Hopp til innhold

Derfor blir det ikke fred i Syria

Konflikten i Syria er blitt en miks av interne og eksterne forhold. Derfor er det så vanskelig å få en slutt på den.

Odd Karsten Tveit
Foto: NRK

De diplomatiske manøvreringene omverdenen ser i forhold til Syria, er ikke noe annet enn treghet forkledd som bevegelse.

På den ene siden forsøker enkelte vestmakter å gi inntrykk av at de gjør mer enn de gjør for å hjelpe opposisjonen. På den andre later Russland som om Kreml gjør mindre for Assad-regimet enn det som gjøres.

Dette hevder i alle fall tenkesmien International Crisis Group i en ny analyse.

Det er ingen tvil om at den utenlandske innblandingen i borgerkrigens Syria gjør at dette er blitt er krig av stedfortredere. Denne innblandingen har gitt mer næring til videre krigføring enn til en fredelig forhandlingsløsning.

Situasjonen i Syria forverrer seg fra uke til uke.

I løpet av august er det rapportert om over 5000 døde i kamper og som følge av myndighetens bruk av fly og artilleri, noe som gjør måneden til den dødeligste i krigen. Til nå er mellom 20.000 og 30.000 mennesker blitt drept siden opprøret startet for 18 måneder siden.

Flyktningstrømmen øker. Hittil skal mer enn 300.000 syrere ha rømt Syria, blant annet til Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak. Av disse er 170.000 i Jordan. Disse kommer på toppen av de 1,2 millioner flyktningene som har funnet skjul innen Syria.

I nabolandene har folk flest en ekte frykt for at elendigheten skal nå dem, fordi det ikke er noen løsning i sikte.

Hvis vi bruker historien som en guide, vil ikke borgerkrigen ta slutt før en av stridsparter vinner, eller at kampgruppene blir utmattet.

Bare en gruppe tenåringer

Den syriske militærmakten har siden mars 2011 forsøkt å kvele et opprør som begynte i byen Deraa, like ved grensen til Jordan.

Protestene startet etter at en gruppe tenåringer ble arrestert og torturert fordi de hadde malt slagord mot byens guvernør på skoleveggen.

Da folk samlet seg til en demonstrasjon mot arrestasjonene, åpnet sikkerhetsstyrker ild. Fire personer ble drept. Under gravferdene dagen etter tok sikkerhetsstyrkene livet av nok en sivil syrer. Demonstrasjonen fortsatte, nå med krav om at president Bashar al-Assad måtte fjernes.

Presidenten og regjeringen reagerte med en blanding av små innrømmelser og vold. Den 48 år gamle unntakstilstand i Syria ble opphevet og det ble lagt fram et nytt grunnlovsforslag. Men de syriske myndighetene viste ingen nåde mot opposisjonelle, som etter hvert grep til våpen.

Den fredelige protestaksjonen utviklet seg regelrett til en borgerkrig.

Splittet opposisjon

18 måneder etter at protestaksjonen startet, er den syriske opposisjonen fortsatt en uhåndterlig samling av politiske grupper, langtidseksile syrere, grasrotorganisasjoner og bevæpnede militsgrupper.

Opposisjonen er splittet og delt langs ideologiske, etniske eller sekteriske linjer. Den er for sprikende til at gruppene kan enes om en strategi, bortsett fra kravet om at president Assad må gå.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

SYRIA-CRISIS/ Free Syrian Army fighters run for cover after Syrian forces fired a mortar in the El Amreeyeh neighborhood

I halvannet år har Assadregimet kjempet mot Den frie syriske hæren og alle de andre opprørsstyrkene i Syria. Fortsatt ser situasjonen ganske fastlåst ut på bakken i utenfor Aleppo.

Foto: Youssef Boudlal / Reuters/NTB Scanpix

Den interne splittelsen har ført til at verken vestlige eller arabiske regjeringer vil anerkjenne noen syrisk eksilregjering.

