Tenk deg at Arbeiderpartiet denne måneden peker ut Jonas Gahr Støre som partiets leder for de neste ti årene. At landsmøtet som skal vedta lederskiftet blir annonsert bare fem uker i forkant. At alle delegatene til landsmøtet er plukket ut av partiledelsen på et høyere nivå. Nå kommer de til hovedstaden kun for å klappe gjennom beslutninger som alt er tatt.
Tenk deg at verken Høyre, Frp, SV, Venstre, Sp eller KrF finnes. Det skal ikke holdes noe valg høsten 2013, for Arbeiderpartiet er eneste lovlige parti. Norge skal de neste ti årene styres av Jonas og seks andre karer på toppen av Arbeiderpartiets maktpyramide, uansett hva du og alle andre måtte mene.
Tenk deg at disse sju lederne ikke bare bestemmer over alt som skjer i det politiske liv, men at de og deres familier også kontrollerer størsteparten av næringslivet i Norge. Derfor er de selvsagt styrtrike og lever et liv i så enorm luksus at vanlige folk ikke en gang klarer å fantasere om det.
Tenk deg at hver gang Jonas eller de andre sjefene i partiet skal ut og fly blir hele veien fra regjeringskontoret til flyplassen stengt for all annen trafikk. Slik at lederne ikke skal heftes med køer og andre trivialiteter som vanlige bilister opplever hele tiden.
Tenk deg at det hadde vært slik – da hadde Norge fulgt den kinesiske modellen for statsstyret.
For akkurat slik er det i Kina. Akkurat slik fungerer det allmektige Kinas Kommunistiske parti.
8. november holder de partiets 18. kongress i Beijing, hvor den nye lederen Xi Jinping offisielt vil utpekes. Og gatene vil tømmes hver gang han skal bevege seg ut i Beijings vanligvis tettpakkete trafikk.
Mafia-styre
– Kina styres på samme måte som mafiaen, sier assisterende professor Wu Qiang ved Tsinghua-universitetet i Beijing til NRK. Wu (som er etternavnet, men skrives først i Kina) har doktorgrad i politikk og jobber ved avdelingen for statsvitenskap ved Kinas mest prestisjetunge universitet.
– Bak hvert medlem av kommunistpartiets topporgan er en stor interessegruppe. For dem er den viktigste oppgaven å holde på de privilegier de alt har skaffet seg. Både politiske og ikke minst økonomiske privilegier. Derfor er de heller ikke interessert i å gjennomføre politiske reformer i Kina, sier professor Wu.
Video: Wu Qiang tør å si det han mener og er skeptisk til dagens ledere i Kina
Politisk interesserte kinesere sammenlikner ofte landets statsstyre med mafiaen.
I den kriminelle organisasjonen er det interne maktforhold og regler som bestemmer over personer og «politikk», ikke landets lover. Slik er det også når det gjelder kommunistpartiet i Kina, bortsett fra at det er enda mektigere enn mafiaen.
Ønsker viktige personer i partiet en avgjørelse i rettssystemet i sin favør, så får de det – uavhengig om paragrafene i landets lover egentlig skulle tilsi noe annet.
I kommunistpartiet som i mafia-organisasjoner er det en svært liten gruppe ledere med interessegrupper/familier i ryggen som avgjør alle viktige spørsmål, og som kontrollerer de store inntektsstrømmene.
Den «røde maskinen»
Maktkonsentrasjonen i Kina er kanskje den aller sterkeste i hele verden. Eksperter på Kinas kommunistparti regner med at det er en svært liten gruppe på omlag 300 personer – de fleste menn – som bestemmer hvordan 1 300 millioner mennesker skal ha det; en femtedel av klodens befolkning.
Felles for disse folkene er at de alle sammen har en såkalt «rød maskin», skriver den amerikanske journalisten Richard McGregor i boken «The Party». Kineserne har gitt den navnet «rød maskin», men det er i virkeligheten en rød telefon på pulten til disse mektige menneskene.
Telefonen er knyttet opp mot et eget, kryptert nett hvor man bare trenger å slå fire sifre for å komme fram til mottakerne. Har man et slikt apparat betyr det at man har nådd en rang som tilsvarer vise-minister i statsapparatet. Her går det beskjeder fra toppledelsen til andre ledere lenger ned i partiet, til regjering- og rettsapparat – og ikke minst til de store, statseide bedriftene som kontrollerer mesteparten av Kinas økonomiske liv.
