I dag er Juba hovedstad i den nye nasjonen, som formelt ble til i juli i fjor. Byen ligger ved Nilen, helt sør i landet, med nye veier til nabolandene Kenya og Uganda.
Juba er per i dag en stor byggeplass, i full forvandling fra et krigsherjet sted med hus bygget av gjørme og restematerialer til en moderne by.
Restauranter og hoteller bygges og etableres og nye kontorbygg skyter i høyden, selv om enkelte departementer og ministre fortsatt har sin politiske hverdag i brakker og containere.
Likevel, enkelte ønsket seg en helt ny hovedstad, og vant. I september i fjor ble «flyttevedtaket» fattet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
«Like langt fra alle»
Den nye hovedstaden skal bygges rundt Ramciel, i dag beskrevet som en søvnig landsby.
Stedet ble valgt fordi det ligger midt i landet, eller som motstanderne av prosjektet sier:« Like langt fra alle.»
For selv om Sør-Sudan er mer enhetlig enn hva det kristne sør og det muslimske nord var i det felles, er det likevel sterke etniske spenninger i den nye nasjonen. Det gir seg blant annet utslag i krangler om eiendomsrett til landområder.
Ramciel beskrives som ingenmannsland, hvor regjeringen vil få full kontroll.
Den nye hovedstaden vil ligge nær kjerneområdet til landets største folkegruppe, dinka, noe som riktignok kan forsterke spenningene.
Ramciel er da også et dinkanavn og betyr «sentralt møtested».
150 milliarder dollar, minst
Av 66 internasjonale selskaper var det sørkoreanske South-Korea Land & Housing Corporation som vant prosjekteringskonkurransen.
South-Korea Land & Housing Corporation er et gigantisk selskap som lever av å bygge det de kaller økovennlige byer, med solceller på takene og alleer i gatene.
Ifølge avisen The Korea Times har selskapet lenge vært nedtynget i gjeld, såpass mye at det kan true finansieringen av nye prosjekter og gjør at de er ekstra avhengige av oppdragsgiverne.
Den nye hovedstaden vil koste 150 milliarder kroner, antakelig mer.
Det er adskillig mer enn det Sør-Sudan får i bistand, og det skal pumpes og selges mye olje for å få byen opp å stå. I dag klarer nasjonen knapt å betale sine offentlig ansatte.
- Les:
- Les:
Regjeringen forsikrer at det ikke er staten som skal betale for gildet, heller ikke giverlandene.
Næringslivet må bygge sine egne bygg og folk skal kjøpe egne boliger. Men staten skal bidra med veier og annen infrastruktur, for det finnes ikke – i likhet med store deler av det nye landet.
En internasjonal flyplass skal det også bli, så stor at den er tenkt som en regional fraktflyplass og gjøre Sør-Sudan til et handelssentrum.
Men, gitt at det skal være en hovedstad, skal det bygges parlament og regjeringskontorer, og der må offentlige penger brukes.
- Les også:
Prosjektet som ble stanset
En som har fulgt prosessen, er NRKs tidligere Afrika-korrespondent, Tomm Kristiansen. I to år, fra 2006 til 2008, arbeidet han som rådgiver for nåværende president Salva Kiir.
Kristiansen forteller at han i sin tid ved presidentkontoret kom over dokumenter hvor det fremkom at forretningsmenn fra Uganda, som var dømt for svik og underslag, også var involvert i prosjektet.
– Jeg rapporterte dette til presidenten, og byutviklingsprosjektet ble stanset. Men siden visepresident Riek Machar var interessert – og involvert – ble prosjektet likevel feid gjennom, uten videre utredninger og demokratiske prosesser. Visepresidenten er ingeniør, og glad i stål og sement, sier Kristiansen.
Visepresident Riek Machar er en av veteranene i den sørsudanske frigjøringskampen.
Han var en av pionerene i Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLA/M), men brøt ut tidlig på 1990-tallet for å danne en egen gruppering.
– I 1997 sluttet også han seg til fredsavtalen mellom nord og sør og ble en av flere sørsudanske visepresidenter under Omar al-Bashir. Nå er han Salva Kiirs nestkommanderende og landets fremste «maktpolitiker».
- Les også:
Artikkelen fortsetter under bildet.
Miniatyr av Capitol Hill
Ramciel – hvis tegningene følges – vil ligne en middels amerikansk by, formet som en blomst rundt et sentrum med fontener og vannspeil.
Stasbygningene skal bli edwardianske i stilen mens parlamentet blir en miniatyr av Kongressen i Washington.
Kristiansen beskriver den påtenkte hovedstaden som en by for en annen livsstil enn den afrikanske.
– Ut fra skissene blir det mange supermarkeder, men ikke de typiske afrikanske markedsplassene. Folk skal bo i blokker, det har knapt noen av dem som bor i Sør-Sudan gjort tidligere.
– Byen som det sørkoreanske South-Korea Land & Housing Corporation skal i gang med å bygge, blir til forveksling lik byene selskapet konstruerer i Midtøsten og Asia.
– Det hele vitner i det hele tatt om at planleggerne vet lite om den afrikanske livsformen, mener Kristiansen.
I tillegg kommer det faktum at Sør-Sudan er ett av de mest tradisjonelle samfunnene i Afrika, med store områder knapt påvirket av modernisering resten av kontinentet og verden har gjennomgått de siste 50 årene.
Ikke velkommen i Juba
Tilhengere av flytteprosjektet hevder det vil koste like mye å utvide Juba som å bygge opp Ramciel.
Fra 2005 til 2011 ble innbyggertallet i Juba fordoblet. Ingen vet helt hvor mange som bor i byen, men anslagene ligger rundt 300.000.
Baristammen som tradisjonelt har hatt tilhold i området blir i afrikanske medier sitert på at de føler de mister kontrollen over områder som har tilhørt dem i århundrer, mens gründere, forretningsfolk og entreprenører som skal bygge den nye nasjonen ikke føler seg velkommen i landets nåværende hovedstad.
Sør-Sudans sjel
Blant dem som har reagert på det nye hovedstadsprosjektet, er den fremtredende politikeren Luka Biong Deng. Han har vært minister for både Omar al-Bashir og Salva Kiir.
Han advarer nå mot oppbyggingen mot den nye hovedstaden og viser til mangelen på en demokratisk prosess rundt vedtaket. Et halvt år tok det, fra utredningene startet til regjeringsvedtaket ble banket gjennom.
Han minner også sine tidligere kolleger om at de vedtok å gjøre Juba til hovedstad.
Luka Biong Deng mener å røre Juba er å røre Sør-Sudans sjel.
– Vi bestemte oss for at John Garang, nasjonens far som omkom i en helikopterulykke i 2005, skulle begraves i Juba – fordi det var landets hovedstad. Vi kan ikke bringe den beslutningen i vanære, sier Luka Biong.
Luka Biong håper de døde skal få regjeringen på bedre tanker. Spørsmålet er om det hjelper.