Det gjelder ikke bare Norge, men også de andre medlemslandene som er blitt bedt om å bidra med flere soldater som skal settes inn i de blodige kampene mot Taliban i sør. Denne erkjennelse er forklaringen på at så mange medlemsland nøler med å etterkomme ønskene fra NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, og fra den militære øverstkommanderende i Afghanistan, generalløytnant David Richards.
Det var Richards som nylig sa at hans soldater i Afghanistan hadde vært involvert i de verste kamper som briter hadde opplevd på 50 år. Når man sammenligner generalens usminkede realisme med tidligere utenriksminister Jan Petersen utsagn om at han ikke ser noen problemer med å la norske mannskaper delta i kampområdene, så ser man enda en gang hvordan militære er mer realistiske enn politikere.
Den forrige regjerings forsømmelser
Når Jan Petersen mener dette er et problem bare for SV, har han ikke forstått de forsømmelser som den forrige regjering gjorde seg skyldig i. Den unnlot å opplyse befolkningen om hvilke utfordringer vi stod overfor i Afghanistan. Vi fikk vite mer om innsatsen til våre flygere og spesialstyrkene fra Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen fra USA enn fra norske myndigheter. Det skjedde blant annet i forbindelse med de høye amerikanske utmerkelser som ble tildelt norske soldater. Tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold, som sannsynligvis skadet Høyre mer enn noen annen statsråd har gjort i nyere tid, var like lemfeldig og arrogant her som i andre spørsmål.
Bedre med mer åpenhet
Norsk opinion ville i dag ha vært bedre forberedt på å takle utfordringen i Afghanistan dersom regjeringen og forsvarets ledelse hadde vært mer åpne. Selvsagt var det operative hemmeligheter man ikke kunne gå ut med, og mannskapene og deres familie måtte beskyttes mot terrorister som ville ta hevn. Men jeg har snakket med mange veteraner som sier at det hadde vært bedre for alle parter om myndighetene hadde redegjort bedre for hva de egentlig gjorde i Afghanistan. Og de understreker at der, som i Kosovo, burde regjeringen åpent ha innrømmet at Norge var i krig.
Forsvaret overbelastet
Opinionen ville også bedre ha forstått hvorfor de militære ledere sa nei til å overføre norske soldater fra nord til de mer utsatte områder i sør. De var rett og slett ikke trenet og utstyrt for disse oppgaver. Dessuten er det norske forsvaret allerede så overbelastet, takket være for mange oppdrag og nedbygging av hæren, at vi rett og slett ikke har kapasitet til å påta oss flere oppdrag. Det betyr ikke at norske soldater ikke havner i Sør-Afghanistan til slutt, men det blir en vanskelig prosess før vi er der
Det trengs flere soldater
Men Norge er som nevnt ikke alene om å nøle i Afghanistan. Også Tyskland, som har bundet sine styrker til å være i nord, og Polen, som lenge har vært den flinkeste gutten i klassen, blir trukket frem som medlemsland som ifølge NATO-ledelsen burde gjøre mye mer. Det er i dag ca 40.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Halvparten av dem står under NATO-kommando, i den såkalte ISAF-styrken (International Security Assistance Force). NATOs øverstkommanderende har bedt om 25.00 flere soldater på kort sikt. På lengre sikt er behovet enda større.
”Hengemyr” eller ”kirkegård”
Vi må innstille oss på en meget langvarig krig i Afghanistan. Mange seriøse kommentatorer snakker om den ”hengemyr” NATO synker stadig dypere ned i. Jeg har brukt en annen metafor – ”NATOs kirkegård”. Siden 31. juli da NATO overtok kommandoen, er over 23 drept i kamp og 14 i en flyulykke. Tapstallene fortsetter å stige. NATO-soldatene får erfare det britene i to konflikter, Sovjetunionen i en blodig krig og Tsar-Russland i flere militære aksjoner opplevde, nemlig at det ufremkommelige fjelland med dets hardføre krigere er en vanskelig nøtt å knekke. Ja, selv Aleksander den store brente seg på Afghanistan.
To kriger på en gang
NATO og amerikanerne, som helst vil overlate alt til alliansen, fører egentlig to kriger i Afghanistan – mot Taliban og mot opiumshandelen. FN har bedt NATO om at man gjøre en bedre innsats i kampen mot narkotika, som strømmer inn i europeiske og amerikanske storbyer og ødelegger vår ungdom. Men økt innsats mot narkotikabaronene er det talibanerne som tjener på, for da vil ikke krigsherrene gjøre særlig for å bekjempe dem. Dessuten får NATO den fattige befolkning mot seg dersom man ikke kompenserer skikkelig for tap av inntektene fra opiumsvalmuen. Da blir amerikanernes gamle slagord om ”winning hearts and minds” en ren farse.
Afghanistan destabiliseres
Afghanistan-eksperten Ayesha Khan ved Chatham House i London hevder at den politikk amerikanerne og NATO fører, bare destabiliserer Afghanistan. Han sier til The Guardian:
”Den har skjøvet til side oppbyggingen av staten og gjenoppbyggingen. Den har ikke avvæpnet militsgruppene. Og den har underminert forsøkene på å stanse opiumshandelen…USA gjorde Syden til frontlinje i kampen mot terror. NATO trodde dette var en fredsbevarende operasjon og ikke en militær konflikt. De forutså ikke komplikasjonene og muligheten for katastrofe. Den nåværende strategi fungerer ikke i det hele tatt!”
Et sidespor
Det er altså ingen grunn til å ta lett på de bekymringer som mange NATO-land har med å trappe opp sitt militære nærvær i Afghanistan. Og man kan ikke avvise det argument at USAs ulykkesalige krig i Irak har brakt kampen mot internasjonal terrorisme inn på et sidespor. George W. Bushs ”Krig mot terror” har slått feil. Denne fatale feilen skal altså NATO-landene kompensere for ved å ofre sine gutter og jenter i uniform. Jeg vil gjerne se de norske politikere som vil fronte befolkningen når ”bodybags” begynner å ankomme fedrelandet.