I tillegg til den interne opposisjonen har frivillige fra andre land kommet til Syria for å slåss mot regimet.

Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar gir både våpen og penger til opposisjonen. USA og Frankrike gir åpen og hemmelig hjelp, men ikke våpen.

På den andre siden står Iran. Den islamske republikkens sikkerhetssjef, som nylig var i Damaskus, sa Iran ikke vil tillate at det han kalte «motstandsaksen», der Syria er en viktig del, vil bli brutt. Heller ikke Russlands støtte til Damaskus ser ut til å avta.

FN: Nesten umulig

Kofi Annan, den første spesialutsendingen som representerte både FN og Den arabiske liga, fikk støtte fra både syrere og andre i sine meglingsframstøt, av ulike grunner, de fleste bare av egne interesser. FNs tidligere generalsekretær mislyktes og trakk seg.

Den nye megleren, Lakhdar Brahimi, også med bakgrunn fra FN, har knapt kommet i gang med sine forsøk. Men han har allerede sagt det er urimelig av opposisjonen å kreve at de syriske regjeringsstyrkene må trekke seg ut av byene.

Samtidig legger den algeriske diplomaten ikke skjul på at det må skje dramatiske forvandlinger i det syriske styresettet dersom konflikten skal få et fredelig utfall.

Det syriske regimet har stålsatt seg og viser ingen nåde mot sine opponenter. Fly- og artilleribombing mot sivile mål har økt de siste ukene.

Det rapporteres også om bevisst bombardement av brødkøer og bakerier i Aleppo. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch er dette rene krigsforbrytelser og tyder på en kampanje for å få befolkningen i byen til å snu seg imot opprørerne.

Samtidig meldes det om at også opprørsstyrkene begår alvorlige overgrep mot fanger og folk som mistenkes for å støtte regimet.

Et lappeteppe

Da Det osmanske riket falt sammen for mer enn 90 år siden, etter mer enn 500 års styre i Levanten, ble de nye landegrensene diktert av den første verdenskrigs vinnere, Frankrike og Storbritannia.

De nye statene Syria, Irak, Libanon, Jordan og Palestina, ble skapt av en hemmelig pakt som fikk navnet Sykes-Picot, etter navnene på de to diplomatene som forhandlet den fram.

Innenfor Syria var det et lappeteppe av religiøse sekter og folkegrupper som hadde sine egne ambisjoner for styret.

Da Frankrike i 1946 lot Syria bli en uavhengig republikk, var det starten på tiår preget av ustabilitet, med en rekke kupp og kuppforsøk. Først da general Hafez al-Assad kom til makten i 1970, også han gjennom et kupp, ble det stabilitet i landet.

Men stabiliteten gikk på bekostning av syrernes menneskerettigheter.

Assad er ikke usårbar

Syrias nåværende president Bashar al-Assad tok over i 2000, da faren døde.

Sønnen, som er utdannet lege, arvet en strengt partikontrollert stat, der tusenvis av opposisjonelle satt i fengsel. Til å begynne med skjedde det en viss liberalisering, men etter hvert ble bremsene satt på. Kritikere ble igjen fengslet og mange av dem torturert.

Assad-familien tilhører alawittene, en liten levantisk sekt, løst knyttet til sjiaislam.

I dag utgjør alawittene rundt 12 prosent av Syrias 23 millioner innbyggere. Flertallet i landet, rundt 73 prosent, er sunnimuslimer. De fleste er arabere, men det er også kurdere og turkmenske sunnimuslimer.

I de drøye 40 årene som er gått siden Assad-familien ble dominerende i Syria, har styret vært preget av allianser mellom alawittene og utvalgte sunnimuslimske, kristne og drusiske støttespillere.

Et opprør som ble ledet av det sunnimuslimske brorskapet på begynnelsen av 1980-tallet, ble brutalt slått ned. I byen Hama ble mellom 5000 og 10.000 mennesker drept i kampene, og deler av den eldste delen av byen lagt i ruiner.

