollegaer med minoritetsbakgrunn studentavisa Universitas om rasismen de opplevde i Eiendomsavdelingen.

Samme år konkluderte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) med at UiO hadde brutt loven og ikke gjort nok for å forhindre trakasseringen av Adam.

Da han satt alene med konklusjonen fra LDO i hendene, gråt han av både glede og lettelse. Endelig ble han trodd.

– Straffet for å varsle om rasisme

Men fem år senere forteller Nyojah Rogers at ting ikke har blitt bedre.

Jeg er helt fryst ut. Jeg har ingen å snakke til. Jeg er bare isolert og er for meg selv.

Nyojah Rogers Ali Adam

Han opplever at han blir straffet for å ha stått frem.

Han forteller at han i over et år har vært stuet bort alene i et rom uten ordentlig ventilasjon og med mye støy.

Nyojah Rogers sier også at stillingen hans har blitt endret, mot hans vilje.

Arbeidsoppgavene er nærmest ikke-eksisterende.

Og fordi han ikke lenger får oppgaver som krever samarbeid med kollegaene, kan det gå flere måneder uten at de snakker med ham.

Noen ganger så føler jeg at jeg burde si: «nei, nå orker jeg ikke mer» og gå på sosialen. Men det er ikke noe for meg. Jeg har jobbet hele livet siden jeg kom til Norge.

Sier han ikke har fått oppfølging

Nyojah Rogers har forsøkt å finne seg en ny arbeidsplass. Han har fått to jobbtilbud fra privat sektor. Men dersom han hadde tatt en av disse jobbene, hadde det gått ut over pensjonen hans.

Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre, men jeg finner ikke noen løsning. Det er mye tanker som går rundt i hodet mitt hver eneste dag.

Det han ønsker seg aller mest, er en unnskyldning fra rektor. Og et godt arbeidsmiljø, der han får utføre meningsfylte arbeidsoppgaver.

Da saken om Nyojah Rogers raste i studentavisa, mente rektor at det var viktig å følge opp rasismesaken.

Men Nyojah Rogers forteller at han ikke har fått noen oppfølging.

Mange engasjerte seg i saken hans da den først ble kjent. Så ble det stille.

Jeg skjønner at avisene bare gjør jobben sin og at de ikke kan følge opp alle. Men når det er stille fra avisene, så blir du sittende alene med hele problemet, uten å høre fra noen. Det er så vanskelig.

NRK har stilt UiO en rekke spørsmål om saken om Nyojah Rogers.

Vi synes det er leit å høre dette, men vi ønsker å ikke håndtere denne saken i media da det dreier seg om en av våre ansatte, svarer de i en e-post.

Angrepet på åpen gate

Bilde av Faisa som står på Tøyen torg. Bakgrunnen er uklar. Hun har på seg hijab og sort jakke. Hun ser inn i kamera.

En av ti har opplevd rasisme på åpen gate.

En av dem er Faisa Warsame.

En lørdag formiddag er hun på vei ut av den lokale Kiwi-butikken på Tøyen.

Plutselig hører hun en stemme bak seg. Den kommer raskt nærmere og nærmere og gjentar ett ord:

– Negerhore.

I det Faisa snur seg, ser hun at en kvinne på vei mot henne, i full fart. Hun er vill i blikket.

Kvinnen møter Faisa med slag, spark og spyttklyser. Flere rasistiske skjellsord.

Kvinnen drar Faisa i håret, som er tildekket, slik at hun tvinges til å gispe etter luft.

– Jeg tror jeg var i sjokk. I et par sekunder var jeg helt lamslått. Man får en sånn ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg så meg selv på en måte fra utsiden og bare ... frøs til.

Vitner hjalp ikke til

Minst tre personer ser hva som skjer. Men ingen av dem griper inn.

Kvinnen trekker seg tilbake, før hun tar fart mot Faisa igjen.

– Jeg tenkte at nå kan hun faktisk ta kvelertak på meg. Med min egen hijab.

Så Faisa slår tilbake.

Og når kvinnen skal til å stikke av og løpe inn i en bil, løper Faisa etter henne.

– Jeg bare kjente jeg at fikk en merkelig styrke fra et eller annet sted.

De kjemper om bildøra, mens Faisa roper at noen skal ringe nødnummeret.

En bilist får øye på det som skjer og stopper opp. Han tar bilder av kvinnens bilnummer.

– Så sier han til meg: «søster, det går bra». Det var så godt å høre. Det var noen som bidro aktivt og som forstod alvoret.

– Du føler deg så liten

Kvinnen som stod bak angrepet mot Faisa i 2018, ble dømt for hatkriminalitet.

Faisa endte opp med en arm ute av ledd, blåmerker, hevelser og nakkesmerter som stadig blusser opp.

Men det som ble aller hardest rammet den dagen, var Faisas trygghetsfølelse.

Jeg tror ikke jeg noen gang har vært med på noe som har vært mer nedverdigende og ydmykende. For du føler deg så liten.

Faisa Warsame

Og senere den samme høsten, ble Faisa igjen offer for hatkriminalitet.

Hun var på vei hjem fra Tivoli på Grønland med to venninner, da de plutselig ble fotfulgt og verbalt angrepet av en mann.

