Eieren av hotellet mitt i Juba, rister oppgitt på hodet. Han har vært forutseende og fått tak i nok diesel i tide. Han har nok til å holde hotellets aggregat gående i fjorten dager, slik at ingen av rommene skal mangle strøm. Men han vet ikke om han klarer å skaffe mer diesel når tanken begynner å gå tom.
Selskapene som importerer drivstoff fra nabolandene Uganda og Kenya, må betale leveransene med dollar. Det gikk greit så lenge Sør-Sudan produserte og solgte olje og fikk betalt med den harde valutaen.
Men etter at Sør-Sudans regjering stengte alle oljefeltene sine for tre måneder siden som et trekk i den bitre konflikten med Sudan, erkefienden i nord, har valutareservene i den nye nasjonen i sør tørket inn, så kraftig at det ikke lenger er nok dollar å få tak i til å sikre tilstrekkelig import av bensin og diesel.
Køene av biler og motorsykler er lange som et vondt år foran de få stasjonene som fortsatt klarer å få inn bensin utenfra. Samtidig parkeres stadig flere busser i mangel på diesel.
Folk kommer seg ikke på jobb. Tankbilene som forsyner store deler av Juba med vann, kommer seg heller ikke rundt når de ikke får drivstoff. Det dieselfyrte kraftverket i byen står, og har gjort det i vel en måned.
Et helt samfunnsmaskineri knirker i sammenføyningene i denne nye nasjonen, som ble feiret med brask og bram da den fikk sin uavhengighet 9. juli i fjor.
- Les:
- Les:
- Les:
98 prosent oljepenger
Forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan er fortsatt spent, selv om soldater fra sør har trukket seg fra oljeområdet Heglig i nord.
Foto: ADRIANE OHANESIAN / Afp”Vi klarte oss uten olje i alle årene vi var i bushen. Vi skal klare det nå, også.”
Det manglet ikke på optimistiske utsagn fra ledende sørsudanske politikere da oljekranene ble skrudd til i slutten av januar.
Men Sør-Sudan under den mer enn tjue år lange og blodige borgerkrigen er ikke det samme landet som langsomt, skritt for skritt, er forsøkt bygget opp etter at fredsavtalen med Omar al-Bashirs regime i Khartoum ble inngått i 2005.
Det har vært en nasjonsbygging basert på internasjonal bistand og – fremfor alt – olje. 98 prosent av statsinntektene kom fra oljefeltene før de ble stengt.
Her i Juba klør et samlet korps av diplomater seg i hodet og lurer på hvordan president Salva Kiir og hans regjering skal klare seg uten oljepengene og stanse en økonomi som er i fritt fall.
Det vil ta år å få planlagt, finansiert og bygget en ny oljerørledning fra Sør-Sudans oljefelter til enten Lamu i Kenya eller over Etiopia til Djibouti. Og i mellomtiden skal alle statsansatte og soldatene i hæren lønnes fra en bunnskrapt statskasse.
Sør-Sudan kan teoretisk sett gå på det internasjonale lånemarkedet for å dekke deler av inntektene som er blitt borte. Regjeringen kan pantsette deler av oljefeltene som sikkerhet for lån som måtte bli gitt til skyhøye renter. Men olje som ligger i krigstruede grenseområder, er neppe drømmepant for særlig mange långivere.
Regnestykkene som økonomiekspertene legger på bordet både i den norske og andre giverlands ambassader her i Juba, er i det hele tatt, og mildt sagt, illevarslende for Sør-Sudan.
Den lille nasjonsbyggingen som er skjedd etter fredsslutningen for vel seks år siden, synes å gå i oppløsning om ikke oljen snart hentes opp fra feltene igjen og blir sendt ut på verdensmarkedet gjennom Sudans rørledningsnett.
Vilkårene for en slik gjenopptagelse av Sør-Sudans oljeeksport blir et hovedpunkt om og når utsendinger fra de to nabolandene setter seg ved forhandlingsbordet i Etiopias hovedstad Addis Abeba i løpet av fjorten dager i tråd med et nytt såkalt veikart som er vedtatt av freds- og sikkerhetsrådet i Den afrikanske unionen (AU).
Khartoum har satt fri sørsudanske krigsfanger etter tilbaketrekningen fra Heglig.
Foto: MOHAMED NURELDIN ABDALLAH / ReutersHåp i Addis?
Etter de siste ukenes kamper og bombing i grenseområdene mellom Sudan og Sør-Sudan, og en stadig heftigere krigsretorikk både i Khartoum og Juba, kan det synes fjernt å få partene til å enes om en varig løsning på striden de er inne i.
Men regjeringene i både Juba og Khartoum er under et enormt internasjonalt press for å hindre at spenningen og trefningene i grenseområdene utvikler seg til full krig.
Her i Juba har både regjeringsmedlemmer og diplomater med tilfredshet merket seg at AU nå gir Etiopias innflytelsesrike statsminister Meles Zenawi en sentral rolle i fredsmeglingen som skal finne sted mellom Sudan og Sør-Sudan.
Meles kommer på banen etter at Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki, ikke kan sies å ha hatt noen heldig hånd med forhandlingsrundene så langt. Han var ikke engang til stede under det viktige møtet i AUs freds- og sikkerhetsråd for fire dager siden.
Rådets veikart forutsetter at det skal oppnås enighet i løpet av tre måneder om blant annet grensedragninger og fordeling av oljeinntekter mellom nord og sør.
I mellomtiden vil økonomiske lover gjøre seg mer og mer gjeldende her i Juba.