Dagens opprør har vist at makthaverne ikke er usårbare.

Islamister lar seg inspirere

Opprøret som kom i kjølvannet av opprørene og omveltningene i Tunisia og Egypt, har utviklet seg til en omfattende borgerkrig.

Men til forskjell fra Egypt og Tunisia, vil et maktskifte i Syria kunne få større konsekvenser for nabolandene Tyrkia, Libanon og Irak.

Det er snakk om endringer i tråd med det som skjedde etter at Det osmanske riket gikk i oppløsning og dagens grenser i Midtøsten ble tegnet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Flyktningleiren Zaatari i Mafraq, Jordan

Krigen har skapt en humanitærkrise der 300.000 har rømt landet til flyktningleirer som her i Jordan, mens over 1,2 millioner syrere er flyktninger i eget land.

Foto: Mohammad Hannon / Ap

I nabolandet Libanon, som i mange år var under Syrias pisk, men som også ble påvirket av land som Saudi-Arabia, USA, Frankrike og Israel, er folk mer enn bare spente.

Det snakkes høyt om at Syria kan bli delt i etniske og religiøse klaver etter en omfattende etnisk renskning i ulike deler av landet. Skjer dette, kan et skjørt land som Libanon bli trukket med.

I Irak, der attentater har vært en del av den politiske hverdagen det siste tiåret, er det en voksende bekymring over at kaoset i Syria skal spre seg østover.

Voldelige islamistgrupper, som satte Irak i brann mellom 2004 og 2007, har kunngjort at de akter å ta tilbake det som ble tapt under kampene med de amerikanske styrkene og de irakiske militsene som ble støtte av USA og den irakiske regjeringen.

De irakiske islamistene sier de er blitt inspirert av det syriske opprøret som har skapt en ny dynamikk i regionen, der frivillige fra andre deler av den islamske verden slåss i Syria som en del av en global hellig krig.

Lojale til makt

Hvorfor har så det syriske regimet vist seg å være seigere og mer sammenholdende enn det som har vært antatt i de vestlige hovedstedene?


Assad-regimet har vært holdbart ikke bare på grunn av rå makt og dominans. Presidenten og hans medspillere har beholdt hegemoniet ved å samarbeide og finne en balanse mellom ulike gruppers interesser.

Både far og sønn har kultivert forholdet til andre religiøse gruppers forretningsstand.

De har sørget for gode leveforhold for handel og finansielle nettverk, særlig i Damaskus og Aleppo, to sentrale byer for politisk og økonomisk liv og der over 30 prosent av befolkningen bor.

Lojaliteten er ikke utelukkende basert på penger eller alawittisk identitet, men på at samspillerne skaffer seg makt og innflytelse, uansett hvilken sekt eller religion de tilhører.

Den syriske hæren er fortsatt sterk. Selv om hæren mister noen områder, har den kommando- og kontrollapparatet intakt. Det har ikke opposisjonen, selv om de har mange med seg. Opposisjonen har heller ikke de samme våpnene den syriske militærmakten har og kan ta i bruk. I tillegg har hæren vist å være i stand til å omforme seg.

Ettersom de sunnimuslimske soldatene i en viss grad har desertert, og de gjenværende ikke blir stolt på i samme grad som før, har hæren nærmest blitt en alawittisk milits.

Vi ser nå nærmest en borgerkrig mellom alawittene og sunniaraberne. Og det gjør at krigen blir mer og mer brutal, men er også grunnen til at den syriske hæren ikke vil gi opp. Hvis de gir seg, vil den militære ledelsen bli drept. Og mange alawitter tror de blir marginalisert hvis de sunnimuslimske araberne tar over.

Det er vanskelig å se at borgerkrigen vil være over med det første.

SISTE NYTT

Siste nytt