Libya har ingen erfaring med moderne demokrati og etter 42 år med diktatur, er det med sivile samfunn lite utviklet.
Den prøver aktivisten Mohammed Ramthan å gjøre noe med, men han frykter maktkamp mellom de forskjellige delene av landet nå som den felles fienden er borte.
- Les:
Seiersfilmen
Vi er i et bygg i hvitt murbygg i den delen av Tripoli som ble bygget under den italienske kolonitiden.
I ett rom kikker en gruppe soldater på videobildene av Muammar al-Gaddafis siste minutter enda en gang. En blodig og forvirret eks-diktator blir arrestert av opprørssoldater. Like etterpå blir han drept.
- Les:
- Les:
- Les:
Soldatene ser på en seiersfilm.
– Det var bra, jeg er fornøyd. Han fikk som han fortjente, det var bedre at han ble drept enn at han skulle bli stilt for retten her i landet eller i utlandet, sier en av dem.
- Profil:
Soldatene kommer fra Benghazi, øst i landet, der hvor revolusjonen begynte. De sier de ser fram til å reise tilbake til hjembyen og gjenoppta sine vanlige jobber.
- Les:
«Alle» vil styre
På kontoret innenfor, sitter Mohammed Ramthan. Han jobber i organisasjonen som løselig oversatt til engelsk heter National Organisation for Libyan Youth.
Han frykter maktkamp mellom de forskjellige delene av Libya, nå som revolusjonen har vunnet fram.
– Jeg er så redd for dette, det finnes tanker som ikke er så bra.
– Libya er veldig stort, i den østlige sonen sier de «vi begynte denne revolusjonen, vi fortjener mest makt». I Misrata sier de at« vi led så mye og vi hindret Gaddafi i å splitte landet i to», og særlig etter at de tok Gaddafi, krever de innflytelse. Og i den vestlige sonen er det mye av det samme, forklarer Mohammed Ramthan.
- Les:
- Les:
Frihet ukjent
I motsetning til mange andre lider han ingen kvaler fordi han ikke grep til våpen og deltok i kampene. Han føler at det er nå han kan yte sitt beste.
Han er agronom og underviser på universitetet i Tripoli, og han har reist mye i utlandet i egenskap av å lede det libyske vektløfterforbundet.
– Vi må jobbe med å forbedre det sivile samfunnet: demokrati, frihet, hvordan vi skal gå til valg, hva er de positive trekkene i samfunnet, hva er de negative, sier han.
42 år med diktatur gjør at den jevne libyer er helt uvant med virkeligheten som nå venter.
– Vi vet ikke så mye om frihet. Alle jubler over at 42 år er over, men i disse årene var det bare Gaddafi og hans folk som har bestemt, selv biler kunne ikke importeres uten at Gaddafi var involvert, sier han.
Muammar al-Gaddafi hadde ingen tro på organiserte institusjoner, i tråd med sin egenutviklede politiske filosofi «Den tredje vei». Faste institusjoner ville ødelegge revolusjonsånden, det samme med politiske partier.
I prinsippet skulle folkekomiteer, revolusjonsråd og folkekongresser styre landet, men i praksis var all utøvende makt samlet hos Gaddafi selv og hans nærmeste krets.
- Les analysen:
For å klare å holde på makten brukte Gaddafi sitt hemmelige politi, «moukhabrat». De hadde ett av sine kontor i bygget som nå er tatt over av Ramtahan og Benghazi-soldatene.
Tortur på libysk
Ramthan tar meg med ned i kjelleren. Det lukter innestengt. Det ene vinduet er murt igjen. Og det er bare en inngang.
– Det var fengsel og torturkammer, du kan se denne her, sier Ramthan og og peker på en krok som henger i taket.
– Det var en kjent måte å torturere på. Folk ble bundet med føttene og bena sammen og hengt opp til veggen, «faroush» kaller vi det i Libya, sier han.
Kritisk tid
I stedet for fengsel brukes kjelleren nå til lagringsplass, men selv om Gaddafi og hans folk er borte, er det mange hinder igjen. Hvordan skal krigsoppgjøret foregå?
Folk har allerede begynt å ta loven i egne hender i krangler om hus og leiligheter Gaddafi-regimet delte ut til offentlig ansatte, og mange av de væpnede gruppene er motvillige til å levere inn våpnene sine.
I tillegg skal de bli enig om islams plass i det nye styret av landet, og altså fordele makt mellom seierherrene.
- Les:
Ramathan understreker at ukene og månedene som nå kommer, er kritiske for å lykkes med overgang fra diktator til demokrati. De trenger rett mennesker på rett sted til rett tid.
– Det viktigste som nå ligger foran oss de neste åtte månedene, er hvordan vi klarer denne overgangen.
Den jobben har han tenkt å være med på å gjøre, og særlig er han opptatt av å skaffe seg kunnskap om hvordan ekte demokrati kan feste seg og bli en naturlig del av landet, ikke noe som kommer utenfra.
Han bruker en bilmetafor: For ham er det forskjellen mellom kunne fritt importere biler og bygge fabrikker til å lage de her i Libya.