Hopp til innhold

– Vi skal ta Liberia til et høyere nivå

Kvinnene i Liberia er stolte av fredsprisvinner og president Ellen Johnson Sirleaf. – Da mennene styrte landet, var det eneste de gjorde å bringe våpen til små barn, sier en kvinne NRK møtte i slummen i Monrovia.

Ellen Johnson-Sirleaf

Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf ble forrige uke tildelt Nobels fredspris. I 2005 ble hun Afrikas første demokratisk valgte statsleder.

Foto: LUC GNAGO / Reuters

Hege Moe Eriksen

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Liberia.

Hun sto rank og høyreist foran meg. Håret bølget i svarte fletter, hun var kledd i en beige singlet og olabukser. Rundt henne var hus av bølgeblikk og nedslitt betong. Søppelet lå tett inn mot husveggene. Vi var midt i slummen i fattige Liberia.

Allerede før hun hadde åpnet munnen følte jeg en umiddelbar beundring for denne rakryggete kvinnen.

Hun het Faustina Assifuah og var 29 år. Midt inne i det kloakkinfiserte smuget som var hennes hjem, sto hun som en dronning i et rike av søppel, full av energi og med et gnistrende engasjement.

– Da mennene styrte landet her, var det eneste de gjorde å bringe våpen til små barn. Nå er vi stolte av vår president Ellen Johnson Sirleaf. Hun er rette person for dette landet, og vi skal stemme på henne for andre gang, sa Faustina.

– Vi kvinnene i Liberia er klare og vi skal ta dette landet til et høyere nivå. Uansett hva som skjer, skal ingenting kunne stoppe oss, sa hun.

Ordene ble hamret ut som en serie med slagord. Hånden slo ut i luften som om hun satte imaginære utropstegn bak hver setning.

Slummen i Monrovia

Vi var på besøk i slumområdet, West Point, i Liberias hovedstad Monrovia. Et gigantisk område ved sjøen med skur bygget tett i tett på sandgrunn.

Under krigen hadde slummen vokst, og nå huset denne skjeve, kaotiske bydelen et sted mellom 40- og 75.000 mennesker. Mens solen gikk ned over stranden og farget fiskebåtene i myk pastell, satt fiskerne selv henslengt i sanden. Mager fiskefangst var eneste inntektsgrunnlag her og ikke nok for barnerike familier.

Hege Moe Eriksen på besøk hos familien til vår sjåfør i Liberia, James Tamba Chiueyoe

Hege Moe Eriksen på besøk hos familien til sin sjåfør i Liberia, James Tamba Chiueyoe.

Foto: Mark Kerremans / NRK

Faustina manglet alt, unntatt intellektuell kraft. Og det slo meg plutselig mens jeg hørte på hennes dirrende røst, at selv om jeg har alt og hun ingenting, og selv om jeg har tusenvis av lyttere, og hun ingen, så føltes min stemme spinkel sammenlignet med hennes.

For Faustina bar i seg en kraft som det er sjelden jeg treffer på, og som jeg aller minst ventet hos de fattigste av de fattige i Monrovias utarmede slum. Hennes politiske engasjement hadde ikke latt seg knekke av en tom mage.

I likhet med mange andre kvinner satte hun sin lit til president og fredsprisvinner Johnson Sirleaf.

– Vi er slitne, vi vil ha fred og vi vil ha mat, og vi vet at Ellie er kvinnen som kan gjøre dette for oss, sa de.

Sendt på en times varsel

Mitt møte med Liberias kvinner kom plutselig og uventet. Det var uken hele Presse-Norge forberedte seg på utdelingen av Nobels fredspris, en tildeling som etter all sannsynlighet ikke ville angå meg som Europa-korrespondent.

Etter en uke med influensa var jeg på bedringens vei, da det plutselig tikket inn en tekstmelding fredag morgen, dagen for Nobel-tildelingen. Den var fra utenrikskollega Hallvard Sandberg.

– Hei. Hvor syk er du? Kan du fly til Liberia klokka 12?

To timer senere sjekket jeg og fotograf Mark Kerremans inn på flyet til Monrovia fra Brussel. Det eneste flyet som landet i Monrovia den dagen.

Fotograf Mark Kerremans har dekket det meste av verdens kriger. Sist han var i Liberia under borgerkrigen ble kollegaen hans skutt og drept. Nå hadde freden vart i seks år.

Vi var på vei for å dekke at to av Liberias kvinner hadde vunnet Nobels fredspris:

President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivist Leymah Gbowee.

