– Minner mer om Melodi Grand Prix

Etter 21 år med en president som heter Mary, blir det trolig navneskifte på døren til den staselige presidentboligen, Aras an Uachtarain, i Dublin.

Mary McAleese har vært Irlands frontfigur de siste 14 årene og Mary Robinson i sju år før det, men nå går Mary-epoken mot slutten, selv om en av presidentkandidatene også heter Mary.

Stygg valgkamp

Valgkampen har vært lang og skitten, med beskyldninger av personlig karakter om alle de sju kandidatene.

Det er få tradisjonelle politikere som stiller i valget, og listen over de som ønsker å bli Irlands nye statsoverhode har vakt oppsikt.

Mange irer rister da også på hodet og spør seg om dette er de beste av de beste landet har å by på.

Og velgerne får støtte fra professor Michael Marsh som er professor i Sammenlignende politikk ved Trinity-universitetet i Dublin, og som har fulgt irske valg i en årrekke.

– Dette er mer som et Melodi Grand Prix, et reality-show, og jeg tror det kan bli det siste valget hvor vi har så mange kandidater, i hvert fall uten å gjøre som i Grand Prix, å innføre semifinaler og finale, sier Marsh til NRK.

IRA-lederen

Mest kontroversiell er Martin Martin McGuinness (61), som stiller til valg for Sinn Fein.

På 1970-tallet var McGuinness en av lederne av Den irske republikanske hæren IRA, som er den militære fløyen av det politiske partiet. Martin McGuinness har aldri selv - verken før eller nå - villet bekrefte dette.

Han regnes for å være blant dem som har «mest blod på hendene» av dagens irske og nordirske politikere, og den paramilitære bakgrunnen har vært et omstridt tema i valgkampen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Martin McGuinness er i dag viseførsteminister i Nord-Irland. Han var i likhet med Sinn Fein-leder Gerry Adams sentral i fredsforhandlingene som førte til Langfredagavtalen i 1998, som gjorde slutt på den voldelige og langvarige konflikten i den britiske provinsen.

McGuinness har bodd i Derry i Nord-Irland, men fordi alle innbyggere på den irske øya tidligere automatisk fikk irsk statsborgerskap, kan han stille i presidentvalget.

McGuinness ligger på tredjeplass blant kandidatene, men hans kandidatur betraktes likevel som en stor politisk seier.

Inntil 1993 var det forbudt for irske - og britiske - medier å referere uttalelser fra Sinn Fein-politikere.

De siste tiårene har Sinn Fein hatt en langt sterkere posisjon i Nord-Irland enn Irland, men Sinn Fein-leder Gerry Adams har de siste årene bevisst manøvrert partiet mot «moderlandet» og sitter nå selv i det irske parlamentet.

Ved valget i vår, hvor velgerne var svært frustrert over det økonomiske kaoset som hadde rammet landet, vant Sinn Fein på sin motstand mot redningspakkene og kravene fra EU og endte opp med 10 prosent av stemmene.

Sinn Feins nye innflytelse og mer synlige posisjon i irsk politikk har ifølge kommentatorer sendt sjokkbølger inn i det irske politiske «establishment», som føler seg truet fordi Sinn Fein kan bli en suksess også sør på øya.

Politiske motstandere skremmer med at Irland vil bli kjent som« landet som har en terrorist som president» hvis McGuinness skulle vinne og at dette vil ødelegge for de viktige utenlandsinvesteringene landet trenger.

– Det var nok partiet og ikke McGuinness selv som bestemte at han skulle stille. De mente nok at McGuinness har større appell hos folk enn Adams.

– Men det har nok blitt mer oppmerksomhet rundt hans IRA-fortid og mindre om hans rolle i fredsprosessen ogviktige stilling i den nordirske regjeringen enn de hadde sett for seg, sier Michael Marsh.

McGuinness har som viseførsteminister i Nord-Irland vist evne til å samarbeide med gamle fiender, og dette har vunnet gjengklang hos velgerne på begge sider av grensen.

– Partiet ble nok oppmuntret av suksessen i parlamentsvalget, men jeg tror ikke presidentvalget blir Sinn Feins store gjennombrudd, sier Marsh.

