Kollapset og disket like før mål

Den gangen som nå ble OL holdt i London. 55 løpere fra 16 land startet fra Windsor Castle denne varme London-ettermiddagen. Temperaturene kom opp i 28 grader i byens gater, og mange av løperne ga tidlig opp. Blant annet åtte av de 12 britiske hjemmehåpene.

Det skulle til slutt dreie seg om tre løpere. Sørafrikaneren Charles Heffron ledet lenge, og med en ledelse på nærmere fire minutter da en mil sto igjen, så han ut til å gå mot en sikker seier.

Bryting og stup mens de ventet

Men heten hadde gjort sitt, og Heffrons tempo begynte å avta sterkt. Det fikk Pietri vite, og det ga ham nye krefter. Som han brukte til overmål, skulle det vise seg.

Han satte opp farten, tok innpå sørafrikaneren, og halvannen kilometer før mål løp han forbi. Favoritten fra italienske Correggio så ut til å gå mot OL-gullet.

Inne på stadion satt publikum og ventet. Dette var lenge før storskjermenes og de løpende oppdateringenes tid, så ingen visste hvem som kom først inn porten. Mens de ventet, kunne de følge konkurransene på 110 meter hekk, bryting og i stuping - bassenget var plassert på indre bane.

De ventet på en kraftig "Adonis" som med faste steg skulle holde stor fart mot mål. Så kom den første løperen, en liten og spinkel hvitkledt italiener. Han sjanglet og så forvirret ut.

Løp i feil retning

For innhentingen av Heffron hadde kostet for mye. Inne på White City stadion kollapset han. Leger og funksjonærer stormet til. De hjalp ham på beina, og han fortsatte på runden som skulle avslutte løpet inne på stadion. Så omtåket var han at han la i vei i feil retning før hjelperne styrte ham rett vei igjen.

Det gikk ikke. Han snublet og falt igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Hver gang ble han hjulpet av stadig flere, noen få meter nærmere målstreken hver gang. Siste fallet skjedde 20 meter før målsnøret.

Publikum ble først forvirret og forbauset. Hva var det som holdt på å skje? Så begynte hyllesten til Pietro. De 70.000 på tribunene jublet og ropte for å hjelpe ham mot målstreken.

- Jeg husker ingenting

Brølet steg til uante høyder da Johnny Hayes kom inn porten litt etterpå og gjorde et siste forsøk på å nå målstreken før den tapre italieneren. Amerikanerne var ikke særlig populære blant OL-publikum etter en episode på 400-meteren dagen før - derfor fikk lille Pietri maksimal støtte fra tribunene.

- Beina bar ikke lenger, og det føltes som en enrom hånd grep tettere og tettere rundt halsen min. Jeg husker ingenting. De fortalte meg at jeg falt fem-seks ganger, fortalte han til det italienske magasinet Sport Illustrato mange år etterpå.

Midt inne i en hærskare av sine gode hjelpere klarte han til slutt å sjangle over målstreken - utrolig nok før noen av konkurrentene, for sisterunden tok umåtelig lang tid.

Disket etter amerikansk protest

Selvsagt gikk det ikke lenge før den uunngåelige beskjeden kom: Dorando Pietri var disket for å ha fått hjelp - formelt etter en amerikansk protest. "Dommerne ser det slik at Mr. Pietri hadde ikke vært i stand til å fullføre løpet uten hjelp", lød den tørre begrunnelsen fra juryen.

Dermed gikk gullet til amerikaneren Johnny Hayes. Han hadde avsluttet sterkt, passert Hefferon på de siste metrene og krysset mållinja et halvt minutt etter Pietro og gjengen rundt ham.

Pietri kom seg imidlertid raskt etter løpet, og folot seinere på kvelden arenaen på egne bein.

Ekstrapremie fra dronningen

Dagen etter fikk han en beskjed: Møt opp på premieutdelingen. Det viste seg at dronning Alexandra var så imponert over Pietris innsats at hun satte opp en ekstrapris til ham.

- Jeg forsto ikke hva hun sa, bortsett fra "bravo", forklarte Pietri etterpå. Han kunne ikke ett ord engelsk.

Det var ikke bare dronningen som hyllet den tapre lille italieneren. Hele det britiske publikummet på stadion druknet Pieri i ovasjoner og jubel, det samme gjorde resten av verden da de fikk kjennskap til det i datidens medier.

For det var én av de konkurransene der vinneren kommer i skyggen. Alle husket Pietro, nesten ingen husket hvem som vant. Pietro er sannsynligvis den mest berømte taperen i OL-historien.

Stakkars Johnny Hayes. Den amerikanske vinneren var det knapt noen som enset.

Lønnsomt tap

For Pietro, den italienske konditoren som hadde som hobby å løpe langt, ble umiddelbart invitert til USA der han skulle møte gullvinner Johnny Hayes til revansjeoppgjør.

Dette vant Pietro klart. Løpet gikk innendørs, 262 runder i en innendørsarena med luft full av støv og tobakksrøyk.

Italieneren fikk etterhvert mange løp i USA. Dette gav ham gode penger, og som proffløper behøvde han ikke gjøre annet enn å løpe.

Da han ga seg i 1911 hadde han vunnet 50 av 69 maraton han startet i som profesjonell. Og han hadde tjent gode penger.

Pietro reiste etterhvert tilbake til Italia der han investerte pengene sine i hotelldrift. Det endte med konkurs, og den lille italieneren var ingen rik mann da han døde av et hjerteattakk i 1942, bare 56 år gammel.

Men Dorando Pietros berømmelse kom for å bli den julidagen i White City i London. I New York satt en ung mann som drømte om å bli komponist og tekstforfatter. Han fikk så stor inspirasjon av Pietris prestasjon at han klarte å skrive sin aller første fullstendige sang, som bare het "Dorando".

Han solgte den for skarve 25 dollar. Seinere skulle mannen få betydelig bedre betalt for sine produksjoner. Hans navn var Irving Berlin.

Derfor er maraton 42.195 meter langt

PS: Maratonløpet i London i 1908 var det aller første som målte nøyaktig 42.195 meter. Og grunnen var et kongelig ønske.

For et maratonløp på den tid var ikke klart definert. I Athen i 1896 var løypa ca 40 kilometer, ingen vet nøyaktig hvor lang. Og i seinere maratonløp var lengden også tatt litt på slump.

Det var den egentlig i London også, løselig regnet mellom 25 og 26 engelske mil, eller et sted mellom 40 og 42 kilometer. Men så forlangte prinsesse Mary at starten skulle flyttes fra gatene utenfor Windsor Castle til borggården ved samme slott - nærmere bestemt under vinduene til barnerommet, slik at småprinsene skulle få se utøverne skikkelig.

Derfor ble distansen inn til måstreken på White City Stadium nøyaktig 26 miles og 385 yards - eller 42.195 meter. Dette satte standard for de seinere maraton-løpene, og i 1921 ble distansen formalisert og nedfelt i det internasjonale regelverket, slik det er den dag i dag.