Under oss så vi skumhvite bølger som slo inn mot en langstrakt kystlinje, og rett bakenfor grønne sletter med elver som buktet seg inn over landet.

Ellen Johnson-Sirleaf

Fredsaktivist Leymah Roberta Gbowee.

Foto: LUC GNAGO / Reuters

– En helt annen virkelighet

Jeg forberedte meg på å møte en virkelighet fjern fra den jeg var vant til som korrespondent i Europa, med statsledere og svarte limousiner på vei inn til EUs råd, eller Brussels dresskledde byråkrater, økonomer, lobbyister og politikere.

Alle sammen nå fanget inn i det vi kaller eurokrisen, krisen i Europa, krisen som kan kaste hele EU inn i økonomisk resesjon og som får hele det globale finansmarkedet til å skjelve.

Alt er som kjent relativt. Liberia har kjent kriser så grusomme at ordene ikke strekker til. Landet har gjennomgått to brutale borgerkriger. To tiår med blodig galskap som tok livet av 250 000 mennesker. Drap og voldtekt skjedde daglig. Kvinner og barn, ingen ble spart.

Men så skjedde det noe: For midt i krigen, midt i blodsutgytelsen, drapene, lemlestelsen og brutaliteten, gikk en gruppe med kvinner ut. De var kledd i hvitt og satte seg ned på markene i bønn.

De satt der, dag ut og dag inn, i sol og i regn og ba for fred, mens kulene fløy over hodene deres. Og når soldatene kom for å voldta og for å drepe, lukket de øynene og ba enda sterkere. Og bevegelsen vokste til tusenvis av kvinner som hver dag satt i sin stille, mektige protest.

Leymah Gbowee

Grunnleggeren av denne fredsbevegelsen heter Leymah Gbowee, kvinnen som vant fredsprisen sammen med president Johnson Sirleaf. Vi hadde lett etter Gbowee i tre dager, uten hell. Ingen visste om hun var i landet. Så plutselig, satt hun rett ved siden av meg på en restaurant.

– Mrs. Gbowee, sa jeg spontant, jeg har lett etter deg i tre dager. Kan vi få et intervju?

Historien til denne 39 år gamle kvinnen får meg til å tenke på Gandhi og Martin Luther King. Hennes seks barn ble født på et tidspunkt det ikke fantes noen fremtid i Liberia, og Gbowee innså at hun måtte mobilisere mødrene for å få til en endring i landet. De valgte ikkevold som sitt våpen i et land hvor krig var eneste virkelighet.

Leymah Gbowees fredsbevegelse: ”Liberias kvinner fellesaksjon for fred”

Leymah Gbowees fredsbevegelse: ”Liberias kvinner fellesaksjon for fred”

Foto: Mark Kerremans / NRK

En strategi som Gbowee mener er den eneste som virker:

– Hvis du slår meg, og jeg slår deg og vi så blir adskilt, vil vi begge tenke at vi skal slåss igjen en annen dag. Men hvis du slår meg, og jeg ser på deg og sier det var galt, det var unødvendig, så vil du begynne å tenke over dine handlinger. Din samvittighet vil gnage deg.

– Krig kan aldri ta slutt med mer krig. Indere fikk ikke sin revolusjon på grunn av krig, men på grunn av Gandhi. I Liberia tok ikke krigen slutt før folk satte seg ned og sa at nok er nok, sa Gbowee.

Voldelig historie

I Liberia er sårene etter krigen fortsatt synlige på kvinners kropper. Voldtekt ble et mektig våpen for menns bekreftelse av makt. Og slik er det fortsatt, selv seks år etter at freden kom til landet. Ofte er ofrene ikke større enn 5- 6 år. Men noe har likevel skjedd i landet.

For første gang er kvinners makt i Liberia i ferd med å nå utenfor husets fire vegger. I 2006 fikk landet sin første kvinnelige, folkevalgte president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun er en rollemodell og har gitt kvinner nytt håp.

– Jeg er så stolt av henne, sier Faustina.

29-åringen i slummen har fått med seg den internasjonale hederen som er viet to av Liberias kvinner.

– Å ha en slik president i Afrika, gjør alle afrikanske kvinner stolte, avslutter Faustina.

Mens mørket faller på kjører vi ut av West Point-slummen i Monrovia, og jeg tenker på disse ranke kvinnene, sterke og stolte over det de har oppnådd og fylt av håp om det som skal komme.

Selv er jeg fylt med ydmykhet over å ha fått lære dem å kjenne.

SISTE NYTT

Siste nytt