«Svartinger».

«Rasshøl.»

«Kom dere ut av landet».

«Dere prøver å ta over landet vårt».

Faisa og en av venninnene hadde med seg barna sine.

– Begge var veldig merkelige, skumle hendelser på under ti dager. Og på det samme stedet.

Også denne saken endte med en dom.

Men etter det første angrepet mot Faisa, begynte hatmeldingene å tikke inn.

De har gjort at hun ikke har ønsket å stå frem og fortelle om den andre hendelsen høsten 2018. Før nå.

– Jeg ønsket lenge å være en aktiv debattant. Men jeg har måttet ta et bevisst valg for å ikke gjøre det lenger. Jeg kan ikke stå det i det. Det er trist, for da får de viljen sin.

En av ti har opplevd rasisme på boligmarkedet

En av ti svarer at de har opplevd rasisme på boligmarkedet.

Khalid Wad Albaih er én av dem.

Han og familien skulle flytte fra København til Oslo.

De sendte ut et tosifret antall søknader på leiligheter igjennom Finn.no.

Nesten ingen svarte.

Og de som svarte, svarte nei. Leilighetene var opptatt.

Men flere uker senere, så de likevel at flere av leilighetene stadig lå ute for leie.

Vi slet med å skjønne hva som foregikk.

Familien spurte venner og bekjente i Oslo. Var søknadene de skrev for dårlige?

Etter flere runder hadde vennene ett forslag til hva som kunne være «feil» med søknaden Khalid sendte ut. Navnet.

De sa at hvis man har afrikansk bakgrunn, men norsk kjæreste, så bør man søke med navnet til kjæresten. For da får man seg en leilighet.

Khalid Wad Albaih

Khalid og de politiske tegneseriene hans er kjent internasjonalt og i hjemlandet Sudan.

Og i 2014 kom han til København gjennom det internasjonale fribynettverket, som tilbyr forfulgte forfattere, journalister og kunstnere et fristed.

Khalid har bodd i mange land. Men har aldri opplevd noe lignende på boligmarkedet.

Og det at han fikk avslag på avslag i Oslo, gjorde ham ekstra bekymret, fordi han har barn.

Det var ikke sånn at jeg bare kunne pakke sammen og flytte. Vi forsøkte å finne gode skoler i et godt område. Jeg søkte leiligheter i mange forskjellige områder i Oslo.

På søknad nummer femten, fikk familien endelig et ja. Nå har de bodd på Mortensrud i fire måneder.

Jeg hadde foretrukket å bo et annet sted. Jo mer jeg gjør research, og jo mer jeg prater med folk, så skjønner jeg at dette er en veldig segregert by. Jeg hadde ikke forventet at Oslo skulle være sånn.

Mange opplever nedsettende kommentarer

Over 60 prosent svarer at de har opplevd nedsettende kommentarer eller annen verbal diskriminering.

For Chi Ton er det et spørsmål som har dukket opp så mange ganger i livet, at det til slutt har blitt slitsomt å svare på.

For når Chi svarer at hun er norsk eller fra Bislett, opplever hun å ikke bli trodd.

– Man blir lei av å svare på de samme spørsmålene om og om igjen.

Om spørsmålet er problematisk i seg selv? Det mener Chi at det ikke er.

Det er et spørsmål som kan være basert på ren nysgjerrighet, tror hun.

– Det kan være en fin og hyggelige måte å åpne en samtale på.

Det er mangelen på aksept som er problematisk. Og det at spørsmålet: «Men hvor kommer du egentlig fra?» alltid følger.

Og det er det som får henne til å føle seg mistenkeliggjort.

– Det er en påminnelse om at man ikke ser ut som majoriteten. Og at man derfor ikke blir sett på som en «ekte» nordmann, selv om man er født og oppvokst her.

Men vi er i 2022. Og nordmenn er ikke bare hvite lenger. Nordmenn kommer i alle mulige farger.

Chi Ton

Psykolog Nyheim-Jomisko forteller at hun møter mange klienter som opplever mikroaggresjoner.

Det er subtile kommentarer eller spørsmål som tilsynelatende er helt uskyldige og nøytrale, men som oppleves som nedsettende for de som blir møtt med det.

– Ofte tror jeg folk utøver mikroaggresjoner uten å være bevisst på at det er det de faktisk gjør.

Må snakke om rasisme

Chi har mange tanker rundt hva de som stiller spørsmål om hvor hun egentlig kommer fra egentlig mener:

«Nei, du ser ikke ut som noen som kommer fra Bislett. Jeg skal fortelle deg at du ser annerledes ut. Du er ikke sånn som oss.»

Chi opplever at det er mange som er lei av å snakke om rasisme, men for henne er det ikke noe valg å la være.

– Hvis ikke jeg snakker om det, hvordan skal man gi de yngre noen verktøy til å vite hvordan de skal snakke om det?

Hei!

Har du tips om lignende saker, eller tanker om hva vi i NRK Stor-Oslo burde skrive om? 

Send oss gjerne en mail, enten til ragnhild.aaro.njie@nrk.no eller ingrid.ciakudia-moxnes@nrk.no.