Partikomitéer bestemmer i bedriftene
Alle større bedrifter i Kina har egen partikomité. Lederen her har mye større makt innad i bedriften enn både administrerende direktør og styreformann, nettopp fordi han sitter på kontakten med toppsjefene i landet.
Også i de utenlandsk-eide bedriftene i Kina er det partikomitéer, selv om eierne ikke er særlig glade i dem. Den kinesiske avisen Global Times kunne nylig fortelle at 366 utenlandske firmaer i Beijing og 486 i Shanghai hadde egne partikomitéer – med til sammen over 13.000 medlemmer. Utlendingene frykter at disse partiorganene kan bli en slags trojanske hester innad i organisasjonen, og det er uansett ikke noen røde telefoner på kontorene til de utenlandske direktørene!
Intern smøring
Innad i makteliten i bidrar de røde telefonene også til å smøre den interne «mafia»-strukturen blant partitoppene. En viseminister fortalte McGregor at mer enn halvparten av alle samtalene han mottok på den røde linjen var fra eldre partikadre som spurte om favører på vegne av familiemedlemmer: Kan du skaffe en god jobb til en slektning eller en god venn?
Den krypterte, «røde» telefonlinjen har også tilknyttet en egen fax-mottaker. Til en kan myndighetene sentralt i kommunistpartiet sende ut sine skriftlige instruksjoner. Til dem som skal gjennomføre beslutningene til de kun 9 mennene som i dag utgjør den absolutte toppen i Kinas maktstruktur.
Ikke lenger kommunisme
Under diktatoren Mao Zedong og hans etterfølger Deng Xiaoping hadde én mann tilnærmet allmakt i partiet og dermed i Kina. I dag er kommunistpartiet styrt av en liten gruppe på ni tilnærmet like mektige menn i den såkalte faste komité, partiets øverste organ.
At partiet som styrer Kina fortsatt kaller seg kommunistisk er et kjempestort paradoks – også for kinesere flest. Kina er i dag det landet i verden med størst forskjell på rike og fattige. Og de som er så heldige å ha karet seg inn i partiet er blant landets absolutte elite, med svære privilegier og uanstendig bruk av penger til egen luksus.
Hver eneste dag ser vanlige kinesere hvordan makteliten bader i denne luksusen; de elsker å vise seg fram i rådyre sportsbiler og med kostbare drikkevarer på enorme banketter som ofte blir overført på tv.
Arven fra Lenin
Organisasjonen av makthierarkiet i Kina er kanskje det eneste man fortsatt kan kalle kommunistisk. Det er arvet fra Vladimir Lenin, Sovjetunionens første diktator. I sin egen propaganda kaller partiet seg demokratisk, og framstiller utvelgelsen av ledere på denne måten:
80 millioner partimedlemmer har valgt 2270 delegater til årets 18. partikongress.
2270 delegater på partikongressen velger partiets sentralkomité, som i dag består av 371 medlemmer (204 faste og 167 vara).
Sentralkomitéen velger Politbyrået, som i dag har 24 medlemmer (etter at Bo Xilai ble kastet ut).
Politbyrået velger den faste komité, som i dag er på 9 medlemmer.
Den faste komité velger så generalsekretæren i kommunistpartiet – som skal være den fremste blant likemenn i komitéen.
Alt styres fra toppen
I virkeligheten foregår det absolutt ikke slik. Alt styres fra toppen, og delegater til partikongressen blir pekt ut fra høyere organer, likedan som medlemmene til den nye sentralkomitéen og politbyrået er pekt ut lenge før kongressen. Men hvem peker da ut de få som skal være med i den faste komitéen, og hvem som skal bli generalsekretær?
Tidligere var det enkelt. Øverste leder, dvs Formann Mao eller seinere Deng Xiaoping, bestemte det meste. Mao var riktignok ikke så heldig med den etterfølgeren han pekte ut før sin død, Hua Guofeng ble ikke sittende særlig lenge før Deng overtok den reelle makten i partiet og i Kina. Seinere var det Deng selv som pekte ut Jiang Zemin (generalsekretær fra 1989-2002) og dagens leder Hu Jintao (2002-2012).
Problemet nå er at Hu ikke er så mektig at han bestemmer alt. Derfor ble heller ikke hans kandidat Li Keqiang utpekt som kommende generalsekretær etter ham. Den jobben er tiltenkt Xi Jinping, som representerer en annen fraksjon i partiet.