Både han og andre mener Sinn Fein uansett tenker langsiktig og ønsker å utfordre det tidligere så mektige Fianna Fáil, som nå ligger med brukket rygg, på den politiske republikanske høyresiden. Og bare det faktum at McGuinness stiller som presidentkandidat og regnes som en seriøs utfordrer, har endret landskapet i irsk politikk.

Grand Prix-vinneren

Lite minnet om en politiker da Dana Rosemary Scallon som sukkersøt tenåring vant Melodi Grand Prix i 1970 med sangen «All kinds of everything» - som mange mener står som et treffende bilde på presidentvalget.

For også Scallon ønsker - for andre gang - å bli Irlands nye president.

Nylig truet hun med å trekke seg fra valget, da det ble kjent at hun også har amerikansk statsborgerskap.

Hun etterlot også irske TV-seere hoderystende da hun under en direktesendt debatt i forrige uke oppskaket beskyldte motstandere og media for å spre falske seksuelle rykter om familiemedlem.

– Jeg mener Scallon ikke kan betraktes som en veldig seriøs eller troverdig kandidat, er dommen fra professor Michael Marsh.

Firebarnsmoren stilte også i presidentvalget i 1997 da den nåværende presidenten vant, og kom da på tredjeplass.

Dikteren

Dikteren Michael D. Higgins er den eldste kandidaten med sine 70 år.

Han er, foruten diktningen, også kjent som Labour-politiker og menneskerettighets-aktivist.

Den tidligere kulturministeren har som målsetning å bli en president irene skal være stolte av.

Higgins lå lenge best an, men har dalt fra første- til andreplass på meningsmålingene og ligger nå bak forretningsmannen og TV-kjendisen Sean Gallagher.

– Higgins står for de myke gamle sosialistverdiene og man vet hva man får. Mange velgere ønsker seg nok et yngre og friskere ansikt, sier professor Marsh.

TV-kjendisen

Forretningsmannen og TV-kjendisen Sean Gallagher (49) har den siste uken overtatt ledelsen på meningsmålingene fra nettopp Higgins, og får nå støtte fra rundt 40 prosent av velgerne.

Gallagher, som er den yngste av kandidatene, er kjent fra TV-serien Dragons Den, en populær TV-reality-serie hvor han dømmer forretningsideer og selv investerer hvis han har tro på dem. Han har lovet «å spinne verden rundt» for å reklamere for irsk næringsliv.

– Med Gallagher og Higgins i ledelsen, står valget mellom en ung og dynamisk mann og en som vil bli en eldre roligere president, sier professor Michael Marsh om de fremste utfordrerne.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gallagher stiller som uavhengig kandidat med fokus på å gi irene selvtilliten tilbake etter økonomiske nedgangstidene og få irsk næringsliv opp på beina igjen.

Men han har de siste dagene fått kritikk for snuskete forretningsdrift og politiske bindinger til partiet Fianna Fáil som har fått skylden for Irlands enorme gjeld og økonomiske problemer.

– Fianna Fáil stiller ikke med en egen kandidat i valg fordi partiet, som var Irlands mektigste i tiår, gjorde det så elendig i parlamentsvalget og ville ikke risikere å gjøre det enda mer elendig nå, forklarer Marsh.

– Gallagher har beviselig hatt nære bånd til partiet og har deltatt i partifinansieringen, blant annet ved hjelp av sine forretningskontakter.

– De tette båndene mellom Fianna Fáil og deler av næringslivet, mener mange er årsaken til at det ble ført en politikk uten grensesetting, som endte med den økonomiske kollapsen.

– Men det er uvisst hvordan dette slår ut. Det kan synes som at opplysningene kom for sent til at han i velgernes bevissthet knyttes til Fianna Fáil, som mange fortsatt er sinte på.

Homoforkjemperen

Akademikeren og James Joyce-eksperten David Norris (67) stiller også som uavhengig kandidat.

Han kan bli Irlands første åpent homofile statsleder, og det i et land hvor religion fortsatt har stor innflytelse selv om den katolske kirke har mistet mye av sin makt og tillit etter overgrepsskandalene.

