Jernteppet forsvant, russerne fikk fri utreise der de tidligere ble straffet med ti års fengsel hvis de ble tatt i forsøk på å flykte over piggtrådgjerdene langs grensene.
Annenhver russer vil flytte
I dag er det bare den private lommeboken som regulerer russernes reiselyst. Russiske turoperatører hører til verdens største.
Samtidig ønsker 55 prosent av russerne å utvandre hvis de kunne, viser en omfattende meningsmåling fra mediehuset «Kommersant». Ikke siden Sovjetunionens oppløsning har dette tallet vært så høyt.
Byråkratiseringen ble mye verre, paradoksalt nok. Det gjelder hele den tidligere østblokken.
Årsaken er at det naturlig nok oppstod et lov- og verdivakuum etter 74 års diktatur i Russland og 50 års diktatur i Øst-Europa.
Dermed ble det gitt et enormt armslag til byråkratene i de fattige statene. De utnyttet vakuumet til å institusjonalisere tilfeldighetenes praksis som bare ble forutsigbar for folk hvis de ga bestikkelser. Dette er fortsatt bakteppet for korrupsjonen.
I dag er korrupsjonen betydelig verre enn da Putin tok over etter Jeltsin i 2000, og byråkratiseringen mye verre enn selv i sovjettiden, hevder Russlands tidligere visestatsminister, Grigorij Javlinskij.
Nedlagt, splittet og gjenoppstått
KGB ble nedlagt som enhetlig organisasjon, men tjenesten ble bare splittet opp i det hemmelige politiet FSB, Presidentens sikkerhetstjeneste og Russlands strategiske etterretningstjeneste.
Kommunistpartiet SUKP eller KPSS ble først forbund men gjenoppsto som KPRF, Kommunistpartiet i den russiske føderasjon.
Kommunistene har i 20 år vært ledet av den joviale landsbyskolelæreren Gennadij Ziuganov, og er det nest største partiet etter dumavalget 4. desember i år.
«Piratisering»
Privatiseringen av næringslivet i det postkommunistiske Russland skjedde under president Boris Jeltsin, statsministrene Jegor Gajdar og Viktor Tsjernomyrdin, og med Anatolij Tsjubais som privatiseringsminister.
To prosent av befolkningen fikk legge beslag på nasjonalformuen. I dag kalles 1990-tallets privatisering på russisk for «piratisering».
Resultatet ble filleproletariseringen av en meget stor del av befolkningen i Russland og resten av det gamle sovjetsamfunnet. Russerne snakket om feiebrettmennesket på 1990-tallet. Filleproletariseringen var farlig fordi den historisk var bakteppet også for fascisme.
Ved dumavalget i 1993 fikk partiet til nasjonalisten Vladimir Zjirinovskij 25 prosent av stemmene, men er i dag bare det fjerde største partiet i dumaen.
Pluralismen i vestlig forstand ble kompromittert fordi de postkommunistiske myndighetene ikke forstod at fordelingspolitikk alltid er en forutsetning for et rasjonelt fungerende flerpartisystem som skal speile rasjonelle og aktverdige interessemotsetninger mellom samfunnets ulike lag.
Fattig og trangt
40 prosent av russerne lever under grensen for eksistensminimum, hevder Sergej Mironov, som ledet Russlands svar på senatet i USA eller Føderasjonsrådet i ni år frem til mai i år.
«Om samfunnet kan synes vellykket, blir fattigdommen desto mer synlig, folk er trøtt av at ikke deres rimeligste behov kan tilfredsstilles på normal tid og at deres interesser ignoreres!» sa president Dmitrij Medvedev i talen om Rikets tilstand 22. desember.
Trangboddheten fra sovjettiden består. I Sovjetunionen var gjennomsnittlig boligflate per familiemedlem sju kvadratmeter, areal for entré, kjøkken, bad og toalett fratrukket. Det betyr at mor, far og to-tre barn bodde på en 40–45 kvadratmeters toroms leilighet i det elementssammensatte «krustsjovki», femetasjes blokker som ble raskt oppført under Krustsjov for å bøte på boligmangelen etter andre verdenskrig.
Svært mange på fastlønn bor slik fremdeles. I de store byene selv i Sibir er det ofte 20 års ventetid på kommunalt eide leiligheter.
Da Dmitrij Medvedev tok over som president i 2008, lovet han å bygge én million leiligheter årlig. Tandemet Putin-Medvedev mislyktes totalt her og vil innen 2013/14 bare ha sikret offiserskorpset mot bolignøden.
