Sprintfavorittene som ikke rakk starten

Det skyldtes en av OL-historiens aller flaueste bommerter.

USAs sprint-trio Rey Robinson, Eddie Hart og Robert Taylor var alle blant favorittene foran 100-meteren i OL i München i 1972. Under uttakingsstevnet i Oregon tidligere på sommeren hadde både Robinson og Hart tangert verdensrekorden på 9,9.

Det var fortsatt manuell tidtaking, uten hundredeler og med ganske mange som delte rekorden. Men uansett var de blant storfavorittene, og alle innledende heat skulle være formaliteter.

Skulle knekke den russiske favoritten

Hart var regnet som den raskeste av dem, og den som først og fremst skulle hamle opp med Sovjetunionens sterke mann Valeri Borzov. Russeren hadde også vist toppform inn mot OL, men han hadde aldri klart tider under 10 blank.

Under den kalde krigens kaldeste periode var rivaliseringen også på det støreste mellom de to supermaktene. Og at en russer skulle slå amerikanerne i en prestisjeøvelse der USA hadde vært verdensledende i alle år, var et scenario det amerikanske publikum ikke tålte tanken på.

På 12 av de 16 olympiske hundremeterne før 1972 hadde USA tatt gullet.

Men med tre mot én burde vel USA kunne sikre gullet også i 1972? Det håpet iallfall hele Nord-Amerika.

Det begynte bra. Den amerikanske trioen gikk videre fra forsøksheatene på formiddagen uten på noen måte å ta ut alt. Dette gikk helt etter planen.

Kostbar hvilepause

Etterpå reiste de den forholdsvis korte turen tilbake til deltakerlandsbyen for å hvile til mellomheatene seinere på dagen.

I god tid - trodde de iallfall - begynte de å rusle tilbake mot stadion. På veien ble de invitert inn i studioet til den amerikanske tv-stasjonen ABC et stykke utenfor stadion.

Trodde det var opptak de så

Der satt de og så på noe de trodde var opptak fra formiddagens friidrettsøvelser. Da de så at noen begynte å forberede starten på 100-meteren, trodde de derfor at de skulle få se seg selv løpe i forsøkene.

Sjokket var derfor enormt da det gikk opp for dem at det slett ikke var opptak de så på.

Dette var direkte. Og her begynte man å gjøre seg klar til 100-meteren. Eddie Hart rakk til og med sjokkert å se sitt eget navn på startlista på skjermen. Han skulle løpe i første heat. Bak navnet sto bokstavene N/A - not available.

De fikk også med seg kommentatorenes store forundring over at amerikanerne manglet på oppvarmingsbanen, noe som mildt sagt vekte oppsikt.

To knebøy - så gikk starten

Det var et sjokk. De tre sprinterne slapp det de hadde i hendene, fikk fatt i en bil og kom seg til stadion på minimumstid. De raste forbi de tyske sjekkpunktene og helt inn til stadioninngangen.

Men det var for seint, ialfall for to av dem. Heatene til Hart og Robinson var allerede gått. Verdensrekordholderne hadde ikke møtt til opprop og start. DNS - did not start - sto det bak navnene deres på resultatlistene. Sjelden har noen gått mer slukøret fra en arena enn Eddie Hart og Rey Robinson den ettermiddagen.

For Taylor holdt det med ett av OL-historiens høyeste nødskrik. Han skulle løpe i det aller siste heatet, og nådde fram med mindre enn ett minutts margin.

Taylor hadde akkurat tid til å vrenge av seg overtrekksklærne, snøre på seg løpsskoene og ta to knebøy som oppvarming. Så måtte han i startblokka.

Hva hadde gått galt?

Han løp inn til andreplass i heatet og gikk videre. Det holdt til sølv i finalen dagen etter. I begge løpene ble han slått av suverene Valeri Borzov og "fienden" Sovjetunionen.

Men hva hadde skjedd foran mellomheatet? Hvorfor bommet trioen så totalt på starten?