Norris har fått mye av æren for at homofili ble lovlig i det katolske landet, og han var lenge forhåndsfavoritt til å etterfølge Mary'ene.

Men så kom avsløringene om at han hadde bedt om benådning for en tidligere kjæreste i Israel som er dømt for pedofili, og han trakk han seg fra presidentvalgkampen.

Hans kommentar fra 2002 om uskyldig sex mellom unge gutter og menn i antikkens Hellas er også trukket frem igjen av pressen og har skapt bråk.

I forrige måned meldte Norris seg på igjen i presidentkampen, men har mistet forspranget og ligger nå på femteplass av kandidatene.

De andre...

Mary Davis er den andre kvinnelige kandidaten. Hun arbeider med handikapidrett, og leder Special Olympics i Europa.

Særdeles flotte valgkampbilder av Davis, som er en voksen kvinne, har vakt debatt og beskyldt for å være manipulerte.

Pene bilder eller ikke - det ligger ikke an til at det blir en kvinne eller en tredje Mary som vinner valget.

- Hvorfor alle de partiuavhengige stemmene ser til å gå til Gallagher og ikke til Davis, som har vist seg dyktig i det hun gjør, har jeg ingen forklaring på, sier Michael Marsh.

Den eneste «ordinære» politikeren som stiller, er Gay Mitchell. Han har en lang politisk karriere bak seg for Fine Gael, partiet som vant valget i vår og som nå styrer landet sammen med Labour.

Mitchell er nå medlem av det europeiske parlamentet.

– Jeg tror Mitchell kan flyte på Fine Gaels popularitet i regjering, selv om de har stått for harde innstramminger, og han vil nok ende opp med en god andel av stemmene.

– Men han er ingen politiker med bred appell utenfor de partitro, og deler av partiet ønsket da også en annen kandidat, sier Trinity-professoren.

Viktig symbolfigur

Den irske presidenten har ingen formell politisk makt utover retten til å ikke signere lover men sende de videre til høyesterett for gjennomgang.

– Teknisk sett kan presidenten ikke si mye - uten klarering med regjeringen. De kan heller ikke reise ut av landet uten godkjennelse fra regjeringen, sier professor Michael Marsh.

Men stillingen har nettopp det, stor symbolverdi. Presidenten er den som mottar og er vert for utenlandske statsoverhoder. Og hvis vedkommende ønsker ligger det uformell makt i stillingen.

Begge Mary'ene har spesielt lagt vekt på å få orden på og myke opp det offisielle forholdet til Storbritannia, som selv i moderne tid har vært preget av bitterhet på grunn av den tidligere kolonimaktens harde utnyttelse.

Mary Robinson var den første irske presidenten som ble mottatt på Buckingham Palace av dronning Elizabeth II og som ønsket tronearvingen prins Charles velkommen til Irland, og Mary McAleese var den som inviterte den britiske dronningen på et historisk statsbesøk som tinte de siste restene av offisiell frost.

• Les: Dronningen om Irland-konflikten: «Triste og beklagelige feil»
• Les: - Dronningen betyr en ny felles start
• Les: Dronningen ankom Irland etter bombemeldinger

(Saken fortsetter under videoen.)

Robinson var også den første presidenten som møtte Sinn Fein-lederen Garry Adams - mot den daværende regjeringens vilje - og trosset de avklarte maktlinjene.

– Mary Robinson, som virkelig endret presidentrollen, ble representant for en mer moderne tid, et nytt og mer sekulært Irland. Hun var veldig ivrig til å treffe folk som normalt ikke hadde tilgang til presidenten, hun hadde troverdighet på viktige områder, hun var en glimrende taler og ble da også en verdensfigur, sier Michael Marsh.

– Mary McAleese har videreført denne linjen, har hatt sine saker som hun har fremmet og har vært svært aktiv på «det politiske bakrommet».

– Men når mange av kandidatene nå snakker som de konkurrerer i et ordinært politisk valg hvor presidenten har stor beslutningsmakt, så tar de rett og slett feil. Og det virker litt komisk, sier professoren i Dublin.