Staten Israel blir mer og mer isolert, og mange frykter at palestinernes plan om å få FN til å anerkjenne deres stat vil føre til ytterligere isolasjon.
Nå har statsminister Benjamin Netanyahu bestemt seg for å tale fra FNs talerstol sammen dag som palestinerne legger frem sin søknad.
– Men hva skal Netanyahu si til sitt forsvar? lurer Israelske kommentatorer på.
Statsminister Benjamin Netanyahu sier at palestinerne setter fredsprosessen i fare ved å bringe sitt statsprosjekt inn for FN.
– Israel har ønsket fred og har forsøkt å fortsette fredsprosessen, sier Netanyahu, vel vitende om at den fredsløsningen han snakker om ikke er akseptabel for palestinerne.
- LES OGSÅ: – FN-avstemning truer Israel
Skaper fakta på bakken
President Mahmoud Abbas vil ikke forhandle så lenge israelerne bygger bosettinger der palestinerne vil at staten deres skal etableres.
Og for hvert år fredsprosessen fortsetter å være «sten død», bruker Netanyahu tiden til å utvide bosetterkoloniene i raskt tempo.
- LES OGSÅ: Abbas krever full FN-status
- LES OGSÅ: Den arabiske liga vil presse Israel
Dermed skaper han stadig nye fakta på bakken, som igjen endrer grunnlaget for fremtidige forhandlinger, om de skulle komme i gang igjen.
Men hvordan skal Netanyahu overbevise FNs medlemsland om at han ønsker fred? Når han med handling, altså ulovlig bygging, signaliserer det stikk motsatte? Det er det mange som lurer på, også av hans landsmenn.
- LES OGSÅ: FNs generalsekretær støtter palestinsk stat
- LES OGSÅ: Frankrike advarer mot palestinsk stat
(Saken fortsetter under bildet)
Mye å svare for
Riktignok har palestinerne egne problemer med splittet lederskap og andre bitre interne konflikter.
Men Israels regjering har også mye å svare for i FN, mener flere israelske kommentatorer, som blant annet skriver:
«I årevis sa Israel at Yasir Arafat var hinderet for fred. Men da han døde skjedde ingenting. Så krevde Israel at terroren skulle stanse. Men da den stoppet skjedde heller ingenting. For hver gang palestinerne etterkommer israelske krav, finner regjeringen på nye.»
Mener skribentene.
(Saken fortsetter under bildet)
Tre valg for palestinerne
Nå krever Netanyahu at palestinerne skal anerkjenne Israel som en jødisk stat,
det er ikke nok å bare kalle Israel en israelsk stat.
Men ingen palestinsk leder kan gå med på det, siden 20 prosent av Israels befolkning er palestinske muslimer og kristne - med israelske pass.
Palestinerne har tre valg, skriver kommentator Gideon Levy:
- Å overgi seg og fortsette å leve under Israelsk okkupasjon.
- Å starte en tredje intifada.
- Eller å mobilisere verden for sin sak, som de gjør i FN.
Ny fase for Israel
Når statsminister Netanyahu tar livet at tostatsløsningen, ideen om staten Palestina ved siden av Israel, er Israel over i en ny fase:
Fortsatt okkupasjon, eller annektering av palestinernes områder, vil bety at Israel skal regjere over flere millioner palestinere.
Dette er svært få israelere interessert i, siden det betyr slutten på Israel som en stat med jødisk flertall. Og det betyr slutten på Israel som en demokratisk stat, siden palestinerne ikke vil få stemmerett.
Flere og flere israelere beskriver denne situasjonen med et velkjent begrep fra historiens skraphaug: apartheid.
Frykten er at Israel vil bli like isolert som Sør-Afrika var.
- LES OGSÅ: Rykter om Midtøsten-forhandlinger
- LES OGSÅ: Støre vil ikke gi Palestina-løfter
- LES OGSÅ: EU splittet om palestinsk stat
Politisk mareritt
Det siste året har Israel mistet de svært viktige vennene Tyrkia og Egypt, begge toneangivende muslimske land. Nå skranter forholdet til jordanerne.
Hva en opphisset debatt i FN kan føre til, der flere og flere medlemmer ser på palestinernes sak som rettferdig, er et diplomatisk og politisk mareritt for israelerne.
- LES OGSÅ: Tyrkia vil trassa Israels blokade av Gazastripa
- LES OGSÅ: Tyrkia ber FN-domstol granske Israel
Derfor reiser statsminister Benjamin Netanyahu selv til New York og satser alt på sine talegaver i FN denne uken.
FN er staten Israels fødselshjelper, ja. Men i motsetning atmosfæren under stemmegivningen over delingsplanen i 1947, to år etter holocaust, er det politiske og historisk bakteppet i 2011 et helt annet.