To par sko og en massegrav

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Libya.

Huset hadde rødt tak, som de andre husene i nabolaget. Det lå i en ny og flott bydel, hvor eneboligene ligger side om side. Gatene rundt var tomme, det var ikke en bil å se, ikke et menneske.

I veien lå improviserte og halvhjertede sperringer, ofte bare noen småstein, andre steder nok til at vi måtte stanse opp og svinge rundt. Da vi stanset bilen, gjorde vi det rett foran inngangsporten og sjåføren og den ene opprørssoldaten jeg hadde fått med som beskyttelse gikk ut for å sjekke.

Fra avstand var det ingenting som skilte huset fra nabohusene, det var ikke før jeg kikket opp i dét jeg gikk ut av bilen at jeg så piggtråden på toppen av muren.
Jeg var i Gergaresh i Libyas hovedstad Tripoli.

Det ene et par spisse Louis Vuitton, det andre et skinnende par Prada

Jeg gikk ikke inn i huset med en gang. Først gikk jeg langs et tomt basseng, og deretter ut i den store hagen som lå godt beskyttet av murer og trær. Det stod noen hagemøbler i det ene hjørnet og i det andre et rundt bygg, en slags bungalow som rikfolk i Tripoli ofte bygger på eiendommene sine, et sted å slappe av og ta i mot gjester. Der inne lå klær slengt på gulvet og et air condition-anlegg fra Siemens pep faretruende. Ellers var det stille.

Rett på utsiden stanset jeg opp ved to par sko som lå på gresset, slengt der av plyndrere, som om de hadde kikket på skoene og funnet ut at det ikke var noe for dem.

Det ene var et par spisse Louis Vuitton-sko, det andre et skinnende Prada-par. Jeg bøyde meg ned, kjente på de. Skinnkvaliteten var god. Sømmen solide. Dette var ekte vare og de var min størrelse. Hjertemuskelen min hoppet over et slag. Kunne jeg?

Huset jeg var i tilhørte ikke Muammar Gaddafi selv, ikke hans sønner eller døtre. Jeg overlot de besøkene til tabloidavisene, dette var huset til en yngre ingeniør, sønn av en av Gaddafis nærmeste medarbeidere. Det stod ikke noe om ham i sladrepressen, han, så vidt meg bekjent, gikk aldri berserk hverken i Sveits eller Paris, han var bare en av regimets anonyme elite, en av dem som levde uhyre godt av å være en del av det, en av profitørene; de som ingen diktaturer kan klare seg uten.

Det livet familien hadde, var over

Inne i biblioteket hans fant jeg et visittkort, mange bøker på arabisk, en øvelsesbok for å lære seg Toefl-testen, en test som måler engelsk-kunnskaper. Inne i stuen lå et tomt etui fra den italienske geværprodusenten Beretta og ved stuebordet en katalog fra den franske smykkeprodusenten Chopard. Flere av sidene var merket av med gule klistremerker. En slags ønskeliste.

Det livet familien hadde, var over. Inne på barnerommet lå dvd-spillere knust og på gulvet lå tomme Disney-covere og en eske som engang hadde inneholdt en iPhone 4.

De hadde kanskje hatt et lykkelig familieliv, og da jeg gikk inn i barnerommet syntes jeg med ett litt synd på dem og alt de hadde tapt. Det gikk fort over.

Vi hørte det var noen andre i huset. Vi hørte skritt og så en gammel mann komme gående. Han så forvirret ut. Han hadde heller ikke ventet å finne folk her. Han svettet og sa han lette etter vann. Han ville vaske seg så han kunne be. Kanskje han snakket sant. Men byggene og husene som tilhørte Gaddafi-regimet var de eneste som var plyndret, i tillegg til våpenlagrene, resten av byen stod, en betryggende kontrast til hva som hendte i Bagdad da Saddam Husseins dager var talte.