Maktkamp førte til forsinkelse
Ved denne partikongressen skal hele sju av ni medlemmer i den faste komitéen byttes ut, så det er bare Xi og Li som fortsetter av de nåværende medlemmene. Mange spekulasjoner går ut på at man nå vil redusere antallet fra 9 til 7 medlemmer, noe som selvsagt gjør kampen om de mektige plassene enda hardere.
For utenforstående er det nesten umulig å vite hva som foregår i den parti-interne maktkampen, som blir beskrevet som «en svart boks» hvor resultatet presenteres først når prosessen – det vil si maktkampen – endelig er sluttført.
I år har det vært ekstra mye trøbbel. Særlig etter at den mektige partisjefen i storbyen Chongqing, Bo Xilai, tidligere i år ble kastet ut av politbyrået. Nå er han i tillegg også strippet for partimedlemskapet og skal stilles for retten – anklaget for maktmisbruk og korrupsjon.
Krangelen om plassene i den faste komité var åpenbart ikke over før ganske nylig. Da kunne man endelig annonsere datoen for partikongressens åpning til 8. november. Tidligere hadde de fleste observatører regnet med at kongressen ville starte i midten av oktober – slik den har gjort tidligere.
Små håp om demokratisering
Både innad i partiet og utenfor har det vært en rekke spede rop om politisk reform og demokratisering i Kina. Nobelprisvinner Liu Xiaobo ble fengslet med en dom på 11 år for å ha foreslått dette. Er man en gammel partiveteran er det ikke like farlig å ytre seg. Maos tidligere sekretær Li Rui som nå er 95 år gammel, har i et intervju med Hong Kong-avisen South China Morning Post krevet at partiet gjennomfører den demokratiseringen av Kina som det lovet allerede lenge før maktovertakelsen i 1949.
Han snakker trolig for døve ører, skal man tro professor Wu Qiang:
«Mange i partiledelsen uttaler seg slik at det høres ut som om de støtter en demokratisering. Men det de sier står i skarp kontrast med hva som er deres egentlige interesser,» sier Wu. Derfor er det nesten umulig å snakke om fraksjoner innad i partiet som «venstre» eller «høyre». Den enkelte leder representerer kun interessene til seg selv og sin familie/støttegruppe.
I Kina har man et velkjent ordtak om dette: «Når en mann får makt, vil til og med hans høner og hunder havne i himmelen!»
Lukrativt lederskap
Penger har tatt plassen til politikk innad i det «kommunistiske» makthierarkiet. I dag foregår det en ivrig «handel» med maktposisjoner, særlig på lokalt nivå. Lederen for det lokale kommunistpartiets organisasjonsavdeling har her en avgjørende innflytelse, og kan ofte bestikkes med store beløp for å tildele partiverv til bestemte personer.
I 2000 mottok lederen for kommunistpartiets organisasjonsavdeling i provinsen Heilongjiang nesten 1 million kroner for å tildele jobben som partisekretær i Suihua til det framstående partimedlemmet Ma De, skriver McGregor i boken om partiet. Selv om det var dyrt, skulle det likevel vise seg å bli en fruktbar investering. Bare tre år seinere hadde Ma samlet inn nesten 20 millioner kroner til seg selv gjennom å motta korrupsjonspenger og bestikkelser i kraft av å være lokal partileder.
Ma var også raus med sine underordnete. Li Gang betalte ham 300 000 kroner for vervet som partisjef i en bydel. Men bare etter to år hadde Li karet til seg 5 millioner kroner.
Det ble en svært lukrativ investering, med en avkastning på 1500 prosent. Hvilke andre næringer kan vise til slike profittrater?
Lite vil skje
Det er disse enorme økonomiske interessene, gjennom korrupsjon og kontroll av statsbedrifter, som gjør at lederne i kommunistpartiet aldri vil tenke på å gi fra seg makten, uansett hvor mye de snakker om demokrati, mener professor Wu.
Han har liten tro på at det kommer til å skje store endringer etter den kommende partikongressen, hvor Xi Jinping mest sannsynlig blir innsatt som ny partisjef og dermed øverste leder i Kina.
I Kina har politidepartementet – som også organiserer det enorme, hemmelige politiet – større årlig budsjett enn forsvarsdepartementet. Politiet har også en egen, militær avdeling – Folkets væpnete politi – som brukes til å slå ned et hvert forsøk på folkelig oppstand mot makthaverne.
Kinas korrupte kommunistledelse er forberedt på å forsvare sine store privilegier og enorme rikdommer med våpen i hånd.
