En hjelpende hånd

Se hvordan de forskjellige guidene hjelper synshemmede utøvere under Paralympics.

Paralympics ukjente hjelpere

Noen er med hele veien, i oransje drakt ved siden av. Andre er i bakgrunnen og lager lyder. De såkalte guidene under Paralympics er essensielle for utøvere med nedsatt syn.

Du har sikkert sett dem, der de banker på stolpene under en fotballkamp for blinde, så spillerne skal vite hvor målet er. Eller de står ved planken i lengdehopp og klapper, så utøveren vet når han eller hun skal ta sats.

Noen prikker kanskje svømmeren på ryggen når bassengkanten ikke er langt unna, mens andre løper med, sykler med eller roper med.

I enkelte av øvelsene er denne ledsageren en så viktig del av konkurransen at utøveren med synsnedsettingen og guiden anses som et lag.

Under Paralympics i London er det bestemt at enkelte av guidene også skal belønnes med medalje. For første gang.

Pilot

En av disse øvelsene er sykling. Her kalles guiden for pilot. Piloten sitter foran på en tandemsykkel og trår sammen med den synshemmede utøveren som sitter bak.

Katie George Dunlevy and Sandra Fitzgerald of Ireland - I tandemsykling på pilotene holde et høyt nivå selv. Her er Irlands Katie George Dunlevy og Sandra Fitzgerald under Paralympics. - Foto: ANDREW WINNING / Reuters

I tandemsykling på pilotene holde et høyt nivå selv. Her er Irlands Katie George Dunlevy og Sandra Fitzgerald under Paralympics.

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

– Reglene for piloten er at han eller hun ikke skal ha representert sitt landslag på minst fire år, og må være over 18 år, forteller leder for Handikap-landslaget på sykkel, Espen Langli.

I Paralympics må piloten selv også holde et høyt nivå.

– De pilotene vi bruker er rett under Norgeseliten. Ellers bruker vi av og til skøyteløpere. Da slipper vi å forholde oss til de samme reglene som for de profesjonelle syklistene, sier Langli.

Det er en fordel at piloten er høyere enn den synshemmede utøveren, slik at han kan holde kontrollen. Det må mye samkjøring til før de to blir kjent med hverandre.

Ikke fullt så gode hjelpende hånd

Ikke alle guider er like hjelpsomme. Noen ganger går det galt.

– De trener ofte sammen på samlinger før store konkurranser, men man må ofte bruke flere piloter på samme utøver, slik at han eller hun skal får nok trening, sier sykkelsjefen.

Ledsager bør være bedre enn utøveren

I friidrett får guidene medalje først og fremst på de korte distansene der de er med hele veien. På lengre distanser er det lov med forskjellige guider som veksler på jobben.

– Ledsageren bør være bedre enn den han følger. Han skal snakke en del underveis og bør ha pust nok til å gjøre det. Når jeg skal løpe fort bruker jeg alltid en fast ledsager som jeg springer med, forteller svaksynte Håkon Gisholt.

Han har vært med å danne Team RP og sprunget Oslo Maraton flere ganger. Nå skal han delta i NM i halvmaraton for funksjonshemmede under det samme løpet senere denne måneden.

Skjer uhell av og til

Under Paralympics i London har ikke samarbeidet mellom ledsager og utøvere alltid gått smertefritt.

Det mest omtalte eksempelet kom under kvinnenes finale i 400 meter i klassen T12. Terezinha Guilhermina fra Brasil og hennes guide Guilherme Soares de Santana lå an til gullmedalje da de Santana mistet balansen og falt rett før mållinjen.

Brasilianske Terezinha Guilhermina falt i finalen på 400m. Det samme gjorde guiden hennes Soares de Santana Guilherme.

Terezinha Guilhermina og Guilherme Soares de Santana faller i finalen på 400 meter.

Sønderknuste begge to lå de på banen og trøstet hverandre.

– Ja, slikt kan skje. Det skjedde med meg under Oslo Maraton i fjor. Ledsageren min var sliten og ble uoppmerksom, og jeg sprang rett inn i en lyktestolpe. Men det går begge veier, noen ganger er det utøveren selv som gjør feilen, sier Gisholt.

Men gullet skulle komme for brasilianerne. Dagen etter, i finalen på 100 meter, sprang de først over mållinjen, og bildene i det de skjønner at de har vunnet gik verden rundt.

Man så hvor viktig seieren var for begge to, og gledesscenene etterpå vitnet om nær kontakt og godt samarbeid mellom dem. Gisholt sier idrett på høyt nivå for synshemmede ikke hadde vært mulig uten disse ledsagerne.

– Vi er kjempetakknemlig for dem som stiller opp, ellers hadde det blitt tredemølle hele livet, sier han.

Guilhermina Soares de Santana - Så glad var ledsager Guilherme Soares de Santana da han og Terezinha Guilhermina krysset mållinjen først på 100 meter. Dagen før hadde han falt og hindret dem i å ta gull på 400 meter. - Foto: SUZANNE PLUNKETT / Reuters

Så glad var ledsager Guilherme Soares de Santana da han og Terezinha Guilhermina krysset mållinjen først på 100 meter. Dagen før hadde han falt og hindret dem i å ta gull på 400 meter.

Foto: SUZANNE PLUNKETT / Reuters

Få ledsagere i Norge

Men i Norge er det ikke overdrevet mange ledsagere for utøvere med nedsatt syn.

Fagkonsulent for idrett for funksjonshemmede i Norges idrettsforbund, Per Einar Johannessen, forteller at det hindrer mange i å satse på idretten.

– Det er dessverre mange synshemmede som har problem med å finne seg ledsagere.

Johannessen sier det går utøver rekrutteringen av utøvere, og mener det er en av årsakene til at Norge ikke har med flere friidrettsutøvere under årets Paralympics.

Det er ikke i alle øvelser man behøver å være topputøver selv. Andre ganger gjelder det å være flink til å kommunisere, orientere utøverne og la dem gjøre resten selv. Johannessen oppfordrer så mange som mulig til å stille opp som ledsager.

– Det er bare å ta kontakt med Norges Idrettsforbund. Man trenger ikke ha erfaring fra tidligere. Ledsageren blir lært opp underveis, og samarbeidet styrkes etter hvert som man blir bedre kjent. Den synshemmede vet hva som passer best og sier ifra, forteller han.