Nei til abort, ja til kvinnefrigjøring

I år er det 50-år siden den 15 år gamle Helõ Pinheiro passerte «Bar Veloso» i Rio de Janeiro på vei til Ipanema-stranden.

Tenåringen var veldreid og vakker. De to bossanovamusikerne, Tom Jobim og Vinicius de Moraes, både to og tre ganger eldre enn den unge skjønnheten, satt på stamkafeen og utbrøt: «Se så vakker hun er!»

Med sangen «Piken fra Ipanema» ga de det latinamerikanske skjønnhetsidealet et ansikt – og en kropp, selv om de lett påkledde karnevalsdeltagerne – med strutsefjær og minimale bastskjørt – representerer det brasilianske kroppsidealet.

• Les: Piken fra Ipanema – i 50 år

Men hverdagen for flertallet av latinamerikanske kvinner er svært langt fra badestrender og karnevalsrytmer.

Argentina avkriminaliserer abort

Den omtalte domsavsigelsen i Argentina er blitt kritisert av antiabort fundamentalister.

15-åringen, som var blitt voldtatt av sin stefar, fikk riktignok rettens medhold, men først i 20. uke. En sendrektighet som også er blitt sterkt kritisert.

Det er en gryende debatt om dette følsomme temaet i Latin-Amerika, men de argentinske dommerne toer sine hender.

De avviser at dette er et steg i retning legalisering av abort i landet, det er kun en presisering av en allerede eksisterende – og noe tvetydig – lov fra 1921.

Det medfører at argentinske kvinner ikke lenger behøver å få en rettslig kjennelse dersom de ønsker å ta en abort hvis de er blitt gravide som resultat av en voldtekt.

Virkeligheten

Det er i all hovedsak bare cubanske kvinner som har rett til selvbestemt abort i Latin-Amerika.

Noen land tillater abort hvis det truer morens liv eller hvis graviditeten er et resultat av en voldtekt, mens enkelte land har nulltoleranse, uansett årsak.

Men lovforbud forhindrer ikke abortinngrep.

Det er enorme mørketall, men anslagsvis utføres det fire millioner illegale aborter i Latin-Amerika hvert år.

De fleste blir gjennomført av ufaglærte amatører, så hundretusener av kvinner havner på sykehus, og ifølge beregninger dør 4–5000 latinamerikanske kvinner hvert år som et resultat av de ulovlige abortene.

Velstående kvinner i storbyene kan – i det minste – oppsøke private klinikker der kvalifisert helsepersonell kan utføre «forbrytelsen» i medisinsk forsvarlige omgivelser, hvilket muligens er en trøst, mens fattige kvinner straffes ytterligere for å befinne seg nederst på den sosiale rangstige.

Rollemodeller – med begrenset innflytelse

Store deler av det sørlige Amerika ble styrt av militærdiktatorer på 1970- og 80-tallet. Menneskerettighetene sto lavt i kurs, opposisjonelle ble fengslet uten lov og dom, tortur og likvideringer hørte til dagens orden.

• Les: «Dødens engel» fikk livstid

Hundretusenvis flyktet og levde i eksil i årevis. Andre motarbeidet militærjuntaene i det stille i hjemlandet.

Tidligere president i Chile Michelle Bachelet er en av dem. Nåværende president Cristina Fernández de Krichner i Argentina en annen. President Dilma Rousseff i Brasil en tredje.

• Les også: Cristina Fernández - Presidenten på høye hæler

– De er alle «barn» av diktaturet, sier Benedicte Bull ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, og understreker militærjuntaenes indirekte betydning for den gryende kvinnefrigjøringen i Latin-Amerika.

– De er alle pluss/minus 60 år, de har universitetsutdannelse og er venstreorienterte, uten at de kan beskrives som kvinnesakspresidenter – men de har prøvd, sier hun.

Katolisisme og religion

Det er to høye hindre latinamerikanske kvinner må passere, ifølge Bull.

Det ene er den konservative ledelsen i den katolske kirken, som er meget sterk i Latin-Amerika, det andre er den svært mannsorienterte og mannsdominerte kulturen i verdensdelen.

