«Merkozy» - et selsomt dansepar

Det var i den nordfranske kystbyen Deauville isen smeltet. På det fransk-tyske toppmøtet i oktober 2010 kom de to lederne ut med en kraftfull erklæring om å redde euroen.

Da hadde Hellas fått sin første redningspakke og eurokrisa hang som en mørk sky over hele det europeiske prosjektet.

I sin felles erklæring trakk Angela Merkel og Nicolas Sarkozy opp linjene som senere har preget den dramatiske utviklingen i eurosonen:

En økonomiske redningspakke som skulle hindre at nye euroland falt som offer for finansmarkedenes spekulasjoner, beinharde nedskjæringer i Hellas og de andre kriserammede landene, og aktiv innsats fra Den europeiske sentralbanken for å styrke tilliten til Italia og andre gjeldstyngede eurostater.

• Les: Sarkozy og Merkel vil ha ny EU-traktet før mars
• Les: Kan redde euroen, men splitte EU

Siden den gang har både Portugal og Irland vært nødt til å be om krisehjelp fra EU, Hellas har fått sin andre redningspakke, og Italia og Spania kjemper mot blytunge renter på sin offentlige gjeld og trues av statlig konkurs.

• Les: Bill.mrk: Mirakelmann søkes
• Les: Montis spareplan godkjent i Italia
• Les: Redningspakke for Hellas på 158 milliarder euro

«Merkozy»

Men selv om vedtakene fra Deauville viste seg å være utilstrekkelige for å stagge eurokrisa, så skapte toppmøtet på franskekysten et viktig politisk gjennombrudd.

Frem til disse oktoberdagene i 2010 hadde forholdet mellom EUs to viktigste politikere vært heller kjølig.

Den tyske kansleren gikk i franske regjeringskretser under det lite smigrende tilnavnet «Madame Non», «Fru Nei», og det var ikke vanskelig å finne tyske tjenestemenn som så på den franske presidenten som en lite troverdig samarbeidspartner.

• Les: - Nå må dere rydde opp gutter!

Men utover høsten 2010 ble samarbeidet og omgangstonen merkbart bedre.

«De to lederne har innsett at de kan bare kan lykkes dersom de har et godt og nært samarbeid», bemerket en kommentator.

Og det ble etter hvert åpenbart at forholdet var blitt bedre. Både de to ledernes kroppsspråk og de politiske utspillene bar preg av det.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

«Det virker nå som de bare trenger tiden fra bilen til møterommet for å komme til enighet», skrev en britisk journalist med sans for å sette saken på spissen.

En annen kommentator mente at samarbeidet mellom duoen Angela Merkel og Nicolas Sarkozy nå var blitt så tett at man like godt kunne omtale dem med ett navn - «Merkozy».

Og, som vi vet, begrepet er blitt hengende ved dem.

Et selsomt par

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har funnet tonen, men det var ingen selvfølge. For de to topplederne er forskjellige som dag og natt - både når det gjelder personlighet og bakgrunn.

Tysklands leder er prestedatter, oppvokst i det kommunistiske Øst-Tyskland, og har fysikk og kjemi som sitt fagoråde. Den franske presidenten er innvandrersønn med adelig ungarsk far og gresk-jødisk mor og er jurist av utdanning.

• Les også: Angela Merkels politiske karriere

Angela Merkel er avventende, reservert og langt fra noe fargerik taler, mens Nicolas Sarkozy er tempermentsfull, impulsiv og ytterst veltalende. Der hun søker enighet og skjuler sine følelser, tar han gjerne en konflikt på strak arm og viser åpent sin misnøye.

Likevel har altså de to lederne funnet sammen i en skjebnetid for Europa. I kampen for å redde euroen er det blitt «mange telefoner og mange tallerkener med ost», som en kommentator uttrykte det.

Og dagens fransk-tyske radarpar står i en lang europeisk tradisjon.

Den tyske hest

Helt siden det europeiske samarbeidet ble født under en seremoni på Capitol i Roma i 1957, har det tyske-franske-samarbeidet vært selve fundamentet.

Og oppskriften på samarbeidet er ofte oppsummert i det kjente uttrykket «The french rider riding the german horse»" - «Den franske rytter som rir den tyske hest».

Den tyske industrikjempen betalte mye av regningen for det franske landbruket, og ga tyngde til Frankrikes ambisjoner om å spille en rolle som internasjonal stormakt.

I dette samarbeidet har aksen Paris-Bonn - senere Paris-Berlin - vært symbolisert gjennom en rekke berømte europeiske ledere, med skiftende politisk ståsted.

Kristeligdemokraten Konrad Adenauer hadde et mangeårig og nært samarbeid med krigshelten og høyrepolitikeren Charles de Gaulle, sosialdemokraten Helmut Schmidt og sentrum-høyrelederen Valerý Giscard d'Estaing fant tonen til tross for partipolitiske forskjeller, mens det mangeårige samarbeidet mellom Helmut Kohl og François Mitterrand endte i en bitter uenighet om Tysklands samling.

Derimot hadde Gerhard Schrøder og Jacques Chirac et godt samarbeid, til tross for ulikt politisk ståsted.

Nå er det altså kristeligdemokraten Angela Merkel og høyrepolitikeren Nicolas Sarkozy som viderefører arven.

Vilje mot regler

Selv om «Merkozy» er blitt et begrep, og samarbeidet mellom forbundskansler Angela Merkel og president Nicolas Sarkozy fungerer bedre enn de fleste hadde ventet, så mangler det ikke på utfordringer.

For den vennlige tonen kan ikke skjule det faktum at Tyskland og Frankrike har ulike interesser og en ulik tilnærming til EU.

I Tysklands bilde bør EU være en større utgave av deres eget samfunn og deres egen økonomiske kultur, der regler er til for holdes, der man holder budsjettene og der man ikke skal bruke mer enn det man har.

«Det franske EU» handler mye om brilliant retorikk, en masse regler og en stor evne til å omgå dem.

• Økonomisk «ordnung muss sein» i EU

Fenomenet blir gjerne omtalt som «reglenes Europa» mot «viljens Europa».

I så måte vant Tyskland en viktig seier på EU-toppmøtet i desember, der det ble enighet om å innføre en såkalt budsjettunion for å hindre at eurolandene låner og bruker mer penger enn de har råd til.

• Les: Sarkozy og Merkel vil ha «økonomisk regjering»

Med vedtaket har også skapt bekymring for at Tysklands stilling i EU skal bli for sterk, noe som berører selv grunnlaget for det europeiske fredsprosjektet.

I så måte er det viktig å huske den tyske forfatteren Thomas Manns berømte utsagn: «Vi må ha et europeisk Tyskland - ikke et tysk Europa».