Paul Ryan – ingen Sarah Palin!

Det er alltid stor spenning før de amerikanske presidentkandidatene nominerer sin «running mate», altså sin visepresidentkandidat.

Tradisjonelt har interessen gitt seg med en gang navnet er blitt kjent.

En visepresident i USA har formelt bare to oppgaver: Å lede møtene i Senatet, samt overta jobben dersom verdens mektigste mann dør eller blir drept.

Så ingen har egentlig brydd seg – før Dick Cheney dukket opp. Han redefinerte rollen og ble tidenes mektigste visepresident.

Barack Obama og Joe Biden har de siste tre og et halvt år hatt et mer tradisjonell arbeidsdeling.

Taperen fikk 2.plass

I utgangspunktet var det ingen partier, ei heller allminnelig stemmerett; så kandidatene som allerede var på plass i Kongressen nominerte seg selv og drev valgkamp blant sine egne.

Den som fikk flest stemmer ble president, den som havnet på annen plass ble visepresident.

De to var – om ikke bite fiender, så i alle fall – politiske motstandere, og han som vant var lite lysten på å dele makten med en som motarbeidet ham.

I moderne tid har man også sett hvordan håpefulle kandidater i primærvalgene har kritisert partifeller som også prøver seg.

Det er derfor nokså uvanlig at den som går seirende ut av primærvalgene velger en av sine argeste konkurrenter fra nominasjonsprosessen til visepresidentkandidat.

Utfylle og komplettere

Når en presidentkandidat foretar et slikt valg er det mye å ta hensyn til. Vedkommende bør helst ikke være et speilbilde av kandidaten selv. Han – eller altså da i to tilfeller hun – bør tilføre «the ticket» noe kandidaten ikke har.

Kjønn, alder, religion, geografi – samt politisk og personlig appell. Men underliggende: Også «egnethet».

En visepresident er bare «ei kule unna» Det hvite hus.

Underforstått: Dersom presidenten blir myrdet, så må nummer to ha tilstrekkelig erfaring og pondus, autoriet og myndighet til å fylle avdødes sko. Med andre ord: Være beredt til å påta seg ansvaret.

Paul Ryan – hvem?

Den 42 år gamle kongressmannen er totalt ukjent for det store flertall av amerikanske velgere.

At han er inne i sin syvende periode i Representantenes hus er kjent i hans eget valgdistrikt, samt blant politiske junkies og journalister på Capitol Hill. Han er katolikk, treningsnarkoman og trebarnsfar.

Utfordringen for republikanerene blir å overbevise velgerne om at Ryan er rett mann på rett plass, at han er laget av presidentstoff og dermed tillitvekkende – og samlende – nok til å kunne ta over på kort varsel i det som vil være en vanskelig tid.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Et bevisst valg

Når Mitt Romney velger Paul Ryan så er det ikke for å få en bredere plattform, det er for å styrke den plattformen han allerede står på.

Ryan leder den mektige budsjettkomiteen i Representantenes uset der han har stått frem som en tilhenger av mindre statlig styring og tilsvarende budsjetter. Han ønsker å redusere offentlige utgifter og kutte i blant annet sosiale støtteordninger til fattige og gamle.

Romney signaliserer med dette at han vil gjøre økonomien til hovedsaken i valgkampen og gambler på at han med Paul Ryan vil skape mer entusiasme
blant de konservative og mobilisere flere på høyresiden, enn Republikanerne risikerer å miste blant utsatte grupper på det som i amerikansk politikk kan kalles venstresiden.

Who cares?

Det store spørsmålet er imidlertid: Hvem bryr seg? Presidentvalgkampen avspeiler det amerikanske samfunn.

Der er det vinneren som gjelder. Éneren dyrkes, toeren er en taper – presidentvalg som i OL.

Det var bare med den oppsiktsvekkende nominasjonen av Sarah Palin for fire år siden, og valgkomitéformann Cheneys valg av seg selv i år 2000 at Republikanerene brøt lydmuren.

Romney velger en passende assistent – som tilfredsstiller det ultimate krav: Visepresidentkandidaten må ikke overskygge kandidaten selv!