Ryktene gikk, de mest hardnakkede slo fast at de tre sprinterne hadde forsovet seg.

- Det var rykter som det ikke var lett å bli kvitt. Jeg ble ertet og hånet for forsovelsen i lang tid, sa Rey Robinson etterpå.

Foreldet tidsskjema

Men det var ikke årsaken. Den var så enkel som at trener og lagleder Stan Wright hadde brukt et utdatert tidsskjema, 18 måneder gammelt. Der sto det at mellomheatene på hundremeteren skulle gå klokka 19. De var flyttet fram til 16.15.

- Det hadde ikke vi fått beskjed om, sa Wright etterpå.

Men allerede flere dager tidligere hadde det nye og korrekte tidsskjemaet stått i US Track and Fields News, og den interne OL-avisa i München - levert på døra samme morgen - hadde også korrekt dagsprogram.

Krangelen raste etterpå. Rey Robinson var yngst, bare 20 år gammel, og tok det tyngst. Han gikk ut med flengende kritikk av Wrights tabbe. - Det er oss (sprintere) det går ut over. Han kan fortsette som trener, for oss er det fire år til neste sjanse, om vi i det hele tatt får noen ny, raste Robinson, som ikke var tatt ut på stafettlaget heller.

Ulike reaksjoner

Robinson tok det så tungt at han kuttet ut både idrett og skole. Han prøvde seg etter hvert på amerikansk fotball, men fikk ikke plass på noe lag. Først tre år etterpå kom han tilbake til friidretten, men uten suksess.

Seinere ble han sprinttrener, og det med større suksess. Han la spesielt stor vekt på presist frammøte til treningene. De som kom for seint, tok han til side for en prat: - Jeg har en historie å fortelle deg om det å komme for seint, sa han. Det sies at ingen kom for seint to ganger til hans treninger.

Eddie Hart gråt sine modige tårer i München den kvelden. Han visste at han aldri igjen ville komme til å få sjansen til å bli olympisk mester, selv om han bare var 23 år. Han hadde heller ingen lukrativ utstyrsavtale å falle tilbake på - slik var ikke reglene på den tid.

Han reiste hjem og fortsatte sine studier. Han fortsatte å konkurrere på friidrettsbanen, men kom ikke tilbake på toppnivå.

To år etterpå ble han far til ei lita mentalt utviklingshemmet jente med hjertefeil. Hun måtte opereres bare seks måneder gammel.

- Hvis jeg nå i ettertid skal lete etter vonde minner, kommer ikke hundremeteren i OL fram i det hele tatt. Da ser jeg bare ei lita jente midt mellom en mengde slanger og maskiner, fortalte han lenge etterpå.

Det finnes tross alt viktigere ting i livet enn olympiske mellomheat.

Stafettgull som revansje

Om gullet hadde gått til USA hvis alle hadde rukket starten, er en annen sak. Borzov var så suveren at de fleste ekspertene i ettertid har slått fast at han ikke hadde latt seg slå uansett.

Tiden ble 10,14 med elektronisk tidtaking, og det i motvind. I mellomheatet der han møtte Robert Taylor dagen før, løp han på 10,07. Manuell tidtaking som ble gjort som backup i tilfelle det elektroniske skulle svikte, viste 9,9 sekunder i finalen.

Og noen dager seinere var han enda mer suveren på 200 meter - da med fullt amerikansk lag på start. Men da var ingen av 100-meterstrioen med.

USA fikk sin revansje likevel. Eddie Hart var ankermann på 4 x 100 meter. Han fikk pinnen før Borzov og ledet med et par meter ut fra vekslingsfeltet. Denne avstanden holdt seg, økte kanskje med noen få centimeter, og Hart raste over målstreken til ny verdensrekord, 38,19 sekunder.

Flausen med tidsskjemaet hadde garantert blitt den store snakkisen etter München-OL, hadde det ikke vært for Svart September og 11 døde israelere noen få dager seinere. Men det er en annen og langt alvorligere historie enn at to av verdens raskeste menn ikke var raske nok til å rekke starten.