Dårlig helsevesen
Helsesystemet er gratis, men utilstrekkelig i Russland. Kommunene har ansvaret, og like før jul da statsminister Vladimir Putin svarte på spørsmål fra seerne på TV over fire timer, sa han:
«I 1993 hadde ikke føderalstaten penger til helsesystemet og overførte ansvaret for dette til kommunene uten at det førte penger med. Der ligger tragedien fortsatt!»
At Putin har styrt Russland i 12 av de 20 årene, enten som president i åtte år eller statsminister i fire, affiserte verken ham eller det håndplukkete publikum i studio. Men det affiserer folk.
Lever kortere
Nedgangen i levealder for russiske menn er redusert fra 72/73 år i 1991 til under 55 år i 2008. Presidenten i det russiske medisinske vitenskapsakademi, Vadim Pokrovskij, sa i 2001 at menns levealder den gang var sunket til 58 år og at Russland hadde mistet en demografisk tilvekst på 12 millioner på ti år.
Frem mot finanskrisen sank levealderen til under 55 år for russiske menn. De hadde ofte tre jobber for å få endene til å møtes. De røkte og de drakk – og da dør man tidlig.
Nå nærmer levealderen seg igjen 60 år, men er fortsatt mer enn ti år kortere enn forventet målt opp mot forventet levealder i Sovjetunionen i 1991.
Mot slutten for Putins TV-tyranni
Fremgangen på 20 år målt mot begrepet liberalitet og toleranse er to skritt frem og ett tilbake under Putins 12 år.
Følelsen av at Putin innførte politistat «light» er grunntonen i opphisselsen blant demonstrantene i Russland etter valgfusket ved dumavalget. Både Jeltsin og Putin hadde full kontroll på de store, nasjonale TV-kanalene etter 1996, men sensuren under Jeltsin var mye mer lempelig. Putins TV-tyranni sikret ham lenge kontroll med meningsdannelsen i folkedypet.
Men nå kan det være over, for 22. desember sa president Medvedev:
«De nærmeste månedene vil jeg gå inn for at vi får etablert en allmennkringkaster på TV-siden som godt kan tuftes på en av de føderale TV-stasjonene. Men ingen eier, verken statlig eller privat, må få innflytelse på de redaksjonelle beslutningene.»
Avisene er stort sett fri for sensur og internett er fritt. Selv om kraftministrene fra forsvar, politi og justis har tatt til orde for sensur av internett, har Putin og Medvedev sagt at nettet skal forbli fritt og ikke sensurert som i Kina.
Vil de ikke ha et virkelig ungdomsopprør imot seg, bør de holde det løftet. For nettet er meningsbæreren til den langt mer frigjorte russiske ungdom enn deres foreldre noensinne drømte om å bli.
Mer nasjonalistisk
Utenrikspolitikken under Putin var, og kommer til å bli, mer nasjonalistisk enn den har vært under Dmitrij Medvedev. Under Irakkrigen viste president Putin sin klo mot USA da han fikk Berlin og Paris med seg mot invasjonen. USAs alenegang satte Putin i stand til å aktivere aksen Moskva-Berlin-Paris for første gang siden 1848.
I august 2008 kom det til krigshandlinger mellom Russland og Georgia over provinsen Sør-Ossetia. EU konkluderte med at Georgia begynte.
Forholdet til de østeuropeiske og baltiske statene, som etter hvert kom med i NATO og EU, fortsatte å være dårlig helt til Dmitrij Medvedev ordnet opp i forholdet til særlig polakkene i 2010.
Nå står striden om rakettforsvaret som USA og NATO planlegger i Europa. Russerne føler at deres nasjonale interesser ikke tas hensyn til, og frykter et nytt, voldsomt og dyrt rustningskappløp på toppen av finanskrisen.
Utfordring øst-vest
I 1992 ble presidentene Bill Clinton og Boris Jeltsin enige om dette: Europa får aldri et stabilt sikkerhetssystem uten at det skapes en overbygning for trygghet som ivaretar også de russiske interessene.
I sine memoarer etter åtte år som first lady i USA, skrev Hillary Rodham Clinton:
«1990-tallet var en god tid, for da samarbeidet Russland og USA!»
Som nåværende utenriksminister bør hun tenke over dét i rakettforsvarsspørsmålet, og ikke ofre den europeiske fornuft på valgkampalteret i USA, hvor det er populært å være «tough on the Russians».
Skulle Vladimir Putin igjen bli president, vil Europa betale prisen i form av ny nedkjøling på øst-vest-aksen i storpolitikken.