Latin-Amerika-eksperten understreker at det er enorme forskjeller mellom overklassekvinner i europeisklignende metropoler som Santiago og Buenos Aires og urbefolkningskvinner i land som Bolivia og Guatemala.

Men selv om det har skjedd mye hva utdanning og politisk deltagelse angår, er abortspørsmålet et felt hvor det har skjedd lite, mener Bull og
og trekker frem religionens rolle.

Det har vært den katolske kirken som har frontet abortmotstanden, en kirke der eldre konservative menn sitter med makten.

Samtidig viser undersøkelser at vanlige katolikker i dag har et mer liberalt syn på skilsmisse og abort enn det kardinalene har.

Nær to tredjedeler av argentinerne støtter en legalisering av abort, ifølge argentinske Cedes, Senter for studier av staten og samfunnet.

Likevel, de evangeliske menighetene er på sterk fremmarsj i Latin-Amerika og de har ofte en knallhord holdning i disse spørsmålene. Og kvinner er ikke nødvendigvis noe mer positive til å liberalisere abortlovene enn menn, ifølge førsteamanuensisen.

Kompromisser og praktisk politikk

De tre nevnte presidentene Bachelet, Fernandez og Rousseff har alle forsøkt – og til dels lykkes – med å få gjennomført reformer med tanke på kvinners rettigheter.

Men politikk er også det muliges kunst, der det ofte må tas hensyn til allianser og koalisjoner.

– Ofte er det et spørsmål om politiske hestehandler, der man ofte må unnlate å gjøre noe for ikke å skaffe seg unødvendige fiender på høyresiden, sier Benedicte Bull.

– Eller kanskje man skal si på «mannesiden», for den konservative religiøse skepsisen og motstanden mot kvinnefrigjøring fra den latinamerikanske machomannen er ofte to sider av samme sak, mener hun.

I verdispørsmål, som ved abort og skilsmisse, er det nok de konservative kristne som er utfordringen, men i hverdagen, i hus og hjem, er det mannen og mannsrollen som er bøygen.

Enorme endringer i familiemønsteret

Selv om machokulturen er fremtredende så er det stadig flere kvinner som får utdannelse, deltar i arbeidslivet og styrer familieøkonomien, sier den norske førsteamanuensisen, og kaller bildet av den tradisjonelle latinamerikanske kjernefamilien «en illusjon».

Mange par går fra hverandre, uten at de nødvendigvis er skilt, og kvinnene tar ansvar for husholdningen.

Men denne nye posisjonen som familieoverhodet har også en ulempe.

At kvinnene har påtatt seg mer ansvar utenfor husets fire vegger, betyr ikke at ektemannen spiller en mer aktiv rolle i hjemmet.

Den tradisjonelle latinamerikanske mannen hegner om sitt machoimage, og da er bleieskifte, gulvvask og vinduspussing lite attraktive som mannesysler.

Så på hjemmebane har Latin-Amerikas kvinner et langt lerret å bleke.

Piken fra Ipanema lever videre

Til sommeren fyller Helõ Pinheiro 67 år, men det kvinneidealet den brasilianske blondinen har representert gjennom et langt liv blir ikke pensjonert. Snarer tvert imot.

Argentina og Mexico er på verdenstoppen hva kosmetisk kirurgi angår, og ingen bearbeider sitt utseende mer enn «las porteñas» – de kvinnelige innbyggerne i Buenos Aires.

• Les også: Venezuela - verdensmester i vakre kvinner

«Min beste investering!» har jeg hørt argentinske menn si etter å ha betalt for at kona fikk fjernet noen ribben, strammet ansiktet eller fikset puppene. Hvis hun ikke hadde fått silikonbryst av foreldrene til en tidligere bursdag.

De plastiske kirurgene i Buenos Aires er blant de beste i verden og med et gunstig prisnivå trekker skjønnhetsindustrien til seg velbeslåtte turister fra en hel verden. Kroppsfikseringen er blitt big business.

Det finnes – med andre ord – få begrensninger når det gjelder inngrep i kvinnekroppen, rent bortsett fra abort.