Det viser en undersøkelse som det tyske Forsa-instituttet har gjort for ukemagasinet Stern. Aldri før har innbyggerne i EUs viktigste land vært så lite villige til å betale for Europa.
– Hvorfor skal vi hjelpe de andre? sier en eldre mann jeg møter på Alexanderplass i det østlige Berlin. Hvis du er en dårlig forretningsmann og jeg er flink, og jeg bruker det jeg tjener på å hjelpe deg. Da blir vi jo begge fattige, sier han.
Han snakker selvsagt om Euroen.
– Søreuropeerne har levd over evne og drar oss tyskere ned i en økonomisk hengemyr, tilliten til Euro-en svekkes og etter hvert blir det slutt på velstand og velferd her i Tyskland også, sier den eldre mannen.
Tyskerne er tålmodige folk. Helt siden EUs barndom har tyske skattepenger blitt brukt til å støtte andre lands innbyggere og regioner - fra franske bønder, via fattige områder i Italia og Spania, til de nye EU-landene i Øst-Europa.
- Les:
Men nå er det lite igjen av tålmodigheten. Grekernes økonomiske misære, portugisernes og irenes vanstyre og den stadig dypere krisa i store EU-land som Spania og Italia har overbevist stadig flere tyskerne om at landet deres er på en feilaktig og farlig kurs.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Greske demonstranter, utkledd som Angela Merkel og Adolf Hitler, protesterer utenfor den tyske ambassaden i Hellas og mener Tyskland nå må betale for okkupasjonen under 2. verdenskrig.
Foto: Kostas Tsironis / ApEuro = dyrt
Tyskerne har aldri sagt ja til Europas fellesmynt. Da Euro-en ble innført, den 1. januar 1999 skjedde det uten at velgerne i EUs viktigste land var blitt spurt. Folkeavstemninger er ikke en del av det tyske demokratiet. Men hadde tyske myndigheter spurt sine velgere, ville svaret ha blitt nei, ifølge meningsmålingene.
- Les:
- Les:
De første erfaringene med den nye valutaen forsterket skepsisen. For da D-Marken ble byttet ut med Euro så svært mange selgere sitt snitt til å øke prisene. «Ein Euro ist ein Teuro», sa tyskerne, med et ordspill på ordet «teuer», som betyr dyrt.
Uttrykket brukes ennå, selv om Euro-en i mellomtiden er blitt en fast del av den tyske hverdagen. Men populær er den aldri blitt. Og fortsatt er det mange som savner D-Marken - det viktigste symbolet på tysk vekst og velstand etter den annen verdenskrig.
Mot folkets vilje
– 523 har stemt ja, 85 har stemt nei, og 3 har unnlatt å stemme. Dermed er lovforslaget vedtatt.
Visepresident Wolfgang Thierse i den tyske Forbundsdagen leser opp resultatene av den viktige Euro-avstemningen i forrige uke. Til tross for stor usikkerhet på forhånd blir det et rungende ja til EUs forslag om å utvide redningspakken for kriserammede Euro-land.
Den nye loven betyr at tyskerne øker sine forpliktelser overfor Hellas og andre kriseland med nærmere 100 milliarder Euro - nesten 800 milliarder kroner.
- Les:
Politikerne er altså på full kollisjonskurs med velgerne i denne store og viktige saken. Noen vil sikkert si at det er politisk modig å følge sin overbevisning, selv om man høster storm hos velgerne. Andre vil kalle det politisk arroganse og mangel på respekt for folk flest.
Det er i dette spennet tysk europapolitikk ofte beveger seg. Og det interessante er at de store protestene uteblir. Ingen gikk ut i gatene her i Berlin og protesterte etter avstemningen i landets nasjonalforsamling.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Den tyske Forbundsdagen vedtok å utvide redningspakken for kriserammede Euro-land.
Foto: WOLFGANG KUMM / AfpHitler og EU
Det er blitt sagt og skrevet av utallige Europa-eksperter: Uten Adolf Hitler og det europeiske ragnarokk han sto i spissen for, ville EU-samarbeidet aldri ha sett dagens lys. Bare en så stor europeisk katastrofe kunne bringe de gamle erkefiendene Tyskland og Frankrike inn i et slikt tett og forpliktende samarbeid.
Det europeiske prosjektet hatt hatt enorm betydning for Tyskland og tyskerne. En nasjon i ruiner og vanære fant sin vei til fremtiden ved å knytte seg med tette bånd til sine naboer. Derfor har tyskerne først og fremst opplevd Europas integrasjon som et fredsprosjekt.
I tillegg har eksportstormakten Tyskland hatt store fordeler av EUs indre marked og av Euro-en.
Uansett er EU-samarbeidet fortsatt et skjebnespørsmål for Tyskland. Å la de andre seile sin egen sjø har ikke vært god tone. Og skiftende kanslere fra Willy Brandt, Helmut Schmidt og Helmut Kohl, til Gerhard Schrøder og Angela Merkel har bekjent seg klippefast til Europa.
Europas alter
Den kanskje mest symboltunge handling i tysk Europa-politikk var nettopp det å oppgi D-Marken til fordel for den europeiske fellesmynten Euro. Og forbundskansler Helmut Kohl visste utmerket godt hvor vanskelig dette var for den vanlige tysker.
«Vi legger den tyske Mark på Europas alter», uttalte Kohl, da beslutningen var fattet.
Fortsatt er viljen stor blant tyskerne til å «ofre seg for Europa». Særlig gjelder dette blant politikerne, men også i stor grad folk flest - også dem som skjeller ut regjeringen for å kaste bort folkets penger på "late grekere og portugisere".
Mens hundretusener av tyskere gikk ut i gatene etter atomkatastrofen i Japan sist vår og tvang gjennom en energi-revolusjon, er det noen få hundre sjeler som nå viser sin misnøye - i en sak der befolkningen er massivt imot regjeringens politikk.
Å vende Europa ryggen sitter fortsatt langt inne her i Tyskland, selv om Hitler har ligget i sin grav i mer enn 65 år.
Men det gjærer mer enn noensinne.