Spor etter kamper overalt

Jeg hadde ankommet Tripoli noen dager i forveien. Vi kjørte gjennom Nafusa-fjellene hvor Libyas berbere holder til, fant veien ned mot Middelhavet og da vi kjørte inn i hovedstaden, en by som utenlandske journalister i en generasjon ikke har kunnet arbeide fritt i, holdt vi holdt oss unna hovedveiene, stolte på lokale kjentmenn og endte på et lite hotell som egentlig var stengt, men som lokalbefolkningen åpnet for oss.

De voktet sine egne strøk, borgervernmilits hadde dukket opp over hele byen etter at Gaddafis regime kollapset.

Hotellet som ble åpnet for oss hadde vært stengt i et halvt år. Eieren var en Gaddafi-kritiker, han hadde måttet søke tilflukt i Dubai. Hotellet var deretter brukt til innkvartering av Gaddafi-soldater, som også hadde brukt det som skuddposisjoner da de kjempet om bydelen. Sara Hotel het det. Det hadde de gjort dagen før vi ankom, og det var spor etter kamper overalt.

Hotellet hadde vann hele tiden i motsetning til resten av byen, og nesten alltid strøm. Som oftest ble vi ble hjulpet med mat av folkene i strøket.

I alt var vi fem nordmenn, Mohammed Alayoubi og Kristian Aanensen fra NRK og Eskil Engdal og Tomm Christiansen fra Dagens Næringsliv. Senere skulle vi få selskap av fem nederlendere, og vi ble en liten koloni som levde ved siden av våre kolleger. De presset seg sammen på byens to eneste internasjonale hoteller.

Det var på Sara Hotel jeg først fikk høre om massegravene og lagerhuset med utbrente lik, men ingenting, ingenting i verden kunne forberedt meg på hva som ventet da jeg dro ut dit selv.

Den 32. brigaden

Khamis Gaddafi var diktatorens yngste sønn, og ved siden av Saif den mest sannsynlige etterfølger. Khamis maktbase var den 32. brigaden, den var også kjent som Khamis-brigaden.

Alle kriger har en enhet som skiller seg ut, som gjør aller skitneste arbeidet, de verste overgrepene, og i Libya var det den 32. brigaden.

Den libyske hæren ble bevisst holdt nede av Muammar Gaddafi, han fryktet et kupp innenfra, men han stolte på noen enheter, og den 32. brigaden var en av dem.

Et lekket amerikansk dokument hevdet den var den best utstyrte og best trente militære delen av Gaddafis regime. Det var den 32. brigaden som ble sendt først til Bengazi for å slå ned opprøret og det var den 32. brigaden som senere beleiret og sultet ut Misrata.

I begge tilfeller mislyktes den. Til slutt skulle den også mislykkes i å gjøre hva den egentlig var satt til; beskytte hovedstaden.

Kanskje hadde de tenkt å fylle dem, men ikke fått tid

Det gamle hovedkvarteret deres ligger et par mil utenfor Tripoli, og er et gigantisk område med brakker, lager og treningsanlegg. Da jeg kom dit, var det bombet i filler av Nato. Ved inngangen hang det fortsatt en stor ørn.

Vi ble kjørende rundt der inne, på leting etter åstedet, uten å finne det. Vi kjørte tilbake, ut av leiren, tok en vei på utsiden av muren, stoppet flere ganger for å spørre oss fram. Vi var da på baksiden av militærleiren. Det var et uryddig område, med noen hus og humpete veier, men da vi tilslutt fant en port som stod halvveis åpen, skjønte jeg vi hadde kommet til rett sted.

Til venstre etter porten lå dype graver, kanskje hadde de tenkt å fylle dem, men ikke fått tid. I en sandhaug lå et oppblåst lik på magen, fullt påkledd, sort av forråtnelse. Han hadde hatt skoene på seg da han ble drept, et par splitter nye, hvite Adidias sko med grønn såler, men ingen hadde brydd seg med mer enn å slenge liket i en sandhaug, eller kanskje var det der han ble drept.

