Spanske husokkupanter får uventet hjelp fra Norge

– De har kastet oss ut en gang. Nå vil de gjøre det igjen.

29 år gamle Azucena Paredes henter frem brevene som viser at familiens verste mareritt er i ferd med å skje igjen. For andre gang skal de kastes på gata.

Azucena går opp trappene til det som var hennes barndomshjem, men som nå er blitt et minne om hennes verste dag. Dagen for seks måneder siden da familien ble kastet på gata.

Døra til den gamle leiligheten er dekket med sement. Murt igjen av eieren, for å hindre noen å ta seg inn i leiligheten. På overflaten er det risset inn ordet «okkupert».

– Det er så trist, sier Azucena, og stryker hånden over sementen. – I 20 år bodde vi her og så endte det på denne måten.

NRK fulgte den dramatiske utkastelsen av familien i november i fjor, med Azucena, hennes mor, bestemor og 3 små barn. Uten arbeid eller inntekt, ble gammel gjeld på huset for tung å bære.

• Les også: Spanjolene kastes på gata - klarer ikke å betale gjelda

En kald novemberdag i fjor møtte opprørspolitiet opp foran inngangen. Området ble sperret av. Mens barna til Azucena ble kjørt til barnehagen, lenket naboene seg fast til inngangen i et forsøk på å stoppe det hele.

Kastet på gata

– Det er en dag jeg aldri vil glemme. De etterlot oss på gata som om vi var hunder. Det er den verste dagen i mitt liv, sier Azucena.

Men de fant tak over hodet, i en leilighet som sto tom rett i nærheten. Den okkuperer de, for å unngå et liv på gata. I en alder av 88 år, har bestemor Tomasa blitt husokkupant.

– Akkurat nå okkuperer vi denne leiligheten. Det er ulovlig. Og nå har vi fått beskjed om at vi blir kastet ut på nytt, sier Azucena, mens tårene renner nedover ansiktet.

– Mamma er trist fordi det gamle huset er ødelagt, sier fire år gamle Desirée. – Ikke gråt, mamma, trøster den lille jenta.

Men det er nettopp barna som er Azucenas største bekymring. For nå som de endelig hadde begynt å slå seg til ro, skal de igjen se at leker og møbler forsvinner ut på gata.

– Hvordan skal jeg forklare dem at vi må bytte hus igjen? Hva skal jeg si til dem, spør hun fortvilet.

Azucena finner ikke jobb. Med tre små barn under fire år, stiller hun bakerst i køen på arbeidsmarkedet. Moren, Rosa Maria, er sykemeldt etter en skulderoperasjon. Og bestemor Tomasa har bare pensjonen sin å bidra med. Noen vanlig husleie har familien ikke råd til.

– Det er det samme problemet. Når det ikke finnes jobb, klarer man ikke alle utgiftene. Og på et tidspunkt vet man ikke lenger hva man kan gjøre, sier Rosa Maria.

Uventet hjelp

Men midt i deres svarteste tid, har det kommet uventet hjelp langt bortefra. En norsk familie så reportasjen på NRK og bestemte seg for å hjelpe. I seks måneder har familien Larsen fra Oslo sendt 400 euro hver måned i støtte.

Azucena fisker frem telefonen og viser e-postene hun har fått fra Lise Larsen og hennes barnebarn Sunniva på 11 år.

– Her skriver de at de vil sende meg 400 euro i måneden.

– Hvordan reagerte du da?

– Jeg hadde ikke ord. Det imponerte meg at det fortsatt finnes mennesker som er villige til å hjelpe andre, sier Azucena.

I seks måneder har den norske familien vært hennes redningsbøye. Og nå er de på vei til Madrid.

– Jeg har veldig lyst til å bli kjent med dem. Helt siden de tok kontakt, har jeg tenkt at jeg en vakker dag vil bli kjent med dem. Jeg har ventet lenge på å treffe dem, sier Azucena.

