Brasil skal granske fortiden

Jeg sitter på kontoret til Victoria Grabois (68), leder for organisasjonen Tortura nunca mais – Aldri mer tortur – her i Rio de Janeiro.

På veggen bak henne henger en stor plakat med bilder av rundt 80 kvinner og menn, alle ofre for militærregimet som styrte Brasil fra 1964 til 1985.

Tre av ofrene var Victorias nærmeste familie, hennes ektemann, far og bror.

Victoria Grabois kjemper for rettferdighet for familiemedlemmer som forsvant under militærdiktaturet.

Foto: Arnt Stefansen/NRK

Gilberto Olimpia Mario er Victoria Grabois sin savnede ektemann.

Foto: Aldri Mer Tortur

– Det er uansett fryktelig å oppleve at noen av ens nærmeste dør. Men i en normal situasjon er det tross alt mulig å bearbeide sorgen og leve videre.

– Mye verre er det når ens kjære bare forsvinner, blir tatt av et grusomt regime som ikke vil fortelle når, hvor og hvordan de døde, og ikke vil gi oss en grav å gå til, sier hun.

– En mor som mistet sin sønn under militærdiktaturet dekket hver dag på til ham til middag. Hun gjorde det i mange, mange år. Det var hennes måte å bearbeide sorgen på, i mangel av noe bedre.

– Den dag i dag vet vi ikke hva som skjedde med våre familier, og det er en grusom skjebne å leve med, sier den 68 år gamle kvinnen.

Og hun slår fast at dette ikke bare er en humanitær sak som gjelder enkeltmennesker:

– Dette handler om Brasils nasjonale hukommelse. Det handler om at et land bør bygge sin fremtid på sannhet og rettferdighet, ikke på løgn, fortielse og urett.

– Jeg kjenner ikke noe land som har greid å bygge demokratiet mens man har dekket over myndighetenes forbrytelser.

• Les: Spansk stjernedommer for retten

– Vi må fjerne denne skampletten fra vår historie for å hindre at noe slikt skjer på ny, sier Victoria Grabois.

Generalenes to tiår

Brasils militære tok makten ved et kupp i slutten av mars 1964, og først i 1985 ga generalene fra seg makten.

Diktaturet i Brasil var mindre blodig enn i nabolandene Chile og Argentina, men for regimets motstandere, i første rekke den politiske venstresiden, var brutaliteten like stor.

Mer enn 500 ble myrdet, tusener ble utsatt for grusom tortur og mer enn 50.000 havnet i fengsel. Og i motsetning til i andre latinamerikanske land som Argentina, Uruguay og Chile er ingen brasilianske militære blitt straffet for sine forbrytelser under diktaturet.

I 1979 vedtok nemlig Brasils militærstyre en amnestilov som fritar de ansvarlige for alle overgrep i denne perioden, og denne loven er aldri blitt endret.

Brasil er også det eneste latinamerikanske landet som ikke har etterforsket drap, bortføringer og tortur under militærdiktaturet.

Dette til tross for at landet de siste ni årene har vært styrt av ledere som var i sterk opposisjon til regimet.

Lula da Silva, som var president fra 2003 til 2011 var fagforeningsleder og opposisjonell under militærdiktaturet, mens dagens president Dilma Rousseff var geriljasoldat og deltok i væpnet kamp mot regimet før hun ble fengslet og torturert på det groveste av de militære.

Men før jul i fjor besluttet Dilma Rousseff å opprette en såkalt Sannhetskommisjon som skal gi svar på hva som skjedde med regimets ofre, og kommisjonen forbereder seg nå på å starte sitt arbeid.

• Les: Brasil oppretter sannhetskommisjon

På kontoret til organisasjonen Aldri mer tortur henger bildene av savnede personer fra militærdiktaturepoken.

Foto: Arnt Stefnansen/NRK

Venter halvsannheter

Men ofrenes organisasjon Aldri mer tortur har ingen tro på at den nye kommisjonen vil gjøre opp for gammel urett.

– Dette blir ingen Sannhetskommisjon, men en kommisjon for halvsannheter, sier Victoria Grabois.

– Den eneste grunnen til at myndighetene gjør dette er at vi og andre menneskerettsgrupper har presset så hardt på og fått så mye internasjonal støtte.

– Brasil er et land med en mektig elite, der de militære har hatt og fortsatt har en veldig innflytelse, sier hun.

Og hun er dypt skuffet over Dilma Rousseffs rolle i forhold til overgrepene som ble gjort under militærregimet.

• Les: Brasil får kvinnelig president

– Det minste hun kunne gjøre var å ringe oss. Men hun har aldri tatt kontakt, og aldri invitert oss til et møte, sier Victoria Grabois.

Dilma Rousseff ble valgt til Brasils president oktober 2010. Hun har skuffet mange for å ikke gå tøffere inn i fortiden.

Foto: LEO RAMIREZ/Afp

Bilde av Dilma Rousseff tatt i 1970, etter at hun ble arrestert for motstandsvirksomhet mot militærstyret.

Foto: HO/Reuters

– De militære og deres politiske venner er så sterke her i Brasil at ingen president kan utfordre dem uten å få store politiske problemer.

– De kreftene som for enhver pris vil unngå et oppgjør med diktaturtiden har for eksempel sterk innflytelse i nasjonalforsamlingen, og Dilma Rouseff trenger deres støtte i mange saker for å få gjennomført sin politikk, sier Grabois.

Hets mot presidenten

Og at de militære og deres støttespillere har stor makt i Brasil ser man tydelig i medienes dekning av debatten om diktaturtiden.

Mektige høyremedier som O Globo, Folha de S. Paulo og Veja har kommet med voldsomme angrep på Dilma Rousseff for hennes kamp mot militærregimet, og har kalt henne «en terrorist» og «en bankraner.»

– Dette er en kampanje fra den brasilianske eliten som ligger på det laveste og mest usle nivå, sier lederen for organisasjonen Aldri mer Tortur.

– Mediene hetser presidenten fordi hun grep til våpen mot de militære og var med i geriljaen. Dette er vel ikke noe som skal diskvalifisere en politiker, det at man kjempet mot et diktatur.

– Men eliten og høyrepressen her i Brasil eier ikke skam, og forstår ikke at folk andre steder i verden ser med undring på et land som fortsatt forsvarer et slikt regime, sier hun.

Og hun sier hun vil fortsette sin kamp for sannheten så lenge hun lever.

– I hele mitt liv har jeg kjempet for sannheten om det som skjedde i min ungdom. Jeg var bare 20 år da de militære tok makten, og nå er jeg 68, så dette er blitt min livsoppgave.

– Sannheten er blitt mitt eneste mål, og jeg vil kjempe til døden for den.