Det lå et par slik lik rundt om på plassen, og ett til på baksiden av en mur, i en trapp. Kanskje noen som hadde forsøkt å flykte, og blitt drept i forsøket. Gårdsplassen var forsmaken, lagerhuset, et bygg av bølgeblikk, var stedet hvor massakren hadde skjedd.

Les: – Massegrav i Tripoli er fra 1996
Les også: 50.000 fanger savnet i Libya

Rester av femti mennesker

Jeg har dekket krig og konflikt i Midtøsten i snart ti år, men noe slikt som dette har jeg aldri vært i nærheten av, og nå, når jeg skriver dette, en måned etter, sliter jeg fortsatt med å forstå betydningen av det, forstå hvordan det var mulig.

Der inne lå restene av over femti mennesker, en sort masse forbrent menneskekjøtt, ribbein, menneskers ribbein, stakk opp overalt og de hvite hodeskallene, jeg husker dem som skinnende rene mot den sorte uryddige massen. Flere steder på krøllede ryggsøyler.

Jeg tok et skritt over dørstokken, kastet nesten opp og gikk ut igjen.
Dette var ikke et sted for levende mennesker å ferdes.

Øyenvitner har senere fortalt at lageret ble brukt som fengsel. I sine siste desperate uker gikk politistaten på høygir og reagerte som politistater gjør, ved å arrestere folk. I følge folk i området, var det mange sivile i skuret. De skal ha blitt meiet ned med maskingevær. Det ble også kastet håndgranater inn i bygget. Deretter ble restene satt fyr på.

Han kommer ikke tilbake til makten

Jeg visste ikke noe av dette, der jeg satt med de to par skoene i hånden i hagen i den velstående bydelen Gergaresh i Tripoli. Det vil si, jeg visste hva regimet hadde gjort, jeg hadde lest bøker og rapporter, snakket med folk, med vitner, men jeg hadde ikke kjent det på kroppen, jeg hadde ikke sett det med egne øyne.
Min kjennskap var tillært, ikke erfart.

Jeg tvilte. Skulle jeg ta skoene med meg? Ingen ville savne de.

Hadde dette vært en selvbiografisk roman, ikke et korrespondentbrev, ville jeg løyet og sagt at jeg tok dem. Det ville gjort meg til et moralsk tvilsomt objekt, og dermed mer interessant. Verdens interesse for massemordere, krigsforbrytere og diktatorer virker nærmest umettelig og det et kjent faktum at de fleste er mer opptatt av bøddelen enn offeret.

Hvorfor? Jeg har stilt meg spørsmålet flere ganger. Et godt svar, ville være et langt svar, men jeg tror det kan ha noe med å gjøre at bøddelen handler, offeret er handlingslammet, og vi kan forstå handlinger, spørre oss hvordan det var mulig, spørre oss hva som får mennesker til å gjøre slikt og så videre, men å ta innover oss delen av den menneskelig tilstand som kan gjøre oss til offer, til og med et tilfeldig offer, er langt vanskeligere.

Jeg tok ikke skoene, jeg la de tilbake der jeg fant de. Jeg lot de ligge, for ikke å falle, for ikke å forfalle, for ikke å bli en av dem, på noe som helst måte, for ikke å leke med mørkere krefter som finnes i oss alle, også i meg.

Det siste rommet jeg besøket i huset, var kjelleren. Der var det forsyninger, og i denne rike forstadsidyllen, masser av nå tomme ammunisjonskasser - et tegn på hva Gaddafi-regimet bygget sin makt på.

Huseieren er som resten av Gaddafi-regimet enten drept, arrestert eller på flukt. Diktatoren selv befinner seg antakelig i ørkenen et sted sør eller vest i landet, og kommer ikke tilbake til makten. Det er en lang måned siden jeg forlot Libya. Jeg skal snart tilbake, men det jeg husker best fra dagene da Tripoli falt, er to par sko og en massegrav.