Sosial krise

I Spania tar folk til gatene i protest mot en voksende sosial krise. Arbeidsledigheten har eksplodert, og hver femte spanjol står nå uten jobb. Blant unge er over 50 prosent arbeidsledige. Og hver dag kastes over 200 familier på gata på grunn av uoppgjort gjeld.

• Les også: – Mangler snart penger til lønn

– Vi har mange arbeidere som ender på gata. Det er mennesker som mister jobbene sine og som ikke lenger kan betale for seg. Og man kaster dem ut av husene, til og med barn kastes på gata. Men problemet er større enn som så, for selv om de mister alt, må de fortsette å betale gjelden til bankene, sier Pilar Gomez fra fagforeningen CGT.

• Les også: Spanias kredittverdighet nedgradert

Denne uken ble kjent at skakkjørte spanske banker skal reddes med flere hundre milliarder kroner fra EU. Samtidig gror frustrasjonen over kutt og nedskjæringer for vanlige folk.

– For politikerne eksisterer bare bankene. Menneskene har sluttet å bety noe for dem. Hele systemet er perverst, sier en mann i dress, som haster forbi demonstrasjonen.

Spania er på ny blitt EUs hodepine. Med et bankvesen truet av kollaps, og en økonomi som krymper i resesjon.

Har med leker

Men lyspunkter finnes, også for Azucena. NRK blir med når hun endelig skal treffe sine norske hjelpere for første gang.

Lise Larsen og barnebarnet Sunniva kommer med to store kofferter fylt med leker og klær.

Alle klemmer hverandre. Praten går, selv med betydelige språkproblemer.

– Farmor og jeg så innslaget på TV. Alle lekene ble kastet ut. Jeg så bestemoren og barna på gata. Det var forferdelig. Og jeg tenkte at her må vi gjøre noe, sier Sunniva.

Den engasjerte 11-åringen organiserte kakelotteri og samlet inn penger til familien. Nå skal hun starte med spansk på skolen og har med seg en blokk med spanske gloser, som hun har øvd på før besøket. Turen til Madrid var bursdagsgave fra farmor Lise.

Hjelpen fra Norge betyr mye for Azucena.

– Jeg har ikke ord, sier hun, mens tårene strømmer.

– Ikke jeg heller, sier Lise. – Det er så godt å se dere. Vi har gledet oss sånn til det, spesielt Sunniva. Vi er heldige som kjenner dere, sier Lise til Azucena.

– Det de gjør for vår familie, det finnes ikke ord for å takke dem.

Og familien forteller sine norske gjester, om vanskeligheter med å finne jobb, om støtteordninger som forsvinner og om nyheten om at familien skal kastes ut på nytt.

– Nå kan vi bare vente på at de kaster oss ut for andre gang, sier Azucena.

– Dette er forferdelig, sier Lise. Det må da finnes en måte å hjelpe dem til å finne seg en fast bolig, utbryter hun.

Betaler husleien

– Det er jo helt forferdelig. Det står jo ledige leiligheter andre steder. Hvem er det som er ansvarlig for dette, spør Lise?

Azuzena forklarer at det er staten.

– Staten har skylden for alt som skjer med oss, sier hun.

Lise bestemmer seg for å betale fremtidig husleie – for å sikre dem et ordentlig hjem- noe som fort koster rundt 7.000 kroner i måneden i Madrid. Et tilbud som nesten er for sjenerøst for familien.

– Det er veldig sterkt. Vi ønsker jo ikke at hun skal overta vår bør og måtte jobbe ekstra mye på grunn av oss. Det er altfor mye, sier Rosa María.

Lise beroliger med at hun har mer enn nok.

– Jeg liker å ha et mål, så et av målene mine nå er at dere kan få dere en bolig, et sted hvor dere kan bo trygt, sier Lise.

Så er besøket over. Hele familien følger Lise og Sunniva ned til taxien som venter utenfor. De klemmer hverandre og sier ha det.

De er to familier fra hver sin kant av Europa, fra to land i hver sin ende av velferdsskalaen, som likevel har funnet hverandre i håp om at fremtiden